Mannen med staven, og Veneguera på en gang.

Ikke lang, ikke tøff, men en skikkelig koselig og virkelig fin fjelltur.

Det er nå 4. året vi,det vil si Bestyrerinnen og jeg sammen «gjengen» er på Kanariøyene for å gå tur.

Nesten alle i gjengen er «NAVere», det vil si Bestyrerinnen har kun noen uker igjen til hennes innsats i arbeidslivet er slutt.

Jeg tror trykt jeg kan si at alle i «gjengen» inklusive Bestyrerinnen og meg, har en favoritt tur. Og den går ikke innom Norskeplasen.

Med fjorten dager her nede blir det som oftest anledning til å ta turen innom Veneguera to ganger. Til nå har vi gått fra Mogan over et skar til Venegura og tilbake, og har syntes at den turen var virkelig fin.

I år ble det litt endring på opplegget – i hvert fall for den første turen til Veneguera. Vi startet lengre opp i dalen og gikk ned til landsbyen.

Det er litt kronglet å komme til Mogan, og enda mer kronglet (i bokstavlig forstand – veien slår omtrent knute på seg) å nå «mannen med staven».

Mannen med staven er en figur som står langs veien mellom Mogan – Veneguera og Ta sarte. Den skal antakelig forestille en gjeter. Her er det mulig å komme inn på den gamle stien mellom Tasarte og Veneguera. Og å gå nedover mot Veneguera.

Vi tok buss til Puerto de Mogan og så en stortaxi opp til startpunktet. Det sparte tid og kostet 27 euro – men da var vi 9 i bilen. Bussen går ikke ofte og koster omtrent det samme (med 9 i bilen).

Det var tydelig kaldere oppe ved startpunktet enn nede ved sjøen. Antakelig omtrent 700moh...

Det ble en helt annen temperatur bare 10 meter lengre ned i bakken – med sola rett i mot og nesten vindstille.

Sol, sommer. Tørt og flott sti gir ofte en fin tur. Når det i tillegg kommer en fantastisk utsikt, blomster, sitroner og appelsiner på trærne, blir turen ennå mer fantastisk.

Det ble faktisk en del stopp nedover bakkene for å beundre utsikten – og blomstene. Det å få oppleve skikkelig sommer i januar er jo noe vi gleder oss til før turen nedover.

Naturen rundt Veneguera er mye mer frodig enn ute ved kysten. Vi får en føles av å være ved en oase. Palmer og frukt og blomster.

Veneguera er også litt annerledes enn stedene ved kysten. Det er ingen hoteller få barer og restauranter. Bussen går noen få ganger til dagen. Det lukter av vedfyring og hannen galer i bakgården.

En skikkelig perle – men mange har alt oppdaget denne og det kan være vanskelig å få bord til lunch på plaza Veneguera.

Vi fikk selvsagt plass og vi fikk også selvsagt god mat – men først drikke.....

Det er en spesiell følelse å sitte ute og spise lunch i en landsby et stykke fra turiststedene. Det blir ikke mindre spesielt av at vi har hatt en flott tur på nesten 4 kilometer før lunch. Det tar i hvert fall tid, og det er jo noe vi har nok av.

Etter lunch var det bare å ta fatt på turen mot Mogan og buss til Puerto de Mogan, Her blir det både opp og nede. Først en drøy bakke opp, men med fin utsikt tilbake til Veneguera, og så en lang bakke ned mot Mogan.

Stien mellom Veneguera og Mogan var i bedre stand dette året. Noen hadde jobbet og laget trinn og ryddet. Det var enklere å komme ned denne gangen.

Dette er ikke en tur der vi leggervekt på å gå fort – vi unngikk bussen klokken fire med bare noen minutter – det ble en time venting.

Eivinds plass og Norskeplassen.

Litt alene, men mange på tur.

Mandag er turdag når gjengen har ankommet Kanarieøyene. Ferie? Denne gjengen har kommet til «syden» for å gå tur – hver dag...

