Bjørndalsfjellet pluss litt til.

Søndagstur i Sandnes.

Det er ikke en stor hemmelighet at jeg har hatt problemer med akillessenen den siste tiden. I tillegg klarte jeg å tråkke over på en tur i «syden». Foten hovnet opp, og selv nå 14. dager etter, kan jeg godt kjenne at det ikke er helt i orden.

Fredagens tur rundt Li, med mye forsiktig tråkking, kjentes fortsatt på søndagen. Jeg var likevel klar for tur. Broderen ringte og vi avtalte å møtes – litt senere enn vanlig. Det hastet ikke med å komme ut.

Bestyrerinnen ville også på tur, men var ikke interessert i en langtur. Hun tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. I utgangspunktet 5 stykker som ville på tur. Vi kjørte til broderen for å plukke opp ham. Det viste seg at Bjørg også kunne tenke seg en tur. Ganske greit at vi da hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise, å treffes på Gramstad.

Vi ble med andre ord 6 som møttes på parkeringsplassen på Gramstad. Tanken var å gå opp til Bjørndalsfjellet og ned, pluss ta runden om Fjogstadfjellet om det passet. Dessverre viste det seg at Bjørg ikke var helt i form og måtte snu et stykke oppe i bakken. Fortsatt like heldig at vi hadde to biler. Broderen fikk låne min og Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise og jeg fortsatte oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet.

Bestyrerinnen mente hun bare hadde gått ned denne bakken, aldri opp. Vi gikk turen fra parkeringsplassen og mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og videre rundt Fjorgstadnuten en gang i sommer. (April – jeg sjekket...) Det er noen ugreie bakker fra veien og til topps på Bjørndalsfjellet, men denne gangen gikk det greit opp. For min del gikk det sakte. Ankelen er fortsatt et problem.

Det ble ikke lange pausen på toppen. Sola var godt gjemt bak skyer og det blåste ganske bra – opp mot 10-12 m/sek. Jeg startet nedover omtrent med en gang. Det tok ikke lang tid før Sigbjørn for forbi og måtte vente nede på flaten.

Det var egentlig hyggelig å ta det forsiktig nedover bakkene. Det ble tid til å prate, og vi stoppet til og med opp et par ganger. Skikkelig søndagstur.

Nede på veien ble det en liten diskusjon. Alle var egentlig for å fortsette mot Fjogstadfjellet og videre. Turen opp og ned Bjørndalsfjellet hadde, selv med forsiktig gåing, gått unna på omtrent en time.

Det er ikke mange høydemeter opp mot denne toppen, som nesten ikke kan kalles en «topp» og jeg pleier bare å gå forbi. Siden både Bestyrerinnen og de andre ikke så ofte er på disse kanter, gikk de opp. Videre over flyene og mot Revholstjørn, er en flott liten tur i «heia». Ikke et tre og det er mulig å se både Sandens og Stavanger og havet.

Det er adskillig flere folk som tar turen til Dalsnuten enn rundt Fjogstadfjellet. Likevel møtte vi en del, men det siste stykket inn mot parkeringsplassen var tettpakket. Det var ikke mange parkeringsplassene ledige da vi kom tilbake til bilen, selv om det parkeringsplassen er mye utvidet.