Stranddalen - en perle i Ryfylke.

Besøk i botanisk hage.

Bestyrerinnen var ikke til å rikke. Hun hadde bestemt seg for at vi skulle til Stranddalen. Med en uke ferie, skulle dagene nyttes på best mulig måte.

Bedre kortferie enn en dag på Stranddalen kan vanskelig tenkes.
Litt lang kjøring, men det er turen så avgjort verdt.

Vi startet hjemmefra rundt 11. Heldigvis er det fortsatt ferje mellom Lauvik og Oanes. Vi foretrekker å kjøre denne veien - så lenge det går. Vel i land på Oanes er det fortsatt langt igjen til øvre Moen. Noen forbedringer har det blitt opp gjennom årene. Veien er bedre, og ferja mellom Hjelmeland og Nesvik går hvert 20. minutt. Det vil si omtrent ingen ventetid.

Fra Gullingen og inn  til Øvre Moen er det omtrent 2 mil. Og bilen blir parkert omtrent så lang inn i heia det er mulig å komme.

Fra parkeringsplassen bærer det opp, mye opp. Her er det bare å ta et steg - oppover - om gangen.
Vi traff heldigvis kjentfolk halvveis i bakken. Det ga anledning til en prat og stopp.

De vi traff hadde vært inne og gjort Stranddalshytta klar for årets sesong. Som de har gjort i mange år.  Solfrid sa i fjor at når var det siste gang, men med andre ord ikke helt slutt. Det var skikkelig hyggelig å treffe disse flotte fjellfolkene.

På hytta ble vi godt tatt i mot av vertskapet - og av jentene som ønsket oss velkommen med sang. Det var en førstegangsopplevelse. Å bli sunget inn på Stranddalen...

Og Stranddalen fortsatte og overraske positivt. Hytta hadde egen kokk. Som serverte et nydelig måltid som glatt hadde kunnet serveres på de fineste steder.

Det kunne sies mye om maten. For vår del holdt vi kjeft og spiste...

Jordskokksuppe, laks med nye poteter og agurksalat og som punktum på et virkelig godt måltid - Stranddalsis.

Vi gikk ikke sultne til sengs.

Tåken var tett gjennom natten, men Stranddalen sviktet ikke. Morgenen kom med blå himmel og speilblankt vann. En virkelig drømme morgen.

Etter en god frokost sto et besøk hos Bergjunkeren (Saxifraga paniculata) for tur. Vi fant noen blomster, men det var muligens litt tidlig på året for den helt store prakten.

Vi  tar normalt stien på nordsiden av Stranddalsvannet og opp til Smørslago, rundt Veranuten mot den vanlige stien ned mot Øvre Moen, på tilbakeveien.

Denne gangen kan turen sammenliknes med en tur i en botanisk hage. eller i hvert fall hage....
Blomstene dominerte turen. Vi fant bland annet Reinrose, fjellfiol, tiriltunge, harerug og fjellsmelle i vakre tuer.

Ingen av plantene spesielt uvanlige, men for oss som holder til i et område dominert av granitt, er slik blomsterprakt skikkelig fint å se.

Bestyrerinnen lå langflat for å få et godt bilde. Vi stoppet opp flere plasser bare for å se oss rundt. Blomstene hang i tuer oppe i steinene, omtrent som i et steinbed.

Selvsagt dukket også fjelltjæreblom opp. Midt ute på berget.

Selv uten blomsterprakten er denne "alternative" veien skikkelig fin. Smørslago er verdt å få med seg. Landskapet bak helt forskjellig fra steinørkenen vi er vant med,  gras-sletter og høye fjell rundt. Et typisk høyfjellslandskap tror jeg, men så ligger det også på omtrent 1000 moh.

Det blir bokstavlig talt en liten nedtur da vi nådde den vanlige stien- bratt sådanne - det siste stykket mot Øvre Moen.