Det blir alltid litt diskusjon om hvor turen skal gå. Som oftest blir det tatt utgangspunkt i Norskeplassen, og så bestemmes turmål ut fra form og hva de enkelte har lyst å gjøre.

Denne dagen var det mange forskjellige ønsker. Med sol og sommer, har den kvinnelig delen av de fremmøtte ønske om å tilbringe deler av dagen – store deler – på solsenga . Men først tur, og som mange ganger før, til Norskeplassen.

Det er nesten 3 kilometer fra det stien starter og inn til Norskeplassen. Fra Natural Park er det mulig å ta tre stier innover. Det er inn dalen, den minst bratte stien, men noe lengre enn de andre. Så er det enten bratt eller brattere opp for å komme innover. Denne gangen valgte vi den stien som gå opp til venstre, og som egentlig ikke er så veldig bratt, men hvor mye av høyden tas i en jafs.

Vi var 8 stykker som startet fra hotellet, og etter 45 minutter var vi de samme 8 som kom fram til Norskeplassen. Vi var heller ikke alene der. Det er alltid en hel del folk som er innom på denne plassen 3-4 kilometer inn i heia – minst.

Det er også mange som er på vei mot, eller kommer fra, et eller annet turmål, som oftest en «plass» med norsk mannsnavn. For vår del ble det en diskusjon om hvor turen skulle gå videre.

En del – alle de kvinnelig deltakerne – ønsket en kjapp tur tilbake for å kunne nyte dagen ved bassengkanten. De planla å gå «dalen» tilbake til hotellet. Dalen er vel den lengste turen mot «Nydalen», men også den med minst bratte bakker,

Sigbjørn, Kjell med turleder Edvin ville videre innover heia. De så for seg en tur mot «Våres plass», videre forbi «Karpedammen! Og til «Dusjen». Og så ville de ta innover mot «Hermanns plass» for så å gå mot «Eivinds plass», Sukkertoppen, Norskeplassen og ned. Dette mente Edvin ville ta mellom 4 og 5 timer totalt. De planla å være ved hotellet i 3 tiden. I følge offisiell ansvarlig for avstand og tid – Kjell – var turen på 17 kilometer, og de brukte omtrent de planlagte 5 timene.

For egen del var jeg skeptisk til en så lang tur. Akilleshælen har ikke blitt helt bra, og etter en time eller to på tur, så blir det halting...

Jeg syntes likevel det ville for galt å bare ta tilbake til hotellet. Det vill gi en tur på omtrent halvannen til to timer. Litt lite i solskinn og kjempeflott turvær. Det ville være mulig å ta følge med de tre musketerer og etter en stund ta ut i terrenget på egen hånd.

Turen gikk om Sukkertoppen – en liten kilometer fra Norskeplassen og videre innover kjerreveien mot Cortadores Et stykke oppover står det piler og viser vei mor både Våres plass (til høyre) og Eivinds plass (til venstre).

Her tok jeg mor venstre mens de tre musketer tok mot høyre og ut i heia på langtur.

Det er kjapt gjort å gå feil mot Eivinds plass. Her går det en tydelig sykkelsti oppover, mens stien mot Eivinds plass er mindre tydelig og går nedover – nesten tilbake mot Sukkertoppen. Her ble det en skikkelig grei alene tur. Jeg er jo vandt med å gå for meg selv, og siden jeg her gått her noen ganger er det også enkelt å finne fram.

Nå er det ikke lett å gå seg vill – sola står i sør og er et fyrtårn mot Norskeplassen.

På Eivinds plass kom det en kar oppover samtidig med at jeg kom fram. Vi fikk en liten prat, og skrev oss inn i protokollen.

Jeg fortsatte tilbake til Sukkertoppen – en drøy bakke opp, og ned til Norgesplassen. Det smakte godt med en mandarin....

Tilbaketuren mot hotellet gikk «rett fram» og ned bakken. Det gikk ikke så alt for fort – bakfoten var ikke grei å ha med å gjøre, og som vanlig kjennes vannblørene godt.

