Rundt Engjavatnet - med fall.

Det gikk godt – tross alt.

Bestyrerinnen var ikke helt i humør, men ville likevel på tur denne lørdagen, Fredag hadde hun gått langs stranden å klart å miste både nøkler og kort – på to forskjellige steder. Hun hadde vært tilbake for å forsøke å finne de tingen hun hadde mistet, uten hell. Nå måtte det være slutt på uhellene, og hun så derfor fram til en grei tur.

Broderen ville også være med på tur denne dagen. Hen ligger fortsatt i trening og ville ha med seg en litt lengre tur. Det ble nevnt en runde fra Sælandsskogen og rund Engjavatnet.

En lørdagstur med både Bestyrerinnen og broderen, er noe jeg bare får til sånn inne i mellom. Det ville være kjekt å ha godt følge med på tur for en gangs skyld.

Vi møttes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre biler enn våre, men ikke mange folk. Været var ingen hindring for en flott tur. Det skulle være opphold, og litt sol, men vinden skulle igjen være ganske sterk- Nå er vind ikke noe problem på denne turen, selv om det kan blåse mer enn friskt over Jærbuskaret.

Vi tok turen opp mot Blåfjell (som egentlig heter Håfjell), og det ble en sedvanlig pause på Stølsletta under Vindskaret. Vi tok ikke avstikkeren opp på selve toppen, men fortsatte direkte ned mot Moldtjørn og Bjødnali.

Vi fikk følge nedover bakken. En annen turgjenger tok oss igjen og det var selvsagt kjentfolk. Det ble litt prat, før han stakk i fra oss.

På vei mor Engjavatnet ble det en liten diskusjon om vi skulle ta de ekstra kilometerne rundt vannet, eller bare gå direkte mot Sjelset. Både Bestyrerinnen og broderen er vesentlig mindre på tur enn meg, og bruker mindre tid med sekk på ryggen. De oppfatter turen rundt Engjavatnet som «lang».

For min del blir turen for kort - uten runden rundt vannet. Det er forskjell på hva som vi oppfatter som en lang og tung tur, og hva som er en kort tur. Det ble likevel til at vi satte kursen mot Breilia og «Skogen».

Bestyrerinnen var ikke ferdig med den ukas uhel og ulykker. Plutselig hang den ene skolissa seg opp i hempen på den andre skoen. Der lå Bestyrerinnen langflat. Med knekte briller og sår på kneet. Hun var temmelig «rystet», men etter en pause og noe mat og drikke, ble det likevel til at vi fortsatte rundt vannet.

Bestyrerinnen var nå sikker på at flere uhel og ulykker ikke ville inntreffe, og så lyst på resten av turen. Fallet kunne lett ha medført mye mer alvorlige skader, så alt i alt gikk det tross alt bra. Briller koster bare penger, riktig nok mange penger, men...

Oppover bakken mot Jærbuskaret ble det klart at fallet hadde tatt litt av «piften» hos Bestyrerinnen. Det ble til at broderen og jeg stakk avgårde for å hente bilen slik at Bestyrerinnen fikk en litt korte tur enn oss andre.

Det ble likevel en grei lørdagstur for broderen og meg, Vi fikk tatt oss litt ut det siste stykket og var greit fornøyd med turen da vi satte oss i bilen.