På parkeringsplassen kunne vi oppsummere nok en virkelig fin tur fra Stranddalen og ned. Vel verdt den lange kjøreturen.

Dagstur til Blåfjellenden

En skikkelig langtur med en del høydemeter.

Det var med en viss spenning jeg så fram til lørdagen. Værmeldingen på fredagen varslet så pass mye vind at jeg valgte å bli hjemme. Det måtte uansett bli en tur til Blåfjellenden den uken også, og når Bestyrerinnen bestemmer et opplegg for søndag og mandag, måtte det bli en tur frem og tilbake på dagen.

Og hvordan ville nå det gå?

I "gamle dager" for 6-7 år siden, da jeg fortsatt jobbet, og var bare så vidt over 60, var det ingen stor utfordring å gå frem og tilbake på dagen.  Det ble stort sett to slike turer i uka - lørdag og søndag.

Med 70 lys på kaka om bare noen få dager, var det ikke like sikkert at en tur frem og tilbake på dagen ville bli like vellykket som før...

Turen er litt over 8 kilometer - en vei. Tilsammen blir det  16-17 kilometer. Noe som avgjort ikke er umulig - selv for 70 åringer. Legg til 6-700 høydemeter i tillegg så blir det adskillig tøffere.

Og når jeg også forsøker å holde tempoet som i "gamle dager", det vil si under to timer for hver omgang, så blir det en utfordring - for meg.

Jeg hadde bestemt meg for å ta ut tidlig. Det er en time å kjøre opp til Høgaleitet i Hunnedalen. Med to timer hver vei, blir det totalt 6 timer. Utenom pause på hytta.

Selvsagt var det ting som tok tid på morgenen. Jeg kom ikke avgårde før klokka nærmet seg 9.

Været har en del å si for hvor fort det går. Vinden på fredagen hadde løyet og det ble bare meldt om vind i  8-10 meter i sekundet. Problemet var at jeg ville få vinden mitt i fleisen.

Og værmeldingen fikk rett. Det  var vind.

I tillegg fikk YR rett med hensyn til resten av meldingen. Det var yr og tåke. Temperaturen var ikke direkte sommerlig med bare 9-10 grader. Det ble så pass kaldt at jeg valgte å ta på tynne vanter.

Jeg hadde ikke reknet med at det ville være andre på vei innover. Både fordi jeg startet tidlig og på grunn av været. Det var liksom ikke helt forhold for en dagstur innover...

Det viste seg å være et svensk par på vei mot hytta. Også de på dagstur. Vi vekslet noen ord da jeg passerte, og fikk en hyggelig stund på hytta mens vi spiste.

Det ble en litt lengre pause på hytta en vanlig. Jeg tok ikke ut før etter nesten to timer. Det er alltid noe som må gjøres.

Det er en lang og bratt bakke opp fra Blåfjellenden mot Hunnedalen. Likevel kommer jeg opp bakken hver gang. Det kjentes i knærene denne gangen, men ellers var formen fin og grei. Øverst i bakken blåste det mer enn da jeg gikk innover, men med vinden bakfra, kjentes det ikke så ille.

Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe folk. Først helt nede i Ølbakken kom det fire gutter i mot. De ville inn til hytta og hadde med fiskestenger. Det var planen å gå til Langavatn på dagstur og fisk der.

Nede ved Fossebekken vurderte jeg pause, men fant at jeg like gjerne kunne gå rett ned. Det  ble som i "gamle dager", en tur uten pause og uten stopp for å drikke.

Siden turen gikk så bra, kunne skjebnen servere flatt dekk nede i Hunnedalen. Det er andre gangen jeg har opplevd dette på parkeringsplassen ved Høgaleitet.

Bjødnali og Sælandsskogen.

Med Bestyrerinnen på søndagstur.

Dagseddelen manglet. Bestyrerinnen hadde ikke lagt planer for søndagsturen. Det var egentlig ikke så rart. Etter ukevis med finvær, var det nå "muligheter for regn".

