Høst-tur til Blåfjellenden

Flott tur i godt vær.

Det er ingen tvil om at en god del pensjonister i Norge er både spreke og lever bra – og jeg er en av disse. Rimelig sprek, og så pass heldig at jeg kan dra til Blåfjellenden når det måtte passe.

Denne uka passet det å dra fredag, for å gå tilbake lørdag. Været var avgjørende for dette valget. YR lovet opphold på fredag, men regn på morgenen lørdag. Heldigvis var det snakk om oppholdsvær ut over dagen. Nå har YR tatt feil noen ganger....

Turen inn til hytta tar meg nå noe over to timer – omtrent 2 1/2 time for å være nøyaktig. Jeg kjenner jo omtrent hver stein og myrhull innover, og det burde ikke være mye «nytt» å se på.

Likevel er hver tur forskjellig fra alle de andre turene på samme stien. Det har ikke blitt «kjedelig» å gå mot Blåfjellenden til nå, og jeg regner med å kunne ta turen noen ganger til.

Selvsagt er det spesielt med høst. Det er mer farger, men det jeg først og fremt legger merke til (om jeg tar meg tid til det), er stillheten. Det er omtrent ikke en lyd. Småfuglene er i «syden», sauene er på beite i lavlandet, og det er bare bekker og fosser som lager lyd.

Denne gangen stoppet jeg opp et par plasser bare for å få med meg stillheten. God for sjel og legeme, påstår mange. Jeg kjenner i hvert fall at den «gode følelsen» siger inn i slike stunder.

På vei innover heia, var det tåke og dis. Ikke akkurat regn, men vått. Fargene på trærne og på marka kommer bedre fram i slikt lys, og det er jo kjekt å ta noen bilder som for en gangs skyld ikke er helt som vanlig.

Nå er det vel ingen ting «vanlig» med noen årstid, og høsten skiller seg i så måte ikke ut. Det så vidt vært frost en natt eller to. Nok til at fargene kommer frem. Enkelte år har det vært snø og glatt i september. I år har det omtrent vært sommer.

Fredagskveld på Blåfjellenden, betyr som regel at jeg får ha hytta for meg selv til det blir mørkt. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte rolig ned etter en tur på 2 – 3 timer og bare slappe av - i eget selskap. Litt – mye – drikke, varm te og noe å spise, gjør det hele til en liten «opplevelse».

Også denne fredagen kom det folk sent. De første, to fedre med hver sine to småjenter, kom i nitiden og det kom folk senere. Som vanlig ble det en hyggelig kveld i godt selskap.

Lørdag morgen hadde værgudene ombestemt seg. Bakken var nyvasket og ren. Regnet om natta hadde gjort bakken våt. Det tørket fort opp i sola som skinte fra blå himmel. Uventet, for min del, men like velkomment for det.

Det har blitt noen flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Denne føyde seg flott inn i rekken. Det var bare å finne roen og nyte vær og natur.

Det trakk over på vei hjem. Ikke slik at det kom nedbør, men sola forsvant. Selv om det ble overskyet, var det ikke nødvendig med jakke. Jeg gikk hele turen i bare ullblusen, og fikk en flott tur over heia.

Det ble tid til en liten pause hos kjentfolk i Hunnedalen, og selv om jeg var svett, så ble det ikke kaldt å sitte ned uten jakka.

En flott tur så pass sent i sesongen.

Fitjanuten i Gjesdal

En enkel tur, mye på vei.

Før i verden, da jeg fortsatt måtte jobbe for lønna, kunne jeg fra kontorvinduet se opp på en topp – Fitjanuten. Jeg burde jo ha vært oppe på denne toppen...

Det ble liksom aldri noe av den turen. Siden jeg kunne se nesten hele bakken opp og turen ikke virket spesielt lang, ble det til at jeg «ventet» med å gå. At bakken og spesielt det øverste stykket så ganske bratt ut, har selvsagt ikke noe med saken å gjøre.

Nå hat min svoger Sigbjørn en del venner som også går tur. Fra en av sine venner hadde Sigbjørn fått greie på at det var ganske enkelt å komme til topps – fra den andre siden. Det vil si fra Gjesdal kirke.

