Steinkjerringå og Synesvarden fra Tovdalsveien sammen med Bestyrerinnen.

Vårtur på Høgjæren.

Som vanlig ble det en søndagstur med Bestyrerinne. Hun hadde i utgangspunktet tenkt seg en kjapp tur, helst bare ut av døra hjemme. For min del er en slik kjapp tur hjemmefra litt lite. Jeg synes turene bær være på opp mot to timer og helst litt mer enn det.

Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at en tur på Høgjæren var det rette denne dagen. Det var sol og lite vind. Det er åpent på Høgjæren. Vinden tar nesten uansett, og vindstille er bare å drømme om.

Det tar en halv time å kjøre til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. «Folk flest» parkerer ved Holmavatn, som er utgangspunktet for den korteste turen mot Steinkjerringå.

Nå er det alltid en del som går en lengre tur enn frem og tilbake til Aniksdalsheia og Jolasteinen med Steinkjerringå. Rundturen om Synesvarden er på omtrent 8 kilometer og «folk flest» synes det er en helt grei søndagstur.

Vi, for vår del, satset på en tur fra Tovdalsveien og til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå. Det var meningen å gå samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten en mil. En passe søndagstur.

Det var betydelig flere biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien enn vanlig. Det er sjeldent jeg har sett så pass menge biler. Det var likevel få folk mellom parkeringsplassen og Synesvarden.

Som vanlig var det folk oppe ved varden, og vi kunne se folk nedover mot Steinkjerringå, som er godt synlig mot horisonten nede i sørvest. Det er likevel nesten 3 kilometer mellom Synesvarden og Steinkjerringå.

Jeg kan huske en gang i fjern fortid, omtrent første gang jeg var på Synesvarden. Jeg hadde gått fra Tovdalsveien, og sto og kikket nedover mot statuen. En kar som sto ved siden av meg pekte ut selve statuen, og viste hvor stien gikk.

For min del – den gangen – så det ut som en lang tur nedover, og jeg så til karen at det fikk bli en tur til en annen gang. Og returnerte til bilen. En mil var en lang tur den gangen.

Nedover mot Steinkjerringå, stoppet vi flere ganger for å sjekke blomstene. Det er vår på Høgjæren, og det er alltid kjekt å se på floraen. Nede ved en bekk fant vi bekkeblom i en høl. En typisk vårblomst, gul og flott. Enkelte plasser står det tett i tett med bekkeblom og lyser, men ikke på de åpne slettene vi krysser over.

Det var andre på tur denne dagen, men merkelig nok var det ingen nede ved Steinkjerringå. Det kom en gjeng fra vest – ikke den vanlige veien men fra Vandavatnet, i det vi gikk. Det ble en pause oppe ved hyttene, før vi tok fatt på turen tilbake.

Oppover mot Synesvarden fikk vi trekken i ryggen, og det var litt mer behagelig enn å ha vinden i ansiktet. Selv med sol, var det en kald tur i motevinden. Det ble ingen stopp på Synesvarden. Det satt en del folk rundt om kring, og vi kunne se folk i stien mot Tovdalsveien. Det var mange på søndagstur.

Det var ikke fullt så mange biler på parkeringsplassen da vi kom ned til bilen, men fortsatt mer enn vanlig. Turen er på omtrent en mil, og vi hadde med en god pause og stopp for å kikke på blomster, brukt omtrent tre timer.

Fem topper fra Gramstad

Den kjekke runden.

Det ble fem topper denne dagen også. Ulempen med å «klare» en eller annen tur, er at turen lett blir en «vanlig» tur og ikke en som både er krevende og tung. Nå er ikke «fem topper fra Gramstad» en skikkelig krevende eller tung tur.

Det blir liksom bare tre timer med tur. Noen ganger – flere ganger – i bratte og lange bakker, både opp og ned. Slike bakker krever jo sitt, men etter hvert blir det til at jeg går «forsiktig». En omskriving for å ta det med ro.

En god mil på vei, 6-700 høydemeter og totalt tre timer, er ikke en utfordrende dagstur, men heller ikke en dagligdags affære for de fleste. Jeg tro jeg må være i noen lunde god form, når slike turer omtrent blir dagligdagse.