Kan man virkelig gå ute når det regner?...

Nå var det egentlig tørt ute, og det var bare YR som forsiktig nevnte regn. Mer inne i landet og lengre nord enn hos oss. Bestyrerinnen hadde planer. Vi kunne ta en tur til Bjødnalia og runden rundt. Den er ikke mer enn ca 7-8 kilometer og uten skikkelige bakker. Deler av turen går i tillegg på vei.  En enkel søndagstur med andre ord.

Jeg hadde likevel ikke noe i mot å ta denne turen.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen i Sælandskogen. En familie holdt på å gjøre seg klar i det vi kom. Vi traff samme familien da vi kom tilbake etter turen. De hadde holdt seg ved vannet, og de hadde blitt skikkelig plaget av knott.

For vår del, kjente vi ikke noe til små eller store stikkende insekter.

Stien mellom Taksdalsvannet og Bjødnali går gjennom rester av gammel eikeskog. Stien er opparbeidet, men det er temmelig likt med å gå gjennom en ur enkelte plasser. Ved mye nedbør blir steinene glatte, og da tar det tid å komme oppover.

Denne dagen var det tørt, på tross av at Yr meldte regn. Det gikk greit å komme oppover. Elva, eller denne dagen, bekken var snaut synlig nede blandt steinene. Jeg har aldri før sett elva så liten.  Vi har opplevd å gå på siden av elva, og lyden har omtrent vært som om det går et tog forbi.

Vi hadde gått i bare ullbolen oppover. Da vi tok pause, måtte jeg ha på jakken. Den kom kjapt av, da vi startet på bakkene oppover på baksiden av Sælandsfjellet. Her  går det god vei ned til Sjelset.

Fra toppen av veien er det fri sikt til høghuset på Bryne og videre ut til havet. Det er et stykke til havet fra der vi sto.

Selv om det ikke var bra vær, var det gode forhold for å ta bilder. Og med nesten vindstille, overskyet og jevnt lys, ble det tatt noen ganske bra bilder.

Nedover mot Sjelset begynte det så smått å regne. Egentlig var det kunn litt yr. Vi vurderte å ta på jakken, men vi hadde blitt like våte med jakke på som med jakken av. i fortsatte nedover og mot bilen i lett regn - uten jakken på. Og de som kom i mot - tett igjenkneppet - lurte nok litt på hvorfor vi gikk uten jakke.

Vi hadde gått ganske fort opp til Bjødnalia, bestyrerinnen holdt heller ikke igjen opp bakken, nedover går det jo greit uansett, og det var ingen grunn til å holde igjen det siste stykket hvor vi hadde nedbør. Alt i alt gikk de 7-8 kilometrene rundt ganske greit. Vi brukte i underkant av to timer totalt.

En grei søndagstur.

Til Blåfjellenden med broderen.

Flott tur selv uten "sommervær".

Det måtte jo ta slutt en gang.   Været.   Sommer siden tidlig i mai. Kun kortbuksevær i lang tid. Nå har lavtrykken funnet tilbake til sine vanlige baner og det er regn og få varmegrader å glede seg over.

Likevel må det bli den vanlige turen til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det var bare snakk om litt regn og litt vind på fredag/lørdag. Torsdag blåste det stikker og strå - opp mot full storm i heia. Ikke turvær for sakmodige sjeler den dagen i hver fall.

I forbindelse med ekstremværvarsel  ble det litt titting på YR. Nå har jo litt regn og vind ikke hindret fjellturen tidligere, så hvorfor det skulle hindre den ukentlige turen til Blåfjellenden er uklart. Jeg bestemte meg i hvert fall for å gå innover på fredagen som vanlig.

Broderen har ikke hatt sin første tur i heia i år. Han kunne tenke seg å være med. Det ble til at vi dro oppover i ett-tiden på fredagen.