Bestyrerinnen og jeg ble spurt om vi kunne tenke oss å bli med på turen. En kjapp titt på kartet fortalte meg at det ikke ville bli spesielt vanskelig å finne fram, eller spesielt bratt. Det ville være vei eller traktorvei et godt stykke oppover lia fra kirka mot toppen.

Det ville være nesten 400 høydemeter til toppen fra parkeringsplassen. Uansett vei, eller sti, så betyr 400 høydemeter tung pust og mye svette.

Vi tok ut på tirsdag. Værmeldingen var ikke helt bra, men det skulle ikke komme nedbør, selv om sola ville holde seg gjemt bak skuene. Vi kunne også vente os noe vind ut over dagen.

Vi parkerte ved kirka og tok innover veien mot Madland. Så første vei mot venstre (sør) og opp bakken. En lang bakke.

Vi skulle egentlig ta en vei inn forbi en gard og videre mot neste gard ved Egrebakken, men tok en liten omvei mot Sirdalsholen. Det blir ofte en liten omvei eller to når vi går i ukjent område.

Etter omveien, over et par jorder, kom vi inn på rett vei og fulgte denne opp mot Kartatjønn. Det var aldri snakk om å «gå seg vill». Fitjanuten var godt synlig hele veien, og vi kunne se traktorvei som gikk mot toppen langt nede i fra.

Det var egentlig bare snakk om å velge rett vei, for det var en masse veier og de så ut til å gå oppover de fleste.

Ved Kartatjønn kunne vi se traktorveien som gikk videre opp mot toppen, men skulle vi gå til venstre eller høyre rund vannet. Vi valgte mot høyre opp og på andre siden ned.

Det sto enkelte påler med blå maling på toppen langs veien oppover. Fra enden av traktorveien, og videre i terrenget mot toppen, var det stor sett bra merket og enkelt å finne fram.

Det var ikke mye sti og se, og vi klaret å rote oss ut i terrenget en plass. Det hadde gått ungdyr i bakken, og det var godt tråkket opp. Heldigvis var det forholdsvis tørt, men med regn så hadde det blitt mye sorpe.

På toppen blåste det, men vi brukte likevel litt tid på å se oss rundt. Utsikten over Jæren og ut mot havet var verdt strevet med å komme seg opp alle høydemeterne.

Det gikk adskillig fortere å komme seg nedover enn opp. Det var aldri så bratt at det ble vanskelig og på vei er det bare å lange ut.

Vi brukte antakelig omtrent tre timer på turen, men pauser og litt sjekking av natur – utenom der vi egentlig burde gå.

Dette er ikke en tur som vi kommer til å gå mange ganger. Litt for mye av turen går på vei, men det var virkelig kjekt å se utsikten fra toppen, og ikke minst se Gjesdal fra en helt nye vinkel.

Brusaknuten og Karten – en flott dag.

 Søndagstur med Bestyrerinnen.

Det hender Storm og YR er litt uenige. Denne søndagen ville YR ha det til at skyene skulle dekke himmelen – hele dagen. Storm var mye mer raus med blå himmel og sol. Heldigvis fikk Storm rett.

Vi sto opp til flott turvær. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Det ble likevel sent før vi var i gang. Noe kommer alltid i mellom.

Bestyrerinnen ville ta tur langs sjøen. En kjapp biltur, og så kunne vi være i gang. Jeg mente at det fikk vi gjøre nok så mange ganger i vinter, og kunne «spare» disse turene en stund til.

Jeg syntes det kunne passe med en tur mer i høyden og i områder som i hvert fall minner om hei. En tur til en av toppene på høgjæren ville passe. Hva med Karten og Brusaknuten?

Forslaget ble enstemmig vedtatt, og vi kjørte mot parkeringsplassen på Mellomstrand. Alt for en del år siden var denne parkeringsplassen full på en flott søndag, og denne gangen var det bare så vidt vi fant en plass. I alt var det 20-30 biler, og så mange har jeg aldri sett der før.