Det er mange turer jeg kunne ha gått, men det blir oftest til at jeg holder meg på kjente og «kjære» stier. Det er litt skummelt å finne fram på nye plasser, og det tar i hvert gall tid.. Noe, vi som jobber for NAV, ikke har for mye av...

«Fem topper fra Gramstad», betyr å ta mot Mattisrudlå, men ikke opp den «vanlige» veien opp Rindå fra Paradisskaret. Jeg går fortsatt inn Bjørndalsmyra og opp innerst i den dalen og mot Mattisrudlå.

Fra Mattisrudlå er det lett å se neste delmål, Bjørndalsfjellet. Det er ikke mer enn en liten kilometer unna – i luftlinje. Det går opp og ned noen ganger mellom disse toppene, og noen av bakkene er både lange og bratte.

Det tar likevel ikke lange tiden – en kilometer, selv med bakker, går kjapt. Denne gangen gikk det ikke kjappere enn at jeg måtte stoppe opp et par ganger for å se på stålormer. Det er ikke så ofte jeg får øye på slike på mine turer. Når det i tillegg kommer en kar og viser nok en stålorm – sleve som han mente den heter, så blir det mange på en gang.

Den siste bakken opp til Bjørndalfjellet er bratt, men ikke lang. Det går – for meg – like lang tid opp som ned. Selv om skoene henger bedre enn noen andre jeg har hatt, blir det til at jeg «sikrer» omtrent hele tiden. Slikt tar tid.

Lia opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratt, men siden den går i små kneiker, er det anledning til å bli skikkelig andpusten – jeg tar det rolig, og holder pusten på et rimelig nivå.

Fra Fjogstadnuten er det en ny kilometer – i luftlinje – ned til Kvitemyr, og stidelet mot Dalnuten. Skiltet mener det er 600 meter til toppen, men det er i tillegg 150 høydemeter. Avstanden er ikke lang men med en del høyde opp tar det litt tid, og det passer bra med en pause på toppen.

Avstikkeren bort mot Øvre Eikenuten er ikke lang, og det er heller ikke mange høydemeter å bestige. Det er nærmest flate veien. Det kan være litt fuktig enkelte plasser, men denne dagen var det greit.

Det er ikke mer enn noen få hundre meter omvei, men det må til om det skal bli fem topper. Denne dagen ble det en kjekk og grei rundtur. En tur jeg kan anbefale for alle som vil komme i form.

Med broderen rundt Engjavatnet

En passe lang tur.

Det var broderen som kom med forslaget om å ta turen over Blåfjell (som heter Håfjell) og videre til Bjødnali og så rundt Engjavatnet. En ikke for lang tur, men heller ikke en kapp og kort tur. Broderen har den siste tiden hatt noen litt lengre turer og er i full gang med treningen for sommersesongen. Han syntes at denne turen ville passe denne dagen.

Det var ikke så lenge siden vi hadde gått nettopp denne turen. Likevel mente broderen at vi godt kunne ta en ny runde. Det er en enkel tur, og den går mye på vei eller traktorvei. Det er noen bakker, og bakken opp til Blåfjell (Håfjell) gir alltid høy puls i godt over ti minutter.

Nå er det nok en bakke opp mot Jærbuskaret som også får pulsen og pusten opp. Ikke så lang som opp mot Blåfjell, men en ganske seig bakke likevel.

Det var meldt regnbyger, og det var ikke spesielt varmt, men denne turen ligger godt beskyttet mot vind fra de fleste retninger, slik at vi nesen uansett ville har gode forhold. Det hadde regnet tidligere, og vi var usikre på hvor vått det ville være i myrer og langs Moldtjørnet – på vei inn mot Bjødnali.

Det var mye mindre vått enn hva vi hadde forventet oppover bakken mot Blåfjell (Håfjell). Det var ikke tørt, men heller ikke så vått at det rant vann i stien. Det er greit å bli overrasket med mindre vann enn ventet.

