4 topper fra Gramstad.

Uten snø og is - og regn.

Det er ikke vinter hele tiden, med null grader og is i stien, i hvert fall i høyden. Det er dager da temperaturen kommer over fem grader. Det er antakelig det de kaller den globale oppvarmingen.

Sånne dager må utnyttes til en tur, og helst en litt lengre tur enn bare et par timer. Broderen er fornøyd med litt kortere turer, og har også for det meste holdt seg i lavlandet – uten bakker.

Jeg strever litt med å finne en tur som passer begge. Det bør være en tur som det er mulig å gjøre kort eller lang, alt etter som. Med utgangspunkt i Gramstad, er det nesten alltid mulig å finne brukbar tur, for nesten alle.

Dalsnuten, som mange går, er bare to-tre kilometer unna. Selv om det er noen høydemeter til toppen, er stien tilrettelagt med trapper, og det er enkelt å nå varden øverst.

Det er mulig å gjøre turen skikkelig lang. Fra Gramstad til Resasteinen, videre til Dalevann og Lifjellet. Rundt Lifjellet og til Dale. Fra Dale litt opp av sjøen til Holmavika og så opp til Øvre Eikenuten, før det siste stykket ned til bilene. Dette må være omtrent 20 kilometer og vil ta 6-7 timer. Jeg har ikke forsøkt denne....

En annen tur, som det er mulig å gjøre både kort og lang, og med mange eller litt færre høydemeter, om det er ønskelig, går fra parkeringsplassen opp til Mattisrudlå eller Bjørndalsfjellet og tilbake til veien. Vi legger normalt turen om Fjogstadnuten, og om humør og form er på plass, så tar vi med Dalsnuten også.

Broderen var med på planen, og vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til smittefaren.

Vi tok det litt rolig opp bakken, men holdt bra tempo videre mot Bjørndalsmyra. Myra var bløt og tung, og det krevde krefter å komme opp de små bakkene opp mot Mattisrudlå.

Broderen var ute av form, og det gikk rolig til Bjørndalsfjellet. Vi kom likevel opp til toppen uten store problemer. Så langt hadde vi ikke sett folk, og det var tomt på toppen, men nedover mot veien kom det en del andre som også var på tur.

Nede ved veien mente broderen det hadde vært nok, og tok mot bilen. For min del ble det først Fjogstadnuten. Det lå en dame strekk ut på bakken, men på spørsmål kunne hun melde at alt var bra.

Over den lille heia mot Kvitemyr og Revesholen, måtte jeg velge om jeg også skulle ta med Dalsnuten denne dagen. Det fristet veldig. Været ville bli dårligere og det ville passe med en litt lengre tur.

I horisonten mot sør og vest lå det svarte og tunge skyer. Regnværet som var meldt kunne ikke være langt unna. Likevel ble det til at jeg tok fatt på bakken og trappene opp mot toppen.

Vi hadde hatt bra vær. Lite vind og en god del sol. Selv om det kunne komme regn, så ville det bare være helt mot slutten, og jeg tåler vel fortsatt en kilometer eller to i regn, mente jeg.

På turen opp og ned fra Dalsnuten traff jeg en jente. Det satt en annen jente og ventet litt lengre nede, men på toppen var jeg helt alene. Jeg tror det sjeldent er folketomt på den toppen midt på dagen i noenlunde bra vær.

Det ble en flott tur på omtrent en mil, og med en god del høydemeter, helt uten is og snø. Og jeg fikk ikke regn på meg i det hele tatt. På hjemveien regnet det.