Fra Hå til Varhaug.

Vinterforhold og vintervær.

Fredagsmorgen var det hvitt utenfor vinduet. Snø. Det hadde ikke Yr nevnt et ord om. Selvsagt passet det dårlig. Med snø på bakken må det bli en lørdagstur langs stranden.

Ingen ting hadde endret seg til lørdag. Det var fortsatt kaldt og snøen var ikke forsvunnet.

Vinterforhold er noe herk. Med bakfoten i ulage, går det sakte og forsiktig – uten snø og is. Jeg hadde håpet på tørre forhold denne helga. Det ble meldt om vintervær også på lørdag, selv om temperaturen kunne snike seg over nullpunktet. Yr melde sol, delvis skyet og litt vind fra sørøst.

Jeg tenkte det ville passe med en tur fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En vanlig vintertur når naturen skaper seg og strør hvitt ut over landskapet. Det pleier å være «framkommelig»helt ute i vannkanten selv med et lett snødekke.

Vinter betyr også at jeg normalt tar ut litt senere enn på sommeren. Jeg var ikke avgårde før nærmere 11. En halv times kjøretur til parkeringsplassen ved Hå gamle kirkegård. Det sto noen biler, og det var spor mot Obrestad, men de så ut til å være fra fredag.

Stien starter mot sør-øst. Og jeg fikk trekken i mot. Med rundt null og 3-6 m/sek vind, ble det likevel kaldt – det første stykket. I horisonten framfor meg var det blå himmel. Godt – tenkte jeg. Da får jeg sola som ble meldt av yr.

Etter en stund stoppet jeg for å ta bilder. Den stålgrå himmelen dekket mer av himmelen bak meg enn da jeg startet. Og det kom noen dråper seilende.

Som vi pleier å si: er du misfornøyd med været, vent en liten stund så få du sikkert vær som du liker bedre. Det kom en lysning i vest, og ikke lenge etter var det igjen opphold.

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for turen, og nådde Obrestad havn i fin form. Da ble neste mål Kommedelen – eller Reimebukta? Det er halvveis mot Varhaug.....

Øverst på Kommedelen er det bra utsikt over landskapet. Det er mulig å se både tilbake til Hå og fram mot Varhaug gamle kirkegård. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Da kom ørna opp fra en liten dupp i bakken bare noen meter lengre framme. Selvsagt var ikke kamera-et klar.

Nede i dumpa lå restene av måka som ørna hadde spist av.

Halvveis er ikke et «mål». Jeg kunne ikke snu der, og fortsatt mot sør. En av fordelene med frost er at myrhullene er harde. Denne dagen var det mulig å spasere rett over – for det meste.

Det ble ikke lange stoppen på Varhaug. Jeg drakk litt saft og tok noen bilder, og fortsatte på turen – tilbake. Det er ikke til å komme fra at etter 8-9 kilometer blir det litt «på det jevne». Det handler mer om å komme fram enn å se seg rundt.

Likevel stoppet jeg opp noen ganger. Været hadde endret seg. Det var sol inne i mellom og sola varmet. Det ble tinte og mindre snø og is.

Selvsagt var jeg omtrent alene. På lørdager er det lite folk. På vei sørover var det ikke spor i det hele fra Reime til Grødaland. Det var noen flere spor på tilbaketuren. Som vanlig var det noen få personer mellom fyret og prestegården.

Turen er forholdsvis lang – 17 – 18 kilometer tilsammen. Under gode forhold er det mulig å gjøre den unna på godt under tre timer, selv om jeg nok brukte mer enn det denne gangen.

Det er likevel en kjekk og flott tur på vinteren. Og muligens enda flottere litt senere på året, med vår , fugler og blomster mens andre plasser fortsatt sliter med vinter.