Oppe på Stølssletta ble som vanlig en pause, både for å finne pusten som vi mistet på vei opp bakken, men også for å beundre utsikten ut over flate Jæren og ut mot havet.

Denne gangen ble det et litt lengre opphold enn vanlig. På kartet står det avmerket en støl på Stølssletta – ikke spesielt overraskende. Ranghildsstølen skal ligge inn under fjellet i følge kartet. Nå trenger ikke plasseringen på kartet være helt nøyaktig. Vi letter rundt og fant en sti, men ingen rester av grunnmur eller gjerde.

Nå pleier støler ofte å være plassert ved en bekk, slik at vi kan ha lett på feil side av stien. Neste gang får vi ta en titt på sørsiden av stien, rundt bekken.

Etter en tur oppom toppen av Blåfjell, bar det ned til Bjødnali. Nede ved Moldtjørn, fikk vi bruk for de høye fjellskoene vi hadde tatt med denne dagen. Det er lettere, men våtere, å gå over myra enn å klatre inne i steinene.

Etter en kjapp tur opp mot gården (broderen må ha et bilde av et tre...) ble det vei til Skogen og Breilia. Som vanlig gikk vi og kikket etter dyra som beiter her hele året. Denne gangen sto de også ute på jordet, og ikke i veien for oss...

Det kjekke og flotte stykket mellom Breilia og Jærbuskaret er ikke langt og tar ganske kort tid. Det tok heller ikke lang tid før vi var ved «ånå» mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet. Her er stien, helst vei, nå ganske god, helt inn til parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Turen rundt til Bjødnali, har blitt en fast tur, og de siste årene har jeg fått med med heggen i blomstringen. Lukta av hegg hang tjukt over stien denne gangen, og det lyste hvitt inne krattet. Det er skikkelig vår når heggen blomstrer.

Turen tok oss også denne gangen omtrent 2 1/2 time og det er, med besøk på Blåfjell og oppe ved gården, en tur på omtrent 11 kilometer.

Fra Gramstad til Resasteinen og Dalevatn.

En grei tur som tar over tre timer og med en del høydemeter.

Det har blitt så mange turer den siste tiden, at det er vanskelig å finne en tur jeg kunne tenke meg å gå. Det blir liksom mer trening enn tur om jeg har gått samme turen noen ganger denne våren.

Noen vårturer er likevel mer fristende enn andre. Turen over Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn er flott. Den går ikke bare i mark og fjell, men også gjennom gammelt kulturlandskap.

Den gamle runden fra Dale til Resasteinen og over Skjørestadfjellet og ned til Dalevatnet og så tilbake til Dale, er erstattet av samme tur, men, med start fra Gramstad. Det er likemange høydemeter på den nye turen som på den gamle, men den nye er et par eller muligens tre, kilometer lengre.

Sist jeg gikk turen la jeg også inn en tur innom toppen av Dalsnuten, og tok i tillegg «omveien» mot Øvre Eikenuten. Det gjør turen til en langtur med en god del høydemeter. En kjekk og utfordrende tur, men selv med tilleggene, så blir det ikke mye mer enn 12 kilometer og tre timer.

Det var altså denne turen jeg tok sikte på denne dagen. Denne dagen var det ikke snakk om vinter. Selv om det fortsatt er vår, så ble dette en dag med sommer i bakkene. Det ble varmt. Sola steikte fra blå himmel, og selv på toppene var det mulig å gå i bare ullblusen.

Det var virkelig kjekt å føle sommer på kroppen. Selvsagt hadde jeg glemt lærdom fra i fjor. Det kan lønne seg å drikke. Først på Dalsnuten fant jeg fram saftflaska og nesten tømte denne i en slurk.

På Gramstad var det flere enn meg som ville på tur. De fleste tar mot Dalsnuten, så den første kilometeren hadde jeg selskap. Det kom folk i mot, og det var folk på vei mot toppen. Jeg skulle videre mot Resasteinen.

Det var ikke rart at folk ville ut denne dagen. Det var en skikkelig flott vårdag, hvor bjørkene hadde den spesielle vårfargen. Selv om sola skinte var bakken litt sorpet og glatt. Heldigvis var fjell og stein tørre, og skoene hang i bakken opp mot Resasteinen.