På vei forbi Byrkjedalstunet datt regnet ned. Vi ble skeptiske til prosjektet. På parkeringsplassen kom det litt lett nedbør. Vi bestemt oss for å ta oppover bakkene...

Det kom omtrent ikke mer regn på turen, men i det vi satte oss ned for te og skoleboller inne på hytta, kom regnet.  Det er slikt vi kaller flaks.

Det er egentlig fortsatt flotte forhold innover heia. Det "lille" regnet som har kommet, har ikke mer en så vidt fuktet overflaten. Det er i hvert fall ikke problemer med å gå tvers over myrsøkkene.
Regnet har gjort det grønt. Ikke den lyse grønne vårfargen, men skikkelig sommer grønt.

Det er bare å slå fast at jenten ikke ligger etter gutta når det gjelder å ta ut på telttur alene. Også denne uka traff vi på en jente med stor sekk. Det er ikke en ny trend, jeg har ment lenge at jenten egentlig tar fortere ut alene en gutta. De er ofte flere i lag.

Broderen og jeg holdt et greit tempo innover. Det er ofte det jamne tempoet som gjør at det går fort - uten at det blir for tungt. Broderen mener han er litt ute av form og mente vi fikk ta det med ro...
Det er en øvelse vi har problemer med.

Fortsatt er det en gjenstridig fonn på veien inn mot hytta. Den kommer nok til å ligge en stund. Temperaturen var ikke så veldig mange grader, og på morgenen lørdag viste termometeret 6 grader. Vi gikk likevel i ullblusen for det meste.

Det kom folk til hytta. Til en forandring kom det ikke folk sent på kvelden. Alle var i hus i syvtiden.
Det kom en del fra Hunnedalen etter oss. De var glade for å kunne komme til en oppvarmet hytte. Det er lenge siden det var nødvendig å fyre....

Vinden på torsdagen hadde fått folk til å ligge værfaste på både Sandvatn og Langavatn. Det hadde blåst så hytta rister fortalte folk.

Vi voknet opp til en fin lørdagsmorgen. Vindstille, men bare 6 grader. Det var noen blå flekker i alt det grå på himmelen, og det så ut som om det ville bli bedre vær enn dagen før. Og fredagen hadde vi hatt det fint.

Det tar alltid litt tid å komme avgårde. Vi hadde det heller ikke travelt, og turen over heia er ikke lang, selv om det etter hvert tar omtrent 2 og en halv time.

Vi startet oppover bakken i greit tempo. Der møtte vi en hel gjeng som var på dagstur til Mån. De hadde brukt ikke mye over to timer inn, og vil antakelig nå Eikeskog etter 7-8 timer - inklusive pauser.  Godt gjort for en så pass stor gjeng.

Det ble en skikkelig fin tur over heia. Vi hadde været med oss. Det var sol og sommer inne i mellom, og kunn på toppen av bakken kjente vi vinden.

Nå ble det en del stopp på slutten.  Vi traff to drifter med sauer på vei innover heia. Den siste skulle til Blåfjellenden. Og her var det kjentfolk med.  Vi stoppet og fikk snakket litt om hei og felles kjente.

Nede på parkeringsplassen kikket broderen på klokka, og han var fornøyd med tiden vi hadde brukt tilbake.

Og han var selvsagt godt fornøyd med sin første tur innover i heia i 2018. Det hadde vært en kjekk og grei tur med bra vær greie folk og til og med kjente.

Vårlivarden og bestyrerinnen.

Vanlig søndagstur.

Med Bestyrerinnen tilbake fra spania, og fortsatt brukbart vær, må det bli en vanlig søndagstur. Det vanlige spørsmålet var hvor turen skulle gå.

Det var ikke helt lett å bli enige om dagens turmål. Jeg hadde vært på tur hver dag i det siste, og Bestyrerinnen hadde vært på ferie - i syden. For min del kunne det godt bli en kjappe tur.

Vi ble likevel rimelig kjapt enige om at denne søndagen ville det passe med en "topptur". Det kunne kombineres men kort og litt tung tur.

