Fra Nydalen i Puerto Rico og innover

En kort rundtur uten utfordringer.

Det har gått over en uke siden sist jeg var på tur. Selv om været er det aller beste, med over 20 grader og blå himmel. Årsaken er selvsagt bakfoten, som fikk seg en skikkelig smell på turen til Veneguera.

Nå vil noen muligens si at det å ligge strekk ut på en solseng med godt over 20 varmegrader og sol, ikke er noen plage, men for meg har det vært lange dager.

De andre i gjengen har tatt turer – hver dag, lange turer innover i terrenget, til nye og for meg, ukjente stier og plasser. Både den mannlige og den kvinnelige delen av selskapet har vært på tur, men jeg har altså ligget på solsenga. I solvarme og med blå himmel, og har måttet ta på solkrem med faktor 15....

Sånt blir man jo lei av – etter en uke....

Jeg burde jo holde foten i ro en stund til, i følge Bestyrerinnen. Muligens ville det være fornuftig å følge rådet for en gangs skyld. Nå har det være fornuftig og begrense turgåing, ikke vært min sterke side noen gang, så....

Som sagt så er det perfekt turvær i Puerto Rico. Sol litt vind og over 20 grader. Det er vanskelig å sitte stille og ikke gå på tur når alt som kreves av bekledning er en lett treningsbukse, strømper og sko.

Jeg satset ikke på noen langtur. Denne vinteren har jeg ikke vært innover «dalen» fra øverst i «Nydalen» i Puerto Rico. Det er antakelig den enkleste veien å komme til Norgesplassen fra Puerto Rico. Ingen bratte bakker, og en god del vandring langs en flat og fin sti innover landet.

Jeg satset på å komme inn dalen til der det er mulig å ta av rett opp mot Norskeplassen. En bratt bakke, som jeg ikke har lyst å gå ned.

Det ville imidlertid, om foten holder, være mulig å ta opp mot høyre og videre den enkle veien mot Norskeplassen. I stede for å ta nordover går det oppe i høyden en sti tilbake mot Balito. Den ender ut i en vei som igjen ender nesten ved sjøen nede i Balito. Og fra der og tilbake til Puerto Rico er det bare en drøy bakke opp til toppen av «Nydalen» i Puerto Rico.

Den turen er antakelig opp mot 5 kilometer, og er egentlig uten noen utfordringer, selv om bakken opp fra Balito kan være både lang og varm.

Jeg startetinnover dalen, og etter en stund kunne jeg kjenne at det kanskje var lurest å snu. Dette kjente jeg på, helt inn til enden av «Dalen» og der bakken opp mot Norskeplassen tar av.

Å kjenne etter gikk helt greit også videre. Her møtte jeg en gjeng fra Egersund, og fikk konstatert at også disse kjente Leif Sigurd. (Som nesten alle i Egersund...)

Jeg kunne jo ikke snu etter å ha passert denne gode gjengen. Det ble til at jeg gikk opp til stien mot Balito og fortsatte videre. Nå gikk jeg på et hyggelig dansk på, og tok følge med de nedover. Vi fikk en hyggelig tur nedover. Jeg glemte hele foten. Tiden går fort i hyggelig selskap.

Nede i bunn av bakken – både fra heia og fra «Nydalen» måtte jeg igjen ta en sjefsbeslutning.

Det ble bakken oppå, i stede for taxi.

En fin – kort – tur, men mye bedre enn å ligge på solseng og bli brun. Det var kjekt å gå tur omtrent uten klær, i februar.