Dette var noen dager før den store «7 nuts turen» til Stavanger Turistforening, og «noen» hadde lagt ned mye arbeid i stien mot Resasteinen. Det var lagt ut mange meter med nye ganglemmer.

Jeg traff bare en kar mellom Revholen og Dalevatn. Han satt med telefonen godt klistret til øret rett under Resasteinen. Det så ikke ut som om den flotte utsikten var videre interessant.

Som vanlig tok jeg over Djupamyr og rundt til Midtskaret før jeg kunne gå traktorveien nedover mot Dalevatn. Nå er det et lite stykke der jeg går over marka og mot Rommedal, før jeg igjen er på traktorveie. Denne går bratt ned til Tuemyr og derfra er det bare noen meter til den T-merkede stien mot demningen og bakken ned til Kjerdal.

Bakken opp mot Dalsnuten er en annen historie. Det går en gammel stølsvei oppover under kraftledningen. Mye av dagens merkede sti går utenom den gamle stølsveien, som nokk var tråkket godt ned. Uansett er bakken oppover ganske tung. Det er nesten 300 høydemeter på omtrent 1 1/2 kilometer.

Sist la jeg turen om Øvre Eikenuten i tillegg. Det hoppet jeg over denne gangen. En kjekk og grei tur, med mye «trening».

Som vårtur var det en flott opplevelse. Det vil bli flere folk enn det jeg traff, under «7 nuts turen».

Sommertur i strandsonen.

Med Bestyrerinnen på langtur.

Det er på vinteren vi går i sjøkanten. Enten på sandstranden eller litt inne på land. Det er som oftest ikke is og snø der.

Frost og greier er i hvert fall vekke nå. Det er vår på Jæren og bøndene har alt begynt på førsteslåtten. Med grønne marker og trær fulle med blader, er det mer sommer enn vår. Likevel mente altså Bestyrerinnen vi burde ta en tur langs Nordsjøen denne søndagen

Det var noe med en strandtur som Klepp Frivilligsentral skal gjennomføre i august, og som bestyrerinnen ville forberede seg på. Hun kunne tenke seg bare en kjapp og kort tur.

For min del så blir det nok av kjappe og korte turer, jeg fortrekker litt lengre turer, og gjerne med litt bakker. Jeg trenger all den bakketreningen jeg kan få framover mot sommeren og mine turer i heia.

Det er lite bakker langs sjøen, og for å kompensere for manglende bakker, ønsket jeg å gjøre turen litt lengre. Vi kunne jo forsøke oss på turen fra Hellestø til Orre.

Dette er en tur jeg har gått noen ganger de siste årene, og som jeg synes er kjekk å gå. Turen er nærmere 15 kilometer, men som sagt – helt uten bakker. Er sanden fast og fin, så er det også enkelt å gå på stranden. Løs sand gir litt mer trening.

Det var skikkelig bra vær denne dagen- Nesten ikke vind, og sol – omtrent fra blå himmel. Hadde den blå streken strukket seg opp fem – seks grader lengre opp på skalaen, hadde det nesten vært badevær. For andre – nordsjøen er fortsatt alt for kald for bading.

Sjøen og sandstrendene, Feisten Fyr, og sanddynene, var akkurat de samme som på vinteren, men på denne turen var bakken dekket med grønt gress, selv om det fortsatt er en del gammel marehalm.

Den store forskjellen var blomsterprakten. På innsiden av Hellestø-stranden var det strandlupiner i hopetall. En svartlistete art, men flott for det.

Mellom Bore og Reve var det tepper med fjærekoll, som tidligere het strandnellik. Planten skiftet navn da den ikke er en nellik i det hele tatt.

Løvetann er «ugress», men når marka er helt gul, er blomsten flott å se på likevel. Denne dagen fulgte gulfargen oss på hele turen. Det er uansett bedre enn vissent gress.

Nå er Revtangen kjent for sitt rike fugleliv, og denne gangen fikk vi med oss storskarv og ærfugl, utenom lerka og ande småfugler.

