Mannen med staven, og Veneguera på en gang.

Ikke lang, ikke tøff, men en skikkelig koselig og virkelig fin fjelltur.

Det er nå 4. året vi,det vil si Bestyrerinnen og jeg sammen «gjengen» er på Kanariøyene for å gå tur.

Nesten alle i gjengen er «NAVere», det vil si Bestyrerinnen har kun noen uker igjen til hennes innsats i arbeidslivet er slutt.

Jeg tror trykt jeg kan si at alle i «gjengen» inklusive Bestyrerinnen og meg, har en favoritt tur. Og den går ikke innom Norskeplasen.

Med fjorten dager her nede blir det som oftest anledning til å ta turen innom Veneguera to ganger. Til nå har vi gått fra Mogan over et skar til Venegura og tilbake, og har syntes at den turen var virkelig fin.

I år ble det litt endring på opplegget – i hvert fall for den første turen til Veneguera. Vi startet lengre opp i dalen og gikk ned til landsbyen.

Det er litt kronglet å komme til Mogan, og enda mer kronglet (i bokstavlig forstand – veien slår omtrent knute på seg) å nå «mannen med staven».

Mannen med staven er en figur som står langs veien mellom Mogan – Veneguera og Ta sarte. Den skal antakelig forestille en gjeter. Her er det mulig å komme inn på den gamle stien mellom Tasarte og Veneguera. Og å gå nedover mot Veneguera.

Vi tok buss til Puerto de Mogan og så en stortaxi opp til startpunktet. Det sparte tid og kostet 27 euro – men da var vi 9 i bilen. Bussen går ikke ofte og koster omtrent det samme (med 9 i bilen).

Det var tydelig kaldere oppe ved startpunktet enn nede ved sjøen. Antakelig omtrent 700moh...

Det ble en helt annen temperatur bare 10 meter lengre ned i bakken – med sola rett i mot og nesten vindstille.

Sol, sommer. Tørt og flott sti gir ofte en fin tur. Når det i tillegg kommer en fantastisk utsikt, blomster, sitroner og appelsiner på trærne, blir turen ennå mer fantastisk.

Det ble faktisk en del stopp nedover bakkene for å beundre utsikten – og blomstene. Det å få oppleve skikkelig sommer i januar er jo noe vi gleder oss til før turen nedover.

Naturen rundt Veneguera er mye mer frodig enn ute ved kysten. Vi får en føles av å være ved en oase. Palmer og frukt og blomster.

Veneguera er også litt annerledes enn stedene ved kysten. Det er ingen hoteller få barer og restauranter. Bussen går noen få ganger til dagen. Det lukter av vedfyring og hannen galer i bakgården.

En skikkelig perle – men mange har alt oppdaget denne og det kan være vanskelig å få bord til lunch på plaza Veneguera.

Vi fikk selvsagt plass og vi fikk også selvsagt god mat – men først drikke.....

Det er en spesiell følelse å sitte ute og spise lunch i en landsby et stykke fra turiststedene. Det blir ikke mindre spesielt av at vi har hatt en flott tur på nesten 4 kilometer før lunch. Det tar i hvert fall tid, og det er jo noe vi har nok av.

Etter lunch var det bare å ta fatt på turen mot Mogan og buss til Puerto de Mogan, Her blir det både opp og nede. Først en drøy bakke opp, men med fin utsikt tilbake til Veneguera, og så en lang bakke ned mot Mogan.

Stien mellom Veneguera og Mogan var i bedre stand dette året. Noen hadde jobbet og laget trinn og ryddet. Det var enklere å komme ned denne gangen.

Dette er ikke en tur der vi leggervekt på å gå fort – vi unngikk bussen klokken fire med bare noen minutter – det ble en time venting.