Bestyrerinnen og jeg pleier å ta opp om Karten på turen mot Brusaknuten. En «omvei» på et par kilometer, men en flott tur opp til en skikkelig fin utsikt over høgjæren.

Det går god traktorvei opp til Karten. Vi har funnet ut at det er mulig å gå slik at det blir en rundtur. Det betyr fortsatt omtrent 100 høydemeter opp og ned.

Det var andre som også hadde funnet stien opp mot toppen. Vi kunne se en mann gå samme vei som oss. Oppe på toppen kom vi i snakk med vedkommende. En sauebonde, og da hadde vi nok å snakke om. Han var 78 åt og på sin tur nummer 45 til Karten dette året. Vi skulle videre mot Brusaknuten og han ned mot bilen.

Det var andre på tur denne dagen. Vi var ikke alene på toppen av Karten, og vi kunne se folk nede ved Kartavannet. På turen mot Brusaknuten traff vi også en del som gikk runden motsatt vei.

Stien går gjennom en liten skog i enden av vannet. Her er det vanligvis ganske vått og mye myrhull. Denne gangen var det tørt og fint. Oppe i høyden igjen, mot Brusaknuten, over skogen, er det fri sikt mot horisonten – og en masse vindmøller. Høgjæren er omtrent dekket av vindmøller.

Det hadde vært varmt så langt. Vi gikk uten jakke, men da vi kom opp i høyden og den lille brisen fikk tak, ble det adskillig kaldere. Det ble bare en kort stopp på toppen for å notere navn i boka.

Det var en masse folk på toppen. En gjeng som gikk sammen, og samme vei som oss, nedover. Vi klarte å gå litt feil og fikk en liten tur over heie utenom sti. Det tok litt tid.

Tilbake på traktorveien mot parkeringsplassen fikk vi følge av sauer. De sprang nedover veien fortere enn vi gikk. Jeg var ikke sikker på hva som fikk sauene til å ta ut, men tenkte på hund. Det viste seg å være mat. De sprang for å få sin del av foret bonden hadde kjørt ut.

Turen er på omtrent 10 kilometer, og går på god sti og en del på traktorvei. Det er noen myrer som kan være våte, men stien går normalt rundt de verste myrene.

Etter to-tre timer var vi igjen ved bilen, godt fornøyd med turen.

En skikkelig flott høst-tur.

Til Blåfjellenden

Etter å ha slitt med en forkjølelse i nesten en uke, var jeg på «prøvetur» med Bestyrerinnen på torsdag. Holdt helsa, eller burde jeg holde meg i ro en stund til?

Torsdagsturen gikk greit. Da lå det ann til en tur innover mot Blåfjellenden. Lørdag burde være greit. Da var det en uke siden jeg ble forkjølet, og slike ting tar da 7 dager?

Fredag morgen sjekket jeg værmeldingen på YR. De lovet bra vær både fredag, lørdag og delvis søndag. Jeg sjekket også hvor mange som hadde bestilt plass på hytta. Fullt hus på lørdag, var beskjeden.

Vanligvis er det bare kjekt med folk, men i disse Koronatider, er det ennå kjekkere med litt mindre folk – for oss som har levd noen flotte somrer – og noen harde vintrer.

Det ville muligens være like greit å ta innover på fredag. Var helsa på plass, slik at det ville være greit. Jeg bestemte meg for å forsøke.

Det var snakk om tåke øverst ut over kvelden. Ikke nedbør, og forholdvis varmt. Gode forhold med andre ord.

Koronaåret har gjort at mange har tatt på tur. Med begrenset mulighet til å ta inn på hyttene, har mange benyttet anledningen til å ta en telt-tur. Med flott værmelding var det ikke for sent å teste teltlivet. Jeg traff en del med stor sekk og liggeunderlag utenpå.

Nå kom det noen dråper på kvelden, men ikke nok til at de som hadde slått opp teltene i nærheten av hytta, ville i hus. De fikk en bra natt. Mildt, men mørkt.

Turen innover heia var helt grei. Det var tørt i bakken og selv med tåkeskyer som hang nedpå toppene, var det uten problemer.

