Den kjekke runden fra Gramstad.

Sol og tørre forhold.

Våren er noe jeg ser fram til gjennom hele vinteren. Det er virkelig en flott tid når bjørkene begynner å bli grønne og temperaturen kommer over frysepunktet. Det er likevel klar forskjell på hvor langt våren er kommet, når ferden går oppover i høyden.

Vi har vært heldige med været en lang stund. Nesten hele april har det omtrent ikke regnet. Nå er ikke tørr bakke bare en fordel, men for oss som går tur i skog og mark – og i høyden, er det vesentlig bedre med tørre myrer og myrsøkk.

Denne dagen var det nettopp tørr mark, nesten grønne bjørker som møtte meg på Gramstad. Når det i tillegg er sol og bare litt vind, ligger det til rette for en litt lengre tur enn normalt.

Jeg planla en tur over de fem toppene rundt Gramstad. Det vil si – først, Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og etter det ned til veien, og opp over Fjogstadnuten. Deretter var planen å ta over Dalsnuten og bortom Øvre Eikenuten (ikke helt til toppen...) og så den lange slake bakken ned tilbake til bilen. En rundtur på 11-12 kilometer, men med noen drøye bakker.

Denne gangen ble det stien mot Bjørndalsfjellet, før jeg setter kursen innover Bjørndalsmyra og Mattisrudlå. Jeg går jevnlig opp «Rindå» fra Paradis-skaret og til rett under Mattisrudlå, men synes det er kjekkere og greiere å gå inn myra. Der er jeg alene, og kan beundre utsikt og naturen i fred. Slike stopp underveis, er bare greit. Jeg bruker ofte disse små pausene til å lete etter pusten som jeg mistet.

Det er ikke mye sti innover Bjørndalsmyra, men det er enkelt å komme fram. Det er vesentlig mindre bratt enn opp fra Paradisskaret.

Fra Mattisrudlå er det enkelt å se neste mål, men det er opp og ned noen ganger, og noen av bakkene får – igjen – pulsen opp. Det er med en viss lettelse jeg står på toppen og kikker ned mot veien. Nedover nesten hele tiden.

Denne dagen var det røyk å se på andre siden av Lutsivannet. Skogbrann. Jeg tror det er femte gangen jeg opplever skogbrann i mott nærområde. Nå har jeg jo gått og stavret her noen år da...

Fra Mattisrudlå og videre var det slutt på ensomheten. Det var mye folk på tur denne dagen, og mer enn det pleier å være. Forholdene og været var nok årsaken til dette.

På denne turen var det bestemt alt da jeg startet at det skulle bli fem topper. Jeg for ganske kjapt forbi Fjogstadnuten – med god sikt fram mot Dalsnuten som var neste mål. Jeg forsøkte å ta det litt rolig nedover mot Revholen og Kvitemyr.

Bakken opp mot Dalsnuten er lett å gå, men bratt og lang. Det er laget en god del trapper oppover. For min del går jeg over «marka» omtrent halvveis opp og over på andre siden der jeg kan komme opp uten å klatre.

Nedover går lettere. Spesielt når det i tillegg er laget trapper. Turen over mot Øvre Eikenuten går også i et flott «heia» terreng, og jeg synes ikke det er spesielt lang eller tungt å ta denne «omveien».

Etter en liten bakke opp, så er det parkeringsplassen rett fram – og ned. En kilometer med god sti og vei, før jeg kan sette meg i bilen. En flott tur i flott vær. Det tok meg nesten tre og en halv time, men turen ble ikke målt til stor mer enn 12 kilometer.