Søndagstur med Norskeklubben.

Første tur på Grand Canaria i 2019,

Det er etterhvert blitt en tradisjon. Gjengen samles i Puerto Rico i slutten av januar. Ikke for å slite solstoler, men for å slite skosåler. Det er likevel været som gjør at vi velger å gå turer i «syden». Få plasser i Norge med kortbukse og blusevær i januar.

I 2018 var vi muligens uheldige, og hadde regn nesten hver dag. Med temperaturer ned mot 10 grader ble det litt surt inne i mellom. Dette året var Yr - så langt – rause med både sol og varme. Termometeret i bussen på vei fra flyplassen rundt klokka ti om kvelden, viste 19-20 grader......

Søndag arrangerer Norskeklubben tur. Det kommer folk fra både Puerto Rico og Arguineguin. Og så går hele gjengen ned til Puerto Rico eller Arguineguin annen hver gang. Nede blir det møte med allsang og noe å drikke til.

Denne søndagen ville endepunktet være Arguineguin.

Gjengen er fulltallig dette året. Edvin og Anne Margrete kommer fra Tysvær med et tidlig fly, og steller i stand kveldsmat til sultne folk fra Jæren – Sigbjørn, Anne Lise, Kjell, Ingrid og Bestyrerinnen – med meg....

Edvin, valg til turleder mot bare en stemme, sammen med nestleder Anne Margrete startet årets tursesong med å gå ned til Puerto Rico, for så å gå opp bakken mot Norskeplassen. En liten omvei på et par – 4 kilometer. Vi andre valgte å gå fra hotellet direkte til Norskeplassen. Det er bare 3 kilometer.

På Norskeplassen var det folk, masse folk, og mange som ville være med Norskeklubben på tur. Turen skulle gå Miljøruta mot Arguineguin.

Vi var nesten 60 som startet turen, noen falt av underveis, mens andre kom til. Vi var 56 som kom til Arguineguin.

Med så mange sammen på tur er det vanskelig å holde alle samlet. Det ble noen små oppsamlingspauser underveis, men Norskeklubbens folk er flinke til tilpasse farten etter forholdene. I dette tilfellet de som går litt senere enn de sprekeste,

Norskeklubben er som regel heldig med været på sine turer. Nå er det som regel flott vær på Kanarieøyene, men likevel må Norskeklubben ha en direkte linje til værgudene, Denne gangen var det ekstra fint vær. Blå himmel og blå sjø. Sol og nesten ikke vind, og best av alt en temperatur rundt 20 grader – i sola.

Miljøruta er en fin søndagstur. Den går slik at det er mulig å få tatt noen ganske bra bilder, og naturen er selvsagt ganske annerledes en hjemme. Denne dagen gikk vi og riktig nøt turen nedover mot havet.

Nede i Arguineguin nøt vi drikke.

Det tok litt tid å synge både den røde grønne og hvite sangen, og vi fikk noen gode vitser inne i bland. For vår del gikk turen videre ned til stranden og mot Balito og opp bakken tilbake til hotellet.

Turen med Norskeklubben ble omtrent 9 kilometer, med vårt spesielle tillegg ble det (for noen av oss) en søndagstur på 14 kilometer, En skikkelig søndagstur i kortbukser og bare tynn bluse – i januar.

Tur med nordsjøen som nærmeste nabo.

Mer vinter og mer strand.

Søndagens tur måtte bli en ny strandtur. Vinteren har ikke helt sluppet taket, selv om det er 2-3 varmegrader ute.

Jeg snakket med broderen på lørdag, og han mente at både han og Bjørg ville på søndagstur. Nå sliter Bjørg med gamle skader og litt sykdom, med hun på laget bør søndagsturen ikke bli for lang.

Med både være og forhold og begrensinger i lengde, så er det få muligheter annet enn en ny strandtur. For et år siden gikk jeg for første gang fra Bore til Reve. Omtrent 4-5 kilometer langs sjøkanten en god del på sandstrand og resten på sti. Litt av denne turen går i rullestein.