På Orrestranden gikk vi på kjentfolk og fikk følge det siste stykket mot Friluftshuset. Kjell var den som fortalte om Fjærekollen og også om andre planter vi gikk forbi.

Vi var ikke alene på tur denne dagen. Det var mye folk på Borestranden, men fra Bore til Reve havn, møtte vi flere folk enn noen gang. Første gang vi gikk her var det omtrent ikke sti, nå er det tydelig sti, og mye folk.

I tillegg var det dyr på beite. En familie var nok skeptiske til å gå mot ungdyra, så jeg gikk foran. Med litt høy stemme ba jeg kua flytte seg. Den trakk seg vekk – litt til min overraskelse...

Det ble en tur der Jærkysten viste seg fram fra sin beste side, selv om det ikke var badevær. Turen er i seg selv på omtrent 15 kilometer, og vi brukte litt over tre timer. En kjekk og flott tur.

Bjødnali og Engjanevatnet - igjen.

Broderen og jeg på en flott vårtur.

En flott dag må brukes til tur. Det er opplest og vedtatt for lenge siden. Vi har ikke så mange skikkelig fine turdager. Det gjelder å utnytte de vi får servert.

Sol og blå himmel, men fortsatt litt kaldt. Et vær vi har hatt noen dager den siste måneden. April har vært en av de tørreste i historien. Mai har nesten fortsatt i samme mønster, selv om det har kommet noen sårt tiltrengte regndråper. Det har likevel ikke vært «kom mai du skjønne milde» riktig ennå.

Denne dagen foreslo broderen turen fra Sælandsskogen rundt Engjavatnet og tilbake over Sjelset. En tur jeg mente var en «langtur» da jeg gikk den første gang, men som etter hvert har blitt en grei dagstur.

For broderen er dette fortsatt en litt lengre tur enn det han vanligvis begir seg ut på. Han holder seg til to-timers turer, og holder på å trene seg opp til 2-3 timer turer. Han håper å kunne komme inn til Blåfjellenden noen ganger i denne sesongen.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen i Sælandsskogen, men det var ikke menge andre enn oss. Vi så ikke andre folk før vi sto nede ved Bjødnali. Bakken opp mot Blåfjell, som heter Håfjell, er fortsatt like lang, og selv om vi skulle rundt vannet, måtte vi opp på toppen. En ekstratur på 4-500 meter – og noen høydemeter.

Selv om det hadde kommet litt regn de siste dagene,var bakken fortsatt ganske tørr. Det var lett å gå og nedover bakken var det få sleipe partier. Det ble varmt i sola. Bakken ned mot Moldtjørnet, ligger mot sør, og denne dagen lå bakken i le for vinden.

Nede ved Bjødnali kunne vi høre noen jenter som var litt «opprørte», rett over bakketoppen sto det to jenter og kikket ned på en huggorm. Mer enn litt skeptiske til å gå forbi. Ormen forsvant selvsagt ganske kjapt, og de kunne fortsette mot Sælandsskogen, og vi videre oppover mot garden.

For broderen og meg er ikke en huggorm nor spesielt syn, selv om vi har sett flere dette året enn normalt. Vi fortsatte oppover mot gården, slik at broderen fikk sitt vanlige bilde.

Fra Bjødnali til Skogen og Breilia er det vei. Det er enkelt å gå og det tar ikke lange tiden før vi står ved hytta og restene av gården. Som så mange ganger før holdt høylandsfeet seg ute på marka, og var ikke til hinder for oss som ville videre rundt vannet.

Det er jo ikke så veldig lenge siden det bodde folk her inne, selv om det i dag bare er murer og steingjerder som visere at her har folk bodd og levd. Porten mot Skogsånå er i hvert fall «nesen» ny, men restene av kverna litt lengre nedover mot vannet bare så vidt er synlige.

Det lille stykket med utmark mellom Breilia og Engjanemyrane, er alltid like flott, men så alt for lite. Det tar ikke lange stunden før vi var i Jærbuskaret å kunne skue ut over mot Bryne og havet.

