Fra Skreå i Sirdal til Støle Turistforeningshytte.

En både spennende og flott tur sammen med Bestyrerinnen.

I fjor, omtrent på denne tida, gikk jeg samme tur og lovet meg selv at det var en av de turen jeg burde ta hvert år. Det som kunne hindret meg i å ta denne flotte turen en gang til, var været og den spennende delen av opplevelsen.

Været var den enkleste delen å sjekke. En liten titt på YR – og Storm, bekreftet tidligere varsel at været både mandag og tirsdag ville være nesten perfekt for denne turen.

Det bør være tørt – denne turen går over en god del myrområder, og det kan bli vassing over myrene ved Øyestøl om det er vått.

Nå hadde det ikke regnet på en stund, så myrene burde være greie å komme over. Med kontroll på været, var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Bestyrerinnen har fast tur på mandag, bare noen få kilometer i nærområdet. Hun regnet med å være tilbake etter at jeg hadde tatt ut, og ønsket meg god tur i det hun gikk.

Jeg kom meg ikke avgårde så snart, og da hun kom tilbake foreslo jeg at hun jo kunne bli med. På en halv time hadde Bestyrerinnen alt klart og vi satt i bilene på vei mot Skreå. Ingen lange forberedelser, men vi fikk med oss det meste. Godt gjort av Bestyrerinnen. (Hun glemte hodelykten, men det var alt.)

Det var bra vær på Skreå. Noen skyer, men helst sol. Det var en kald vind, men etter en stund kom vi inn i skogen, og det ble nesten sommer i liene oppover. De første kilometeren går nå på vei. Det gjør turen noe enklere, men det er litt «trist» å gå på en grusveie innover mot heia.

Etter veien går det god sti opp mot Grundetjørn, over myrer og gjennom skog. Et flott stykke natur. Oppe ved brua blir terrenget helt annerledes. Det blir mye mer åpent, og selv om det fortsatt er myr, så er det mer mark og eng.

Etter et stykke med stein og fjell og svaberg, der stien slynger seg fram og det av og til er vanskelig å se hvor stien egentlig er, så kommer den spennende delen.

Stien ned Trongane er ikke så veldig bratt, men det går litt opp opp ned. Et godt stykke er det juv på den ene siden og fjellvegg på den andre. Stien er oppbygget og det er stort sett greit å gå, men for min del er det vanskelig å glemme stupet ned på den ene siden. Det blir til at jeg tar et godt grep på slette veggen et par plasser....

Nede ved Øyestøl er det et helt annet terreng. Paddeflatt omtrent i et par kilometer. Det tar litt på viljen å gå mot en horisont som føles omtrent uendelig langt vekke. En trøst er at det går fort.

Forrige gang jeg gikk her var det mye mer vann, og da vasset jeg bokstavelig over et par myrer. Nå kom vi over uten å bli våte, med lave sko.

Bestyrerinnen holdt god fart omtrent til vi kunne se hytta. Da var det slutt på kreftene og det siste, litt vanskelige, stykket var en utfordring.

Vi var alene på hytta, og fikk en virkelig fin kveld. Helt klar himmel og det ble helt stille utover natten. Tjernet utenfor lå speilblankt. Himmelen i sør var lys og fin, og sola forsvant sakte fra fjelltoppene i øst.

Morgenen ble nesten magisk. Tåka, eller damp fra vann og myrer, la seg. Det ble et nesten eventyrlig landskap. Fra tåke og grått gikk det over til at det ble noen blå flekker. Etter en stund kom sola gjennom enkelt plasser, og disen forsvant sakte og åpenbarte et landskap i sol og med blå himmel og uten et vindpust.

Det var dugg i gresset da vi startet på hjemvei. Det var mindre vind og bedre temperatur på vei tilbake. Sol og tørt, og litt lettere sekk ga en flott retur.

Vi brukte omtrent samme tid tilbake som innover. Litt under firetimer på de tolv-tretten kilometeren. Bestyrerinnen var veldig fornøyd med turen, Både fordi hun hadde kommet greit frem og tilbake, og fordi det hadde blitt to fantastiske dager i heia.