Med broderen på en flott runde fra Gramstad.

Fire topper - opp og ned.

Etter hvert har en tur fra Gramstad og opp mot Mattisrudlå og så videre til Bjørndalsfjellet blitt den vanligste turen. En grei tur, som vi altså har gått noen ganger.

Nå er det likevel ikke så veldig mange årene siden vi «fant» denne turen. Jeg har notert første turen i 2016, men jeg hadde vært på toppen tidligere i forbindelse med en 7-nuts tur mener jeg.

Nå er det altså blitt en standard-tur. Til å begynne med ble det bare opp og ned, bare som så vidt er 5 kilometer, men altså med noen høydemeter. Så utvidet vi med Fjogstadnuten (broderen var ofte med.), det gjorde turen 3 kilometer lengre og det kom noen ekstra høydemeter.

Etter å ha kikket opp på Dalsnuten på mange av disse turene, ble det til at vi også fikk med oss denne toppen – av og til. Med enda flere høydemeter. Da var vi på omtrent en mil og godt over to timer.

For min del, hadde jeg også lagt til Mattisrudlå, men da opp Rindå fra paradisskaret. En tur rundt Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, var en skikkelig fjelltur – syntes jeg – den gangen.

Jeg la vel inn Dalsnuten et par ganger også, bare for å gjør det til en riktig langtur. - på omtrent tre timer.

Så fant jeg en sti inn Bjørndalsmyra som enkelt brakte meg opp mot Mattisrudlå. Det gjorde at Mattisrudlå kom med på omtrent alle turene som gikk om Bjørndalsfjellet.

Med tre topper, Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, ble det en helt vanlig tur på omtrent to og en halv time og omtrent 9 kilometer. En flott tur og en tur som gir en del høydemeter.

Den siste tiden har Dalsnuten kommet med og nå i år har jeg også lagt inn en snarvisitt ved Øvre Eikenuten på noen av turene. Da har det lett godt over tre timer før jeg igjen står ved bilen.

Broderen er ikke like opptatt av å få med seg toppene, men har etter hvert blitt klar for minst en tre toppers tur, og legger gjerne inn Dalsnuten en gang i blant.

Det var nettopp det vi gjorde denne gangen. Vi kom oss opp på Mattisrudlå uten problemer, og nådde Bjørndalsfjellet uten store problemer.

Nedover mot veien, ble det en kort stoppe for å snakke med en kar. Han var på vei mot Bjørndalsfjellet med to staver. Det gikk ikke spesielt fort, og vi fikk kjapt en god forklaring. Fire uker tidligere hadde han operert hoften, og var nå på opptrening – i fjellet – med to staver. Det synes både broderen og jeg var godt gjort.

Vi tok det med ro over Fjogstadnuten. Vi kunne jo se Dalsnuten ute ved fjorden, og fikk hele tiden en påminnelse om bakken oppimot toppen.

Nå fusker vi litt her også. Vi går opp den gamle stien til toppen av trappene, og krysser så over til sørsiden og tar den stien til toppen. Det bestyr ganske enkel tur, selv om høydemeterne er de samme.

Det ble ingen stopp på toppen. Selv om det var sol, og skikkelig varmt der trekken ikke fikk tak, ble det kaldt på toppen. Det blir fort kaldt med en svettevåt ullbluse som eneste plaff på overkroppen.

Nesten en mil og nesen to og en halv time. En kjekk tur i flott vær.