Været den siste tiden har vært vidunderlig. Sol og sommer, kortbukse og kortarmet bluse. Det hender at jeg ikke får brukt disse plaggene i det hele tatt enkelte år. Det blir bare godvær enkelte dager, og Gore-Texen er alltid med - helst på kroppen.

Den siste måneden har gore-texen ligget gjemt i bunn av sekken. Det har vært som i "syden", jeg har stått opp og bare tatt på sommerklær. Det har ikke vært nødvendig å sjekke "YR".

Denne dagen var helt annerledes. Det var overskyet. Det blåste litt, og det var ikke så varmt som det pleide å være.Værmeldingen snakket om værskifte - på mandag. Her var det bare å ta ut.

Vi ble enige om å ta turen til Vårlivarden. En topp som kan nås fra forskjellige steder i Sandnes. noen innebører en del "klatring" mot toppen. Det er mulig å starte omtrent i fjæresteinene og gå til topps. Vi for vår del startet på Øvre Hetland - opp av Hommersåk.

Dette er den turen jeg startet å gå for mer enn 25 år siden, og det skal mye til at jeg gjør endringer i noe som helst. Vi startet selvsagt fra den vanlige plassen.

Det går jamt oppover. Til over tregrensen. Da begynner det bratte. Enkelte plasser er det nødvendig å bruke hendene for å komme fram. Ikke egentlig klatring, men så pass bratt at jeg velger å "sikre".

Toppen er godt synlig fra der stien kommer ut av skogen. Bestyrerinnen var litt overrasket over hvor langt det var opp og bort til toppen. Det tok oss litt over en time å komme helt opp.

Fra parkeringsplassen og til vi kom ut av skogen - den "gamle" veien - traff vi omtrent ikke en kjeft. videre oppover og på toppen var det ganske mange folk på tur. De kom fra Myrland og gikk en rundtur.

Vi gikk opp og ned samme vei. antakelig omtrent en mil tilsammen, muligens noe mindre da det tross alt er en del stigning.

Tilbake turen går nok noe raskerer. Vi brukte omtrent to timer på hele turen inklusive en god pause på toppen.

Sandvatn og sommertur

En nesten perfekt tur.

Enkelte ganger, av og til, veldig sjeldent, stemmer det meste på tur, men det var ikke opplagt at det skulle bli en skikkelig tur i det  hele tatt på lørdag.

Bestyrerinnen har sviktet gamlelandet til fordel for sydlige strender en ukes tid, og det var min oppgave å sørge for transport fra flyplassen og hjem - på lørdagsettermiddag. Og det la en viss demper på humøret - og turmulighetene på lørdagen.

Nå var det noen flyledere eller liknende i Frankrike, som åpenbart syntes dette var for galt, og sørget for at flyet hjemover ble forsinket med en del timer...

Plutselig åpnet det seg mulighet for en skikkelig tur i heia.

Sandvatn er normalt tur nummer to innover heia - og det så snart snøen sånn noenlunde har forsvunnet. Og nå hadde jeg muligheten til å ta avgårde.

Turen til Sandvatn tar opp mot to timer å gå, men først en god times kjøring. Selvsagt tilsvarende tilbake...

Når pausetid legges til blir det opp mot 6-8 timer totalt.

Her ble det full klaff for det meste. Værmeldingen var fortsatt svært optimistisk, sol og sommer og lite vind. Og det kunne virke som om lørdag ville være siste dagen med sommer - i denne omgangen. Her var det bare å kjøre på.

Det var masse biler ved Lortabu. Kunne det være så mange på vei mot hytta?

Det var i hvert fall folk på vei tilbake. Jeg traff "tilsynet" Guro og Atle som hadde vært innover og jobbet litt.

Det var mange innover - sauer og folk. Jeg tok igjen driften akkurat ved "kirkegadå" Sauedriften var en ting, men det var en hel gjeng som var med å drev sauene innover.