Siden jeg hadde vært på tur dagen før, regnet jeg med å kjenne det i beina etter hvert. Formen må være bedre enn jeg tror, for turen gikk uten at jeg ble stiv.

Helt nede ved Blåfjellenden tok jeg igjen en gammel kjenning. Hun skulle være hyttevakt på Blåfjellenden denne helga. Opp gjennom årene har vi truffet hverandre en del ganger, og har alltid noe å snakke om.

Denne gangen var det flere «gamlinger» på tur. En voksen herre fra østlandet hadde startet på Tonstad, og var nå kommet til Blåfjellenden fra Tomannsbu. Vi, sammen med to brødre – som jobbet i «oljå», fikk en skikkelig hyggelig kveld.

Først klokka ti kom de siste gjestene til hytta. En gjeng speidere, som hadde startet sent og gått en del med hodelykt. De kom fram da vi andre var klar for senga.

Det har blitt mange flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Lørdag morgen føyde seg flott inn i rekken av fantastiske morgener. Vindstille, varmt og blå himmel.

Høstfargene var kommet, og jeg tilbrakte en god stund uten for hytta i sola. Det var kjekt å være på hytta i slikt vær, og jeg hadde ikke lyst å ta ut og opp bakken mot Hunnedalen.

Jeg hadde lovet å komme hjem lørdag. Etter hvert ble sekken pakket og jeg fikk gjort meg klar til baken opp.

Det kom en del folk i mot. De fleste på dagstur, men også noen som skulle ligge i telt. Helt nede ved Hunnedalen kom det en hel gjeng. De ville til hytta.

Det ble en skikkelig fin tur tilbake, som turen inn, og oppholdet på hytte. Det er ikke alle turene inn som er like kjekke, men detter var virkelig en flott tur.

Bjødnali med Bestyrerinnen

En grei tur i flott vær.

I disse korona-tider er det ikke like greit å bli forkjølet som før. Er det forkjølelse, eller? Og skal jeg teste meg, eller? Dette var gode spørsmål litt ut i uka.

Tidligere gikk dagene med å synes synd på meg selv – i følge Bestyrerinnen. For egen del var jeg opptatt av feber og vondt i halsen, - og altså om det kunne være Korona.

Tur var det uansett ikke snakk om. Og slik gikk nå den uka. Det ble koronatest, men ikke svar. Med flott høstvær var det så avgjort ikke kjekt å sitte inne. Torsdag var jeg så pass bra, at det måtte bli en tur. Den første på 6-7 dager.

I følge min forståelse av karantenebestemmelsene, er det lov å gå tur. Selvsagt, spesielt om været lager seg - og det har det jo gjort de siste dagene. Vi skulle jo ikke være i kontakt med andre på turen.

Bestyrerinnen går vanligvis tur med andre på torsdagene. Denne gangen ville hun gjerne være med meg, om jeg ville ta turen rundt Bjødnali.

Den turen er ikke lang eller «tung», men krever litt, på grunn av mye stein i stien oppover mot garden. En del av turen går på god gardsvei, opp og ned bakken mot Sjelset.

Det er en grei vintertur, og vanligvis ville jeg ha tatt en tur en eller annen plass oppe i heia i så flott høstvær. Med feber og sykdom bare timer bak meg, var det antakelig helt greit å ta en litt lett – og kort tur.

Ikke mange andre hadde valgt å ta ut denne dagen. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen. Bestyrerinnen hadde valgt høye sko. Det kunne være litt bløtt enkelte plasser. For min del valgte jeg lave fjelljoggesko. Det holdt i masse vis – med noen lange steg inne i mellom.

Turen rundt Bjødnali, har vi gått så pass mange ganger at det sjeldent opp noe nytt. Denne gangen var det en god del telt og lavoer nede ved Tengesdalsvannet – men ingen folk. Det er antakelig en eller annen skole som er på tur.

Med mye vann i Urdånå, kan det bli mye balansering på sleipe steiner oppover Urdådalen. Denne gangen var det lite vann og tørr stein. Det går likevel ikke fort å tråkke oppover mot Bjødnali.

I det flotte været var det bare greit å bruke tid. Der sola kom igjennom ble det varmt. Jeg gikk i bare ullblusen.

