Fra Blåfjellenden til Hunnedalen.

 

Sauesankingen er i gang.

Det er tydelig at sommeren er over. På lørdag og søndag, kunne jeg følge med på sauesankingen. Det blir tomt i heia når sauene forsvinner. Ikke det at jeg savner lyden av bjellene, spesielt rundt 4-5 på morgenen, men de hører liksom med i heia.

Det begynner også å bli mye tidligere mørkt om kveldene. Fredagskveld på Blåfjellenden ble ensom til i ni- tiden da kom det en gjeng. Jeg kjente godt turlederen, og vi fikk en god drøs.

For min del er det natt rundt 11, og det skal jo være ro på hyttene fra da. Likevel hender det ganske ofte, og spesielt på fredag, at det kommer folk skikkelig sent. Denne gangen kom det folk i halv ett-tiden.

Det var meningen å jobbe litt på lørdag, men været var skikkelig ugreit. Det regnet i bøtter og spann, og blåste i tillegg. Jeg holdt meg inne og fikk ryddet og vasket.

De som ikke holdt seg inne var sauefolkene. Jeg kunne se flokken med sauer oppe i lia mot Flørli ut på ettermiddagen. Da hadde de fortsatt et par kilometer igjen til hytta, og med sauene foran, går det ikke fort.

Det er nesten en og en halv kilometer bort til bakken ved Nordånå. Jeg kunne se tre personer rundt sauene. Alle med røde jakker. Da de kom bort til Blåfjellenden fikk jeg øye på i alt 13 personer rundt saueflokken. Det viser hvor «viktig» det kan være å bruke signalfarger i fjellet.

Søndag morgen var en våt historie. De tre gutten som kom fra Hunnedalen på lørdag ville alle mot Flørli. I regnet. De tok tidlig avgårde. Da de gikk nevnte jeg at det sannsynligvis ville klare opp litt etter hvert, og da jeg gikk en time eller to etter, var det litt sol, og jeg kom meg til Hunnedalen med bare litt nedbør. Som heldigvis kom bakfra, og ikke engang var ubehagelig.

Hjemveien ble egentlig mer en bra. Det ble en skikkelig kjekk tur over heia mot Hunnedalen. Jeg hadde jo hatt en «hviledag» på hytta, og beina var uthvilt, og formen var på topp.

Enkelte ganger er det slik at alt stemmer – selv om det både regnet og blåste. Turen gikk i bra tempo, med samme melodi hele veien.

Jeg har ofte en liten stopp ved Fossebekken. Da er det en god halvtime igjen til bilen, og det passer med en liten stopp for å drikke.

Rett ovenfor Fossebekken, over Fossebekktjørnet, ligger Bergvaet. Det er normalt helt greit å komme over bekken som renner ut i Fossebekktjønnet. Det går et svaberg ned mot bekken, så det er bare et par steg på steiner, normalt...

Denne gang var berget under vann og sauene som skulle over, så vann et godt stykke. De som forsøkte å få sauene over Bergvaet hadde skikkelig problem.

Jeg stoppet opp for å se på «skuespillet». En av karene vasset uti med en sau mellom beina, men sauen slapp unna og svømte mot land – tilbake til feil side. Omsider fikk de tvunget sauene ut i vannet, og over vaet.

Jeg fortsatte nedover, og etter «pausen» ved Fossebekken, var det helt greit å omtrent løpe ned bakkene fra Oleskaret. Det var en stund siden beina har tålt det.

En kjekk tur tilbake til bilen.