Jeg pleier å hilse på folkene som driver sauene, her var det folk som var i gang med å ta over som "heiasjef". Ungdom med interesse for sau.

Det var kjekt å snakke med folkene, og det gjør dagen bare bedre å vite at sauene er på vei. Jeg skulle et stykke lengre innover heia enn sauene og folkene, og fortsatte videre.

Det normale på første turen innover mot Sandvatn, er å gå på snø over lange fenner. Sommeren er kommet og det var snaut fenner igjen i det hele tatt. Kjempefine forhold. Dagen ble bare bedre.

Det er en fonn, jeg spesielt sjekker opp. Jeg har bilde av denne fonna tatt 5. oktober 2015. Da var den mindre enn nå, men ikke mye mindre.

På Sandvatn var det ikke folk, det ble ingen lang pause, men tid til mat og en kopp te.

På tilbakeveien gikk jeg og lurte på når de første folkene ville komme i mot. Jeg traff en gjeng. De hadde tatt en stopp for å bade - i vann med snøfonna på andre siden.

Jeg tok igjen sauefolkene, og vi tok følge et stykke nedover. Selvagt fant vi ut at vi hadde felles kjente.

Sauefolkene tok et bad mens vi pratet. Da de fortsatte mot bilen, var det min tur til å hoppe ut i vannet. sola kom fram. Det  ble varmt og helt greit å sitte i sola en stund.

Et bad i Lysebekken er liksom den beste avslutningen jeg kan tenke meg på en fjelltur.

Bedre enn turen denne lørdagen er det vanskelig å tenke seg - nesten perfekt.

Torsdag - fredag på Blåfjellenden

Fortsatt tidlig i juni og sommer.

Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra torsdag til fredag. Tidlig i juni, og vi er fortsatt tidlig i juni, skal det være få folk på hytta en torsdag. Jeg regnet med å bli alene.

Det var i hvert fall ingen biler på parkeringsplassen da jeg kom til Høgaleitet. Og ingen spor oppover. Nå er det vanskelig å se spor så tørt som det er i marke, men det så ikke ut som om det hadde gått folk.

Ikke langt over toppen kom det en jente gående i mot. Med stor sekk, og hund.

Hun hadde planlagt å ligge i telt, men noen millioner knott overtalte hun til å ta inn på Blåfjellenden. Hun var alene på hytta den natten. men protokollen viser at det alt er en del heietravere ute og går.
Ikke mange, men som sagt, tidlig i juni.

Hva som er litt underlig, er at utlendingene foreløpig mangler. Nå kan de neppe se toppene innover og sjekke snødekket, men jeg har ofte truffet tyskere eller dansker, som blir noe overrasket når jeg nevner vinter og snø - over 900moh.. Men ikke i år. snøen er vekk....

Jeg kom til tom hytte. Det var ikke noe spesielt som skulle gjøre. Det var  noe med et skilt til hunderommet, men det lå og smilte på stuebordet hjemme...

Siden det ikke var folk, tok jeg like godt en omgang rengjøring. Det kunne på mange måter passe godt, fordi jeg måtte være hjemme rimelig tidlig. Alt jeg slipper å gjøre på morgenen gjør at jeg kommer tidligere avgårde.

Det kom folk. en kar som hadde startet ved parkeringsplassen til Langavatn, gått til dammen ved Flørli og så til Blåfjellenden. En tur på - bare - 10-12 timer.

Det ble en tidlig kveld. Jeg skulle opp og vekke småfuglene, og han som kom sent, var antakelig trett. I hvert fall  hørte eller så jeg ikke karen på morgenen.

Og det var egentlig en fantastisk morgen. Blikk stille og varmen kom temelig fort opp fra de 8 gradene det var klokka 5. Da jeg gikk var det 14-15 grader og i bakken opp minst 30 - føltes det som.