Nedover mot Sjelset er det god vei og asfalt fra Sjelset til Kleiva. Selv om det er gammel gårdsvei langs ånå tilbake til Sælandsskogen. Så er det likevel kjekt å gå nettopp dette stykket.,. Denne gangen fikk vi også med oss at Heggen har så vidt begynt å blomstre. Det er snart sommer.

Denne turen er omtrent en mil, muligens litt lengre, men en flott «treningstur» for oss som går her ofte.

Vådlandsnuten og åpning av dagturhytta Fisketjønnbu

Første gang til Vådlandsnuten i 2022.

Vådlandsnutene er godt synlig fra Jæren. De to toppene stikker seg godt fram, og er lette å få øye på. En tur til Vådlandsnuten har stått på vårprogrammet i mange år.

Dette året har det vært en god del snø i Madland. Folk har benyttet muligheten til å gå skitur i det terrenget som var stedet hvor «alle» skulle på ski på 60 og 70 tallet. Jeg var noen ganger på ski her, men fra 90 tallet har det bare blitt fot-turer. Nesten hvert år har det blitt en tidlig vårtur til toppen av Madland.

Bestyrerinnen var klar på at denne søndagen ville hun til Fisketjønnbu. Det vil si den nye dagturhytta, som har fått navnet til den gamle Turistforeningshytta. Det skulle være åpning av dagturhytta, og Bestyrerinnen ville gjerne være tilstede.

Vi viste det ville være kjentfolk på åpningen, og det kunne på mange måter passe bra, om vi stakk innom. Vi ville antakelig ikke bli alene, men heldigvis er parkeringsplassene i enden av Madlandsveien store.

Været er jo alltid en faktor for hvor og hvor lenge vi skal være på tur. Denne dagen var det sol og omtrent blå himmel. Varmen holdt seg fortsatt vekk, men i sola og i le for vinden var det en flott dag.

Siden det er mulig å se Vådlandsnutene omtrent hjemmefra, så viste jeg at det fortsatt er snø i høyden. Hvor mye, og hvor langt nede den ville ligge var det ikke mulig å se. Jeg satset på at det ville være mulig å komme til toppen, og at jeg ville kunne få med Bestyrerinnen på turen til toppen.

På parkeringsplassen var det andre som også ville innover mot Fisketjønnene. Vi startet opp bakken, og jeg håpet jo å kunne få med Bestyrerinnen helt til toppen. Ved Fisketjønnbu var det ikke kommet folk. Vi gikk kjapt forbi og videre opp Høylandsskaret..

Det var ganske bløtt i stien enkelte plasser, og det lå snøflekker helt inn til stien i skyggesiden. Først ovenfor skaret måtte vi ut på snøfonna for å komme forbi. Fra rundt 700 moh og videre oppover mot toppen på 802 moh var det ganske store snøfenner, og litt snø på flatene. Ganske som vanlig på første turen for året.

Når det er en stund siden jeg har vært over snøfenner, går det sakte. Jeg har noen ganger tråkket gjennom, og det har til nå gått bra, men mer på grunn av hell enn noe annet. Det blir litt bedre etter hvert. Jeg stoler mer på snøen ut over forsommeren.

Vi var alene på toppen, men nedover fikk vi ganske mange i mot oss. Det er ikke ofte jeg treffer så mange folk nettopp her. Det var anda mer folk nede ved Fisketjønnbu.

Harry, som nok hadde noe med åpningen av Fisketjønnbu å gjøre, mente det hadde vært over 250 mennesker «innom».Ikke alle – på langt nær – gikk videre oppover, men det var antakelig mer folksomt på stien mot Vådlandsnuten enn det noen gang har vært.

Det var i hvert fall mer bil på parkeringsplassene enn det jeg har opplevd – i de senere årene. Det var langt fra fullt, men det stå mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen.

Med en liten pause på toppen og en lang pause nede ved Fisketjønnbu, var søndagen tur ganske grei. Vi brukte tid, men hadde det ikke travelt, og så tar det jo tid å snakke med folk. En grei vårtur, og fortsatt en av de flotteste turene i distriktet. Jeg gleder meg til det blir så pass snøfritt at det er mulig å ta rundturen mot Rolighetsdalen og Maribakken i tillegg.

