Tradisjonell påske - på Blåfjellenden.

Uten tur - uten å være sur.

På Blåfjellenden er det fint å være. Verdens fineste plass - etter min mening. Og vi- det vil si - bestyrerinnen og jeg har holdt til her i mer enn 20 påsker. Det er mange påsker det...

De siste 8-1o påskene har vi også servert komler til overnattingsgjester på Blåfjellenden på skjærtorsdag. Besøkt har vært noe "vekslende", men stort sett 8-9 personer. Et minneverdig år, med stjernevær og godt skiføre (og med litt "hjelp" fra Stavanger turistforening") serverte vi mer enn 40 gjester.  Det er mange det...

Planen var å gjøre et tilsvarende "stunt" dette året også. Værmeldingen på palmesøndag var fantastisk. Sol og lite vind. Vi regnet med godt besøk. Og handlet inn i hauger og lass. Og lass var det som vi fikk med oss på scooteren mandagsmorgen.

Med andre ord ingen skitur innover. Og de første dagene av påskeuka ble jobbedager. Det er alltid noe som skal gjøres når jeg er på Blåfjellenden. I påsken pleier vi å skifte sengtøy , 40 sengesett og 50 madrasser. Slikt tar tid.

I tillegg tar bestyrerinnen en grundig vask av det meste. Det tar også tid.

Og torsdagen går med til å lage mat og servere dem, og - ikke minst - oppvask og rydding etter middag.

Det ble ingen tur disse dagene.

Nå hadde det ikke blitt tur tirsdag og onsdag uansett. Det blåste stikker og strå, eller rette sagt stiv kuling til liten storm.

Vinden tok med seg all nysnøen som lå oppe på et lag med betongskare. Det ble hard føre etter hvert.

Vi hadde bestemt oss for å gå hjem på lørdagen, og vi gikk - bokstavlig talt.

Folk som kom til hytta fortalte om betongføret. De hadde gått store deler av turen innover mot hytta.  Andre som kom ned, fortalte om alle fotsporene i løypa.

 Med minus 10 grader på morgenen og 3-4 minus midt på dagen, selv om sola skinte, ga ikke noe særlig bedre forhold. Det var fortrsatt steinhardt.

Det var helt greit å ta i vei. Etter 5 dager på hytta var det på tide med en dusj...

Vi vandret nedover fra hytta og spente på skia. Mine smørefrie var helt uten tak. Det gikk like greit fremover som bakover. Over sletta og i bunn av bakken ble det stopp og skia på sekken. Med stavene i hendene vandret vi oppover, og satte nye fotspor blandt alle fra dagen før.

Normalt er det greit å gå på ski over Leitevannet. Vi vandret med skia på sekken. Og det gikk helt greit i scootersporet. Det var som å gå på asfalt.

På toppen - før vi tok fatt på bakken ned mot Kringlekveven, stoppet vi og kikket på klokka. Det hadde gått litt over en time - noen få minutter. Normalt tar det en time...

Nede ved Kringlekvevsvannet spente vi igjen på skiene. Her var sporene kjørt opp og det var brukbare forhold. Siden det stort sett går nedover gikk det fortere enn å gå. Nedover Oleskaret ble det igjen gåing, uten ski.

Vi kom ned til veien i helt grei form. I motsetning til en tur i fjor, hvor vi gikk hele turen på ski. Med 20 cm nysnø og dårlige forhold tok det lengre tid og kostet mye mer krefter.

Det ble en litt spesiell skitur denne påsken, men helt greit.