Lengre opp i dalen hadde noen fjernet alle grantrærne. Der det før var skog, var det nå åpent, med god sikt videre oppover. Urdådalen vil bli flottere med bare løvtrær, men det vil ta noen år før de kommer på plass i stede for den gamle granskogen

Denne gangen ble det ingen pause ved garden. Vi fortsatte videre og tok bare en liten drikke stopp et stykke oppe i bakken mot Sjelset.

Nede ved ånå fra Sjelsetvannet gikk vi først over nyslåtte marker. Det må være 3. slåtten – i flott vær. Litt lengre mot Sælandsskogen var veien opptråkket av ungdyr. Mange ungdyr, så det ut som. Bestyrerinnen er litt skeptisk til å gå gjennom en flokk med store dyr, for selv ungdyr er store....

Nå viste det seg at dyra holdt til på andre siden av ånå, og vi gikk som vanlig mot parkeringsplassen.

En helt ordinær tur, men for meg var det første turen etter en litt lei forkjølelse, så jeg var helt fornøyd med «bare» en grei runde til Bjødnali. I flott høstvær.

Dugnad på Stakken og Nilsebu.

 Sammen med Jo og Per.

Stakkahytta

Jeg hadde egentlig ingen planer for denne uka. Det ble noen skikkelig fine turer i forrige uke, og denne uka var YR virkelig raus med regn og nedbør. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle finne på.

Onsdag ettermiddag ringte Per. Om jeg kunne tenke meg å stille på dugnad. I morgen klokka 11 på Nilsebudammen. Båten går klokka «tidlig» før fuglene har stått opp, eller jeg kunne kjøre rundt – 2-3 timers kjøring.

Begge Turistforenings hyttene måtte ha forsyninger med ved, og da ville Per (som er drifts-sjef i Stavanger Turistforening) også ta med proviant og forsyninger i samme slengen.

Vedsjau

Noen måtte sørge for å få tingen i hus. Vedsjau og å få varene i hus og inn i hyllene er tungt arbeid. I tillegg var det snakk om bytting av sengetøy – på to hytter med omtrent 50 senger totalt.

Bare det siste tar mye av en hel dag for Bestyrerinnen om meg på Blåfjellenden. Med gode pauser og da ikke en for lang dag...

En stund før elleve var jeg på Nilsebudammen – ved Holmane, og ble med på å gjøre klar til helikoptertransport. Vi skulle først til Stakken.Turen inn med helikopter tar antakelig 3 minutter.

Proviantlageret på Stakken

Vi skulle både ta ut all gammel boss og ta av gammelt sengetøy for helikoptertransport tilbake til bilene. Det betyr et vist tidspress og en del svette.

Det var mye boss som skulle ut. Antakelig mer en to års oppsamlede bokser, flasker og annet. Det ble i hvert fall noen storsekker.

Vi var så lang fra ferdige, etter dette. Alt helikopteret hadde med seg inn, skulle også i hus. Ved, proviant og forsyninger. Veden er tyngst, og det tar tid å få vedsekkene ut av storsekkene og på plass.

Stakkahytta og Stakkavannet

Per, som monterte nye skilt ved stidelene i nærheten var ferdig med sin jobb, men vi ble ikke ferdige med alt som burde hvert gjort på Stakken. Det var likevel så pass sent på dagen at vi måtte ta avgårde mot Nilsebu.

Det betød en spasertur opp og ned gjennom juvet mellom Stakkavannet og Storhidlervannet. Det er laget ny bru og merket ny sti fra dammen mot Grasdalen og Melands-Grønahei, slik at det ikke er nødvendig å gå om Stakken og Kannekleiv. Det betyr omtrent en time spart, men skiltene oppgir nå avstanden i kilometer i stede for timer.

Ny bru over elva mellom Stakkavannet og Storhidlervannet

En liten båt-tur mot Nilsebu var neste del av programmet. Det er alltid kjekt å se Nilsebu fra båten. Dette har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene. Som oftest for å være hyttevakt for en uke. Denne gangen skulle vi bare være en natt.