Rundt Lifjell i Sandnes

En litt krevende tur.

Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene.

Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring.

Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i.

Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først.

Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg.

Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund.

Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg.

Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden.

Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir.

Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket.

Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening.

Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå.

Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt.

Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.

Langtur på Høgjæren

15 kilometer og litt stive bein.

På Jæren er våren kommet. I hagen er snøklokker og krokus forsvunnet for lenge siden. Påske og pinseliljene er avblomstret og tulipanene står fortsatt -så vidt. Plenen har fått flere omganger med gressklipperen og busker og trær har grønne blader.

Bøndene er opptatt med pløying og såing. Heldigvis er det slutt på utkjøringen av «hevd» og dermed også slutt på «hevdaluktå».

Et par mil hjemmefra, og bare 200 meter høyere, på mitt vanlige turområde – Høgjæren, er situasjonen en ganske annen. Her er lyngen fortsatt brun og gresset gult. Det er nesten ikke noe grønt å få øye på. Helt nederst inne i mellom alt det gule og brune, finnes det noen grønne strå.

Kontrasten er ganske stor fra det frodige Jæren til golde og vinterlige Høgjæren. Det er likevel et kjekt område å gå tur i. Jeg var egentlig gått tom for nye turer. De fleste har jeg gått mange ganger, og denne dagen var jeg klar for en litt lengre tur.

Det er mulig å gå turer på Høgjæren av forskjellig lengde. Den vanlige runden er på 7-8 kilometer og går unna på en og en halv time – i god fart. Da går turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn.

Nå er det mulig å parkere ved Tovdalsveien og går til Synesvarden og så runden. Det gjør turen 3-4 kilometer lengre og en slik tur går unna på omtrent to timer, fortsatt i god fart...

Denne dagen ar det planen å gå litt lengre, og noen ganger, når jeg ønsker en litt lengre tur, starter jeg ved Tovdalsveien og går Synesvarden, Holmavatn til Steinkjerringå og samme vei tilbake. Det blir en tur på nesten 15 kilometer og da går det tre timer. Slik ble det.

På parkeringsplassen var jeg alene, og det var ikke spor i stien. Det kunne se ut som om folk ikke var på tur denne dagen. Nå var det ikke så overraskende. Været, som har vært skikkelig bra, hadde slått om, og YR truet med regn ut på dagen. Sol var det ikke snakk om, heldekkende skydekke var det som møtte meg. Når det samtidig blåser 5-6 m/sek og gradestokken holder seg godt under ti grader, finner nok mange forholdene litt «ufysne».

For min del hadde jeg håpet på en tur i ullblusen, men måtte ha på en lett mellomlagsjakke i tillegg. Hva jeg ikke hadde reknet med, var at det ble nødvendig med tynne vanter. En nok så kald maidag på Høgjæren.

Landskapet er skapt av isen, det vil si «dødende» is. Her stoppet isen sin fremferd og smeltet med sitt innhold av stein, grus og sand. Det er en del småtjern, og disse kan være skapt av is inne i mellom all grus og sand, som så smeltet.

Det er jo ikke store høydeforskjeller. Høyeste toppen er Synesvarden på 359 moh, mens det laveste området ligger på omtrent 250 moh. Hundre høydemeter er ikke mye, men det er nok til at jeg blir skikkelig andpusten i de bratteste bakkene, og må «gire ned» i de slake bakkene opp mot Synesvarden.

Ett stykke nedover mot Holmavatn, kunne jeg kjenne noen dråper, og etter det var det lett yr en god del av turen. Ikke så mye at det ble nødvendig med jakke, men nok til at buksa ble våt på lårene.

Siden det skulle være en treningstur, forsøkte jeg å holde farten oppe nedover mot Holmavatn. Det gikk greit, men i oppoverbakkene på tilbakeveien, kunne jeg kjenne at jeg hadde tatt i tidligere. Jeg var glad da jeg sto ved bilene og kunne puste ut.