Det store spørsmålet blir om vi skal gå fra nord til sør og tilbake eller stikk motsatt...

Vi valgte å starte fra Bore.

Jeg måtte slå opp hva Bore betyr – kant, bord, mente eksperten, og det kan jeg ikke være uenig i. Bore ligger på en kant opp av sjøen, og mye av stien går under denne kanten og litt inn av sjøen.

Borestranden er laang. Fra parkeringsplassen går stien ut på selve stranden, og da er det sandstrand både nordover og sørover. Vi skulle sørover mot Fuglingane og videre mot Reve.

Det er slutt på sanden ved Fuglingane, det blir rullestein og grus. Stien går for det meste litt innen for selve stranden, på gammel ferdselsvei. Her er det fortsatt rester av den gamle tid. Det står spill for å trekke opp båter og det er tydelige «sjøveier» - vei fra garden og ned til sjøen – flere plasser.

Slike «rester» av gammel levemåte blir ofte bare pløyd ned. Det er jo bare noe gammelt rusk...

For egen del synes jeg slike ting gjør det verdt å gå turen. De gamle veiene, båthus, båtstøer og tarelaer bør tas vare på. De viser hvor viktig havet var for befolkningen på Jæren i gamle dager. For oss som nå bor her betyr strand sol og sommer, og i hvert fall ikke matauk.

Det lå en del snø og is i stien da vi nærmet oss Reve havn. Vi hadde gått fort sørover, og det ble ingen pause før vi snudde og tok fatt på turen nordover.

På tilbakeveien fikk vi trekken bakfra. Det ble adskillig mer behagelig, nesten varmt. Halve turen gikk uten at vi så et eneste menneske. Tilbake på Boresanden var vi ikke alene. Det var en masse folk, selv om det egentlig var langt i mellom de.

Det hadde vært en helt grei søndagstur. Både Bjørg og Bestyrerinnen syntes turen hadde gått greit- For egen del er det også helt i orden å gå steder jeg ikke så ofte har tråkket. Det blir mye de samme turene, spesielt på vinteren når det er is og snø inne i landet.

Stranden er god å ty til om vinteren.

Vi gikk i ca to timer, og ca 9 kilometer. Selvsagt var det helt flatt, men eller en skikkelig fin tur.

Fra Hå til Varhaug.

Vinterforhold og vintervær.

Fredagsmorgen var det hvitt utenfor vinduet. Snø. Det hadde ikke Yr nevnt et ord om. Selvsagt passet det dårlig. Med snø på bakken må det bli en lørdagstur langs stranden.

Ingen ting hadde endret seg til lørdag. Det var fortsatt kaldt og snøen var ikke forsvunnet.

Vinterforhold er noe herk. Med bakfoten i ulage, går det sakte og forsiktig – uten snø og is. Jeg hadde håpet på tørre forhold denne helga. Det ble meldt om vintervær også på lørdag, selv om temperaturen kunne snike seg over nullpunktet. Yr melde sol, delvis skyet og litt vind fra sørøst.

Jeg tenkte det ville passe med en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når naturen skaper seg og strør hvitt ut over landskapet. Det pleier å være «framkommelig»helt ute i vannkanten selv med et lett snødekke.

Vinter betyr også at jeg normalt tar ut litt senere enn på sommeren. Jeg var ikke avgårde før nærmere 11. En halv times kjøretur til parkeringsplassen ved Hå gamle kirkegård. Det sto noen biler, og det var spor mot Obrestad, men de så ut til å være fra fredag.

Stien starter mot sør-øst. Og jeg fikk trekken i mot. Med rundt null og 3-6 m/sek vind, ble det likevel kaldt – det første stykket. I horisonten framfor meg var det blå himmel. Godt – tenkte jeg. Da får jeg sola som ble meldt av yr.

Etter en stund stoppet jeg for å ta bilder. Den stålgrå himmelen dekket mer av himmelen bak meg enn da jeg startet. Og det kom noen dråper seilende.

