Bjødnali og Engjanevatnet - igjen.

Broderen og jeg på en flott vårtur.

En flott dag må brukes til tur. Det er opplest og vedtatt for lenge siden. Vi har ikke så mange skikkelig fine turdager. Det gjelder å utnytte de vi får servert.

Sol og blå himmel, men fortsatt litt kaldt. Et vær vi har hatt noen dager den siste måneden. April har vært en av de tørreste i historien. Mai har nesten fortsatt i samme mønster, selv om det har kommet noen sårt tiltrengte regndråper. Det har likevel ikke vært «kom mai du skjønne milde» riktig ennå.

Denne dagen foreslo broderen turen fra Sælandsskogen rundt Engjavatnet og tilbake over Sjelset. En tur jeg mente var en «langtur» da jeg gikk den første gang, men som etter hvert har blitt en grei dagstur.

For broderen er dette fortsatt en litt lengre tur enn det han vanligvis begir seg ut på. Han holder seg til to-timers turer, og holder på å trene seg opp til 2-3 timer turer. Han håper å kunne komme inn til Blåfjellenden noen ganger i denne sesongen.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen i Sælandsskogen, men det var ikke menge andre enn oss. Vi så ikke andre folk før vi sto nede ved Bjødnali. Bakken opp mot Blåfjell, som heter Håfjell, er fortsatt like lang, og selv om vi skulle rundt vannet, måtte vi opp på toppen. En ekstratur på 4-500 meter – og noen høydemeter.

Selv om det hadde kommet litt regn de siste dagene,var bakken fortsatt ganske tørr. Det var lett å gå og nedover bakken var det få sleipe partier. Det ble varmt i sola. Bakken ned mot Moldtjørnet, ligger mot sør, og denne dagen lå bakken i le for vinden.

Nede ved Bjødnali kunne vi høre noen jenter som var litt «opprørte», rett over bakketoppen sto det to jenter og kikket ned på en huggorm. Mer enn litt skeptiske til å gå forbi. Ormen forsvant selvsagt ganske kjapt, og de kunne fortsette mot Sælandsskogen, og vi videre oppover mot garden.

For broderen og meg er ikke en huggorm nor spesielt syn, selv om vi har sett flere dette året enn normalt. Vi fortsatte oppover mot gården, slik at broderen fikk sitt vanlige bilde.

Fra Bjødnali til Skogen og Breilia er det vei. Det er enkelt å gå og det tar ikke lange tiden før vi står ved hytta og restene av gården. Som så mange ganger før holdt høylandsfeet seg ute på marka, og var ikke til hinder for oss som ville videre rundt vannet.

Det er jo ikke så veldig lenge siden det bodde folk her inne, selv om det i dag bare er murer og steingjerder som visere at her har folk bodd og levd. Porten mot Skogsånå er i hvert fall «nesen» ny, men restene av kverna litt lengre nedover mot vannet bare så vidt er synlige.

Det lille stykket med utmark mellom Breilia og Engjanemyrane, er alltid like flott, men så alt for lite. Det tar ikke lange stunden før vi var i Jærbuskaret å kunne skue ut over mot Bryne og havet.

Nedover mot Sjelset er det god vei og asfalt fra Sjelset til Kleiva. Selv om det er gammel gårdsvei langs ånå tilbake til Sælandsskogen. Så er det likevel kjekt å gå nettopp dette stykket.,. Denne gangen fikk vi også med oss at Heggen har så vidt begynt å blomstre. Det er snart sommer.

Denne turen er omtrent en mil, muligens litt lengre, men en flott «treningstur» for oss som går her ofte.