Fjelltur tidlig i januar.

Rundt Lifjell – igjen.

I mange år har jeg brukt turen rundt Li som vintertur. Det må etterhvert ha blitt noen hundre runder her. Fortsatt så er det en kjekk runde, med smak av fjell og hei. Når det ikke er mulig å gå i den «riktige» heia – mot Blåfjellenden, så er Lifjell et godt alternativ. Spesielt siden det som oftest er bart - uten snø og is.

Denne lørdagen var det ikke snakk om snø eller is. Det var 7-8 grader hjemme, men dis og litt yr. Meldingen lød på tåke og opphold.

Det var andre som hadde tenkt seg på tur denne lørdagen, og det kunne se ut som en hel gjeng hadde gått utover mot Bymarka før meg. Nå pleier det ikke å være mange som går hele runden, og denne dagen så jeg ikke et menneske før jeg kom helt opp på toppen.

Den T-merkede stien langs sjøen utover mot Einerneset går oppe i et heng. Her liker jeg meg ikke, og broderen unngår denne stien. Det går en sti nede langs sjøen som er mye mindre «utsatt», men muligens et par minutter lengre.

Det må ha blåst litt, for denne gangen lå det et tre rett over stien. Det er ikke lenge siden noen ryddet denne stien, men nå er det alt kommet nye hindringer. Det finnes andre hindringer som ikke trengs å ryddes.

En plass må jeg ta et steg over en grein som stikker over stien. Her regner jeg det som 1/3 av veien mot Bymarka. Litt lengre ute, et stykke før Eienerneset er det en tilsvarende grein, som også må tråkkes over, og et stykke etter Einerneset, en tredje grein som står i veien.

Begge stiene utover, møtes i Revesdal. Det er ofte folk i «Sprettraubakken», men denne gangen var det ikke en kjeft. Stien rett opp Sprettraubakken tar av like før et lite heng med kjetting. Det er både skilt og merker, men likevel hender det at folk tar feil her.

Utover langs sjøen er det god sikt over mot byen. Denne gangen hang skyene langt nede, men det var lysning i nordvest. Bedre vær i vente?

Det ble ikke bedre med en gange. Oppover lia mot toppen ble det mer og mer tåke. Tåka var fuktig, og det ble litt surt. På toppen satt det folk, og det var spor etter andre. Det var nesten blå himmel rett opp.

Det tok ikke lang tid nedover, før jeg igjen kom under skylaget og tåka forsvant. Det ble tørrere på bakken. I Øksendalen er det mulig å se over mot byen igjen og den lå i sol.

«Den fordømte bakken» opp mot skaret før Dalevann, var som vanlig ikke helt grei. Den krever en rolig start, og ikke for mye «rykk» underveis. Selv med mange års trening i denne bakken, kommer jeg nesten aldri opp uten høy puls.

Fra toppen av skaret går det stort sett bare nedover. Det tar litt tid om det er vått, men selv i regn går det geit å komme seg ned den første bratte bakken.

Det var en del folk på vei oppover. Jeg traff en familie med to små jenter. Begge hadde gått opp selv, og var klar for resten av turen mot toppen.

En kjekk og grei tur tidlig i januar.