Som vi pleier å si: er du misfornøyd med været, vent en liten stund så få du sikkert vær som du liker bedre. Det kom en lysning i vest, og ikke lenge etter var det igjen opphold.

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for turen, og nådde Obrestad havn i fin form. Da ble neste mål Kommedelen – eller Reimebukta? Det er halvveis mot Varhaug.....

Øverst på Kommedelen er det bra utsikt over landskapet. Det er mulig å se både tilbake til Hå og fram mot Varhaug gamle kirkegård. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Da kom ørna opp fra en liten dupp i bakken bare noen meter lengre framme. Selvsagt var ikke kamera-et klar.

Nede i dumpa lå restene av måka som ørna hadde spist av.

Halvveis er ikke et «mål». Jeg kunne ikke snu der, og fortsatt mot sør. En av fordelene med frost er at myrhullene er harde. Denne dagen var det mulig å spasere rett over – for det meste.

Det ble ikke lange stoppen på Varhaug. Jeg drakk litt saft og tok noen bilder, og fortsatte på turen – tilbake. Det er ikke til å komme fra at etter 8-9 kilometer blir det litt «på det jevne». Det handler mer om å komme fram enn å se seg rundt.

Likevel stoppet jeg opp noen ganger. Været hadde endret seg. Det var sol inne i mellom og sola varmet. Det ble tinte og mindre snø og is.

Selvsagt var jeg omtrent alene. På lørdager er det lite folk. På vei sørover var det ikke spor i det hele fra Reime til Grødaland. Det var noen flere spor på tilbaketuren. Som vanlig var det noen få personer mellom fyret og prestegården.

Turen er forholdsvis lang – 17 – 18 kilometer tilsammen. Under gode forhold er det mulig å gjøre den unna på godt under tre timer, selv om jeg nok brukte mer enn det denne gangen.

Det er likevel en kjekk og flott tur på vinteren. Og muligens enda flottere litt senere på året, med vår , fugler og blomster mens andre plasser fortsatt sliter med vinter.

Søndagstur langs jærstrender.

Bestyrerinnen og jeg i vinden.

Det ble ingen tur på lørdag. To timer på sykkel og med styrketrening i stede. Både akilleshælen og været gjorde at jeg valgte å ta det med ro. Bestyrerinnen var veldig klar på at hun gjerne ville være med til «syden» og der er planen å gå. Mange turer, som i fjor og året før. Det er ikke lenge til vi drar.....

Planen var å ta en litt lengre tur på søndagen. Yr var mer velvillig med finvær søndag enn på lørdagen, og det kunne se ut som om det var mulig å få en «tørr» tur rundt Lifjellet. En tur på to – tre timer, som nå er blitt en langtur...

Lørdagsmorgen var det regn. Det blåste og skulle blåse mer ut over dagen. Regn og vind var ikke det jeg hadde sett fram til. Bestyrerinnen mente det burde være greit med en kortere tur.

Klokke ble nærmere halv elleve. Jeg måtte igjen ta en beslutning. Regn og vind? Og bestyrerinnen ville helt på tur sammen med meg. Det ble til at vi valgte å gå langs sjøen.

Det er ikke lange kjøreturen ned til Reve havn. Fra havna er det mulig å gå både sørover og nordover. Den vanligste turen går sørover mot Orre – og Friluftshuset. Som har oppe på søndager og serverer kaffe og lapper. Et godt turmål for en søndagstur.

Det tar normalt rundt en time å gå fra havna og til Friluftshuset på Orre. Mesteparten av turen går på strand, men den første delen går over marker. På sommeren er det ungdyr ute. Vi velger normalt andre turer da. Det er mulig å gå nordover på sommeren, selv om jeg ikke har gått her så ofte.

Det var fortsatt ikke skikkelig vinter denne søndagen. Mer høst egentlig. På Reve blåste det friskt. Vi fikk vinden bakfra på vei sørover, og etter en stund var det mulig å gå med noen små lettelser i antrekket. Glidelåsen på jakken nesten nede.

