Gramstad - bare fire topper denne gang.

En grei runde.

Inne i mellom alle turene til Blåfjellenden må det bli noen «vanlige» turer også. Rundt Lifjellet var jeg i forrige uke, og det har i tillegg blitt noen turer fra Sælandsskogen.

YR var raus med godord for mandag og selv om det hadde blitt frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag og søndag, ville det være synd å ikke komme på tur denne dagen også.

Jeg er ikke sikker på om YR får med seg alt. Selv med god værmelding kom det med noe som var mistenkelig likt på regn. Vindusviskerne på bilen gikk i hvert fall noen drag. Det må ha vært noe annet....

Jeg planla i utgangspunktet bare en kjapp tur, og tenkte på Vårlinuten. En tur på knappe 6 kilometer og som burde gå unna på under to timer – en kjapp og grei tur, som ikke uten videre blir med i bloggen.

Nå var det en stund siden jeg hadde tatt det som etter hvert har blitt en standard tur. Fra Gramstad til Mattisrudlå og så Fjogstadnuten og eventuelt Dalsnuten. De siste gangene har jeg også lagt inn Øvre Eikenuten noen ganger. Da blir det ingen kjapp og grei tur, men en tur på opp mot fire timer og med en god del høydemeter opp og ned.

Det ble til at jeg satset på denne vanlige turen – en gang til. Nå går min vei mot Mattisrudlå først oppover stien mot Bjørndalsfjellet og så tar jeg innover Bjørndalsmyra.

Denne dagen var myra fortsatt ganske bløt, men det var likevel greit å komme fram. «Noen» hadde gått innover, så stien viste ganske bra, men opp bakkene opp mot skaret under nuten, var det ikke mye spor å se, og stien var temmelig overgrodd. Jeg har gått her noen ganger og husker så vidt – hvor «stien» går heldigvis.

Det er jo ikke ofte noe nytt å skrive om, fra de turene jeg ofte går. Denne gang var det litt morsomt. Jeg traff en jente ved Mattisrudlå. Vi vekslet noen ord, før jeg tok mot Bjørndalsfjellet og hun den lille bakken mot selve toppen.

.Vi skulle begge mot Bjørndalsfjellet, men hun gikk en litt annen vei en meg, så vi passerte bare hverandre med noen meter i mellom.

Jeg gikk og lurte på når hun ville ta meg igjen nedover mot Fjogstadveien. Det skjedde ikke før i bakkene opp mot Fjogstadnuten. Hun tok oppom toppen, mens jeg for forbi nedenfor.

Det ble nok et møte da hun gikk forbi på flyene mot Kvitemyr og Revholen. Da spurte jeg om hun også skulle oppom Dalsnuten. Det var planen mente hun, og jeg måtte jo – selvsagt - følge opp. Nå tok hun den bratte veien rett opp mot toppen, mens jeg tok den litt mer «vennlige» stien på sørsiden. Hvor jeg igjen traff jenta. Hun på vei ned og jeg på vei opp.

Det ble siste topp for meg denne dagen, men hun mente at Øvre Eikenuten også måtte med i programmet. Jeg tok veien om Revholen tilbake til Gramstad.

Dt ble ikke en runde med alle 5 toppene denne gangen. Det ble likevel en tur på nesten tre timer, og jeg var godt fornøyd med turen.