Proviant og utstyr for et år sto i storsekker utenfor hytta. Vi fant det best å får dette i hus før natta. Det ble litt jobbing, og mer svette, men alt kom i hus. Det ble en sen middag.

Vi tre fikk likevel en hyggelig kveld med prat om hytter og stier og fjell og gamle dager. De gode historiene fra Nilsebu ble også tatt med. Litt over ti var det kveld og natt. En lang dag med hard jobbing var endelig over.

Morgenen kom med mer jobbing. Mer en tre ganger så mye ved som på Stakken skulle i hus. To års forbruk. Heldigvis, er her snakker vi virkelig om flaks, så kom det fire karer fra Årdalshytta og var med på jobben. Arbeidet gikk unna på vesentlig kortere tid enn det hadde tatt oss. Jeg kan bare si «takk for hjelpen».

Nilsebu - natt

Det gjorde ikke at vi kunne ta ut mot bilene. Provianten skulle på plass og det var noen skilter som måtte opp her også. Og det er alltid nok å gjøre utenom. Vask og rydding som et eksempel.

Som vanlig var det litt trist å forlate Nilsebu. På båten over vannet ligger hytta pent plassert ved utløpet av Gråfolånå og Storånå og blir mindre og mindre etter som båten nærmer seg dammen.

Etter vel utført jobb.

Jeg håper det blir flere turer til denne hytta i fremtiden. Det er virkelig en kjekk hytte å komme til. Den har i hvert fall sjel.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen.

 

Sauesankingen er i gang.

Det er tydelig at sommeren er over. På lørdag og søndag, kunne jeg følge med på sauesankingen. Det blir tomt i heia når sauene forsvinner. Ikke det at jeg savner lyden av bjellene, spesielt rundt 4-5 på morgenen, men de hører liksom med i heia.

Det begynner også å bli mye tidligere mørkt om kveldene. Fredagskveld på Blåfjellenden ble ensom til i ni- tiden da kom det en gjeng. Jeg kjente godt turlederen, og vi fikk en god drøs.

For min del er det natt rundt 11, og det skal jo være ro på hyttene fra da. Likevel hender det ganske ofte, og spesielt på fredag, at det kommer folk skikkelig sent. Denne gangen kom det folk i halv ett-tiden.

Det var meningen å jobbe litt på lørdag, men været var skikkelig ugreit. Det regnet i bøtter og spann, og blåste i tillegg. Jeg holdt meg inne og fikk ryddet og vasket.

De som ikke holdt seg inne var sauefolkene. Jeg kunne se flokken med sauer oppe i lia mot Flørli ut på ettermiddagen. Da hadde de fortsatt et par kilometer igjen til hytta, og med sauene foran, går det ikke fort.

Det er nesten en og en halv kilometer bort til bakken ved Nordånå. Jeg kunne se tre personer rundt sauene. Alle med røde jakker. Da de kom bort til Blåfjellenden fikk jeg øye på i alt 13 personer rundt saueflokken. Det viser hvor «viktig» det kan være å bruke signalfarger i fjellet.

Søndag morgen var en våt historie. De tre gutten som kom fra Hunnedalen på lørdag ville alle mot Flørli. I regnet. De tok tidlig avgårde. Da de gikk nevnte jeg at det sannsynligvis ville klare opp litt etter hvert, og da jeg gikk en time eller to etter, var det litt sol, og jeg kom meg til Hunnedalen med bare litt nedbør. Som heldigvis kom bakfra, og ikke engang var ubehagelig.

Hjemveien ble egentlig mer en bra. Det ble en skikkelig kjekk tur over heia mot Hunnedalen. Jeg hadde jo hatt en «hviledag» på hytta, og beina var uthvilt, og formen var på topp.

Enkelte ganger er det slik at alt stemmer – selv om det både regnet og blåste. Turen gikk i bra tempo, med samme melodi hele veien.

Jeg har ofte en liten stopp ved Fossebekken. Da er det en god halvtime igjen til bilen, og det passer med en liten stopp for å drikke.