Det gikk hvitt på sjøen. Vi kunne se store bølger ute i havet. Bestyrerinnen var glad hun ikke var på den enslige båten vi kunne se ute i horisonten. Mye lengre uten enn normalt, antakelig på grunn av bølgene som tårnet opp nærmere land.

Uvær og storm har endret Revestranden siden sist vi gikk her. Sjøen gikk mye nærmere sanddynene. Mye av sanden var forsvunnet og stranden var dekket med grus og stein. Alt på bare en måned.

Bølgene som ruller over stein og grus lager lyd. Mye lyd. Det er faktisk mulig å høre bruset hjemmefra om natten.

Vi fikk en liten pause på Friluftshuset.

Hjemover - nordover - ble en blandet fornøyelse. Vinden tok seg opp og det blåste 13-14m/sek rett i mot. Det kom noe regn, men vi fikk også noen små solgløtt inne i mellom. Vind i mot og bløt sand gir ikke de beste forholdene, selv om det er paddeflatt.

Det ble liksom litt oppoverbakke en god stund.

Det var ikke mange folk mellom Reve havn og Jærens rev. Etter dette kunne vi se en hel del på tur. Noen hadde faktisk tent opp bål og hadde en skikkelig utflukt.

Tilbake ved Reve havn gikk vi på kjentfolk. Godt utstyrt med både Leica M 3 og Rolleiflex 6x6. Selv har jeg lagt Leica`en litt på hylla, men det var skikkelig kjekt å få se slike kamera i bruk. Det minnet om de gode gamle dagene.

Både Bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur – i vinden.

Rundtur i Njåskogen.

Søndagstur i følge med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise.

Det ble ikke helt enkelt på søndag. Bestyrerinnen ville gjerne på tur, men så helst for seg en tur rundt Gruda eller en annen tur i uten for mye opp - og ned og gjerne uten særlig kjøring.

For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Der var det en stund siden jeg hadde gått. Vi ble enige om å snakke med Sigbjørn og Anne Lise. De skulle på tur i Njåskogen. De hadde planer for ettermiddagen og ville helst være ferdige med turen rundt et...

Broderen var ikke klar for tur. Han ville bruke morgenen til andre ting. Jeg ville derfor bli alene om jeg holdt fast på planene om en tur på høgjæren.

Klokka nærmet seg 11 da Sigbjørn kom for å plukke opp Bestyrerinne. Jeg hadde ennå ikke klart å bestemme meg for hva jeg skulle gjøre.

Jeg trodde en tur i Njåskogen ville være 2-3 kilometer på skogsvei – uten bakker. En spasertur. Litt mindre krevende enn det jeg hadde tenkt....

Likevel ble det til at jeg hev meg på turen sammen med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Det er kjekkere å gå sammen med andre. Det blir en hel del turer alene.

Det er ikke lange kjøreturen ned til Klepp Stasjon og parkeringsplassen ved Frøylandsvannet. Det var alt en del biler, og folk på tur. I tillegg kom det ganske mange sykler forbi. Ikke helt det jeg ser for meg på en søndagstur....

Nå hadde jeg aldri tatt turen over brua – Midtgardormen, som etter hvert er blitt et landemerke. Jeg hadde sett bilder og brua den var fin den. Helt grei som bru, og det er brukt mye treverk i rekkverket....

Jeg ble litt overrasket over tempoet. Det var ikke noe sinketempo. For meg, med en akilleshæl som ikke helt samarbeider gikk det fort nok – på veien mot brua. Over brua, bar det ut i skogen. Stien fulgte lysløypa og veien, men ute i terrenget.

Fortsatt helt greit for min del. Stien i skogen var mye mykere enn veien og passet bedre til en Akilles i uorden. Selv om det gikk unna. Vi holdt en fart på over 5 kilometer i timen. Noe som er ganske bra i terreng. Selv om Jæren er flat fikk vi også noen bakker inne i mellom. Det fikk i hvert fall min puls opp, og pusten ble noe anstrengt.