Øverst blåste det en skikkelig bris. Selv om jeg gikk lettkledd ble det likevel ikke kaldt. Her var det bare å gi på bortover flyene. Siden jeg hadde startet tidlig, trodde jeg ikke det ville komme folk i mot. Erfaringen er at på fredag starter folk sent, og kommer gjerne til hytta etter 10 på kvelden.

Det ble en av de hyggelige og kjappe turene over heia. Tørt i bakken og gode forhold gjør at det går fort.  Klokka var bare rundt 11 da jeg låste opp bilen.

En fin tur i flott vær.

Ulvarudlå med Broderen.

Søndagsturen som ble litt kort.

Fredag/lørdag ble tilbrakt på Blåfjellenden. Bestyrerinnen er i Spania og hva gjør jeg da på søndag?

Søndagstur måtte det bli. Broderen var hjemme. og klar for tur. Han hadde jobbet på lørdagen, og så for seg bare en "kort" tur. Nå er det mange korte turer å ta av. Helst bør det være en tur med smak av hei. Og turen burde bli på omtrent 2 timer.

Det er tross alt sommerforhold og vi skulle jo ha gått i "heia". Det ville betydd lang kjøring og mange timer.

Vi diskuterte flere forslag. Ingen av oss hadde lyst på en tur på høgjæren. Selv om det er "hei", så blir det for mye opparbeidet sti og flatt. (Selv om turen rundt på Høgjæren har nesten 300 høydemeter.)

En tur som er både topptur og heiatur, er rundt Tjårland og Ulvarudlå. Dette er en av ti turer i Time som er godt beskrevet. Vi har gått denne turen noen ganger, men ikke i år. Det var på tide med en repetisjon av denne turen.

Det er en del myr der stien går, men med tørke som i mai, vil myrene antakelig være temmelig tørre.

Vi hadde det ikke travelt. det er under en halv times kjøring, men selvsagt klarte vi å kjøre feil. Kjøring på automatik, gjorde at vi havnet feil - mot Høgjæren.

Nå har været i mai vært usedvanlig bra. Varmt, sol, lite vind og tørt. Drømmeforhold for fotturer.
Enkelte år hender det vi bare får ha på kortbuksen noen enkle turer. Mai har gitt anledning til omtrent å slite ut kortbuksa.

Det var sol og sommer da vi kom til parkeringsplassen ved Tjåland, men ingen andre biler. Det er litt kronglet å finne fram, men det er skiltet ganske godt.

Vi startet opp over bakkene. Det første stykket går på gardsvei gjennom noen le. Vi tok av fra veien et lite stykke før vi burde. Det hadde normalt straffet seg ved at vi hadde havnet i myrå...

Denne gangen var det het uten problem å krysse tvers over myra. Tørr som knusk.

Det går stort sett oppover. Noen steder mot topen er det bratt. Så bratt at jeg går forsiktig når det er vått. Nå var det tørt, og vi kunne gå rett opp berget.

Det var folk på toppen, men de lå hjemt nedde i bakken, og vi så ikke folkene før vi stoppet et stykke lengre nede.

Vi møtte en del folk på veien nedover mot Aurenes. Ikke så rart, da Aftenbladet hadde omtalt nettopp denne turen i lørdagens avis.

Det er en fin tur. Vi fant blomster (marihånd) som vel ikke vanligvis blomster så tidlig. Og det var også hvitt på myrene av myrull. Det var en tur til å bli i godt humør av.

Det er halvannen kilometer mellom Aurenes og Tjåland. Stien som er godt opparbeidet, og må være gammel, går langs vannet og opp en siste bakke. Denne spesielle bakken er ikke lang eller bratt, men den er helt på slutten av turen.

På parkeringsplassen kunne broderen fortelle at turen ikke er mer en 7-8 kilometer, og den hadde tatt oss godt under to timer.

Egentlig litt for kort, den kunne ha vært 20 minutter lengre, men det var likevel alt vi fikk denne dagen.