Rett ovenfor Fossebekken, over Fossebekktjørnet, ligger Bergvaet. Det er normalt helt greit å komme over bekken som renner ut i Fossebekktjønnet. Det går et svaberg ned mot bekken, så det er bare et par steg på steiner, normalt...

Denne gang var berget under vann og sauene som skulle over, så vann et godt stykke. De som forsøkte å få sauene over Bergvaet hadde skikkelig problem.

Jeg stoppet opp for å se på «skuespillet». En av karene vasset uti med en sau mellom beina, men sauen slapp unna og svømte mot land – tilbake til feil side. Omsider fikk de tvunget sauene ut i vannet, og over vaet.

Jeg fortsatte nedover, og etter «pausen» ved Fossebekken, var det helt greit å omtrent løpe ned bakkene fra Oleskaret. Det var en stund siden beina har tålt det.

En kjekk tur tilbake til bilen.

Til Blåfjellenden – fredag.

I selskap med sol, regn og regnbuer.

Det blir alltid en god del bruk av YR før den vanlige turen til hytta. Siden det er opp til meg å velge dagen for turen, blir det å finne de tørreste og flotteste dagene.

Det har egentlig vært ganske greit å finne dager hvor det er mulig å komme inn i heia, uten å bli våt. Det har blitt mange kjekke turer, i flott vær, eller i hvert fall uten nedbør.

Nå, etter turen, tror jeg det er mulig å si at jeg – muligens – har fokusert for mye på «nedbør». Det er mulig å gå i regn, og samtidig ha en kjekk tur. Egentlig ikke ny lærdom, men noe som kanskje lett glemmes.

Med Bestyrerinnen på jentetur fredag til søndag, var det ingen ting i veien for meg til også å ta to overnattinger på Blåfjellenden. Da måtte jeg gå innover på fredag – uavhengig av værmeldingen. Og tilbake på søndag uansett vær....

Yr var ikke direkte optimistiske, men snakket om regn og helst store mengder nedbør. Det skulle være litt mindre nedbør tidlig på fredag. Jeg tok avgårde før 11.

Det var regn på ruta oppover, og det regnet lett sa jeg gjorde meg klar for turen innover. Jeg kunne se ferske spor, men det viste seg å være kjentfolk som skulle til hytta rett ved stien. Det ble en hyggelig prat om løst og fast før jeg fortsatte. Uten andre spor innover.

Det tok ikke lang tid før regnet stoppet, og sola tittet fram. Det ble varmt oppover Oleskaret, og jeg måtte hive av fleecejakken, og gikk i bare ullbluse og gore-tex jakke.

Det ble en litt uvanlig tur – værmessig. Sola og regnbygene holdt gjemmeleken mellom skyene. Det var gløtt av blå himmel mellom mørke skyer. Sola skinte en liten stund før godværet ble avløst av regn. Ikke mye regn, men slik at bakken ble våt. Og sånn gikk turen innover.

Sekken var litt tyngre enn normalt, det vil si ikke så mange kilo over 10. Likevel kjenner jeg vanligvis vekta, av sekken. Spesielt tidlig i sesongen. Ut over høsten blir det mer og mer til at jeg ikke husker jeg har sekken på ryggen. Dette var en slik dag, og selv om sekken var noen kilo tyngre enn vanlig.

Noe tilsvarende skjer også med kondisjonen. Selv om det blir tur hele året, så er vinterturene oftest både kortere og med mindre høydemeter enn på sommeren. Ut over høsten blir bakkene lettere, og selv på slutten av en tur, er beina fortsatt i god form. Det hjelper med trening.

Regnbyger som avløste sola, og som igjen forsvant ganske fort, fikk selskap av regnbuer det siste stykket ned mot Fidjadalen og Blåfjellenden. Det regnet lett, selv om det var sol.

Det siste stykket inn mot hytta ble det skikkelig regn. Store dråper som slo i bakken. Det var egentlig greit, for da ble i hvert fall sorpa vasket av buksa.

Det meste av klærne var våte da jeg sto i hytta og forsøkte å få fyr i ovnen. Heldigvis har jeg tørre klær både i sekken og liggende på hytta. Jeg fikk bruk for disse denne gangen.