Vi fikk en tur gjennom Njåskogen litt på kryss og tvers. Og hele veien i et bra tempo. Det gikk så pass fort at jeg måtte konsentrere meg om hvor jeg satte den vinde foten, og fikk ikke helt tid til å følge med hvor vi gikk. Det er ikke ofte jeg er usikker på om jeg kunne finne veien tilbake. Det var heldigvis en rundtur,

Det siste stykket tilbake mot brua, gikk på vei. Her traff vi kjentfolk, og vi tok følge tilbake til bilen. I et mye roligere tempo.

Nesten 9 kilometer i skogsterreng med høy puls gir god trening. Det ble en skikkelig søndagstur.

Fjelltur tidlig i januar.

Rundt Lifjell – igjen.

I mange år har jeg brukt turen rundt Li som vintertur. Det må etterhvert ha blitt noen hundre runder her. Fortsatt så er det en kjekk runde, med smak av fjell og hei. Når det ikke er mulig å gå i den «riktige» heia – mot Blåfjellenden, så er Lifjell et godt alternativ. Spesielt siden det som oftest er bart - uten snø og is.

Denne lørdagen var det ikke snakk om snø eller is. Det var 7-8 grader hjemme, men dis og litt yr. Meldingen lød på tåke og opphold.

Det var andre som hadde tenkt seg på tur denne lørdagen, og det kunne se ut som en hel gjeng hadde gått utover mot Bymarka før meg. Nå pleier det ikke å være mange som går hele runden, og denne dagen så jeg ikke et menneske før jeg kom helt opp på toppen.

Den T-merkede stien langs sjøen utover mot Einerneset går oppe i et heng. Her liker jeg meg ikke, og broderen unngår denne stien. Det går en sti nede langs sjøen som er mye mindre «utsatt», men muligens et par minutter lengre.

Det må ha blåst litt, for denne gangen lå det et tre rett over stien. Det er ikke lenge siden noen ryddet denne stien, men nå er det alt kommet nye hindringer. Det finnes andre hindringer som ikke trengs å ryddes.

En plass må jeg ta et steg over en grein som stikker over stien. Her regner jeg det som 1/3 av veien mot Bymarka. Litt lengre ute, et stykke før Eienerneset er det en tilsvarende grein, som også må tråkkes over, og et stykke etter Einerneset, en tredje grein som står i veien.

Begge stiene utover, møtes i Revesdal. Det er ofte folk i «Sprettraubakken», men denne gangen var det ikke en kjeft. Stien rett opp Sprettraubakken tar av like før et lite heng med kjetting. Det er både skilt og merker, men likevel hender det at folk tar feil her.

Utover langs sjøen er det god sikt over mot byen. Denne gangen hang skyene langt nede, men det var lysning i nordvest. Bedre vær i vente?

Det ble ikke bedre med en gange. Oppover lia mot toppen ble det mer og mer tåke. Tåka var fuktig, og det ble litt surt. På toppen satt det folk, og det var spor etter andre. Det var nesten blå himmel rett opp.

Det tok ikke lang tid nedover, før jeg igjen kom under skylaget og tåka forsvant. Det ble tørrere på bakken. I Øksendalen er det mulig å se over mot byen igjen og den lå i sol.

«Den fordømte bakken» opp mot skaret før Dalevann, var som vanlig ikke helt grei. Den krever en rolig start, og ikke for mye «rykk» underveis. Selv med mange års trening i denne bakken, kommer jeg nesten aldri opp uten høy puls.

Fra toppen av skaret går det stort sett bare nedover. Det tar litt tid om det er vått, men selv i regn går det geit å komme seg ned den første bratte bakken.

Det var en del folk på vei oppover. Jeg traff en familie med to små jenter. Begge hadde gått opp selv, og var klar for resten av turen mot toppen.

En kjekk og grei tur tidlig i januar.