Høgjæren - Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

En sommertur i sur vind.

Juli har hatt noen flotte dager, men også en god del regn. En julidag var nærmest en vinterdag, med skikkelig lav temperatur og vind, men det har også – så vidt – vært sommerdager.

Inne i mellom dukker det opp en dag med bra turvær. Den første dagen i august var en slik grei tur dag., mente YR. Det skulle ikke regne, og temperaturen ville i hvert fall minne om sommer.

Broderen er fortsatt ute av trening. Det har blitt lite turer, og han tror beina og kroppen ikke vil tåle en langtur – før han får trent noe mer. Siden vi ikke hadde gått sammen på en stund var det på tide med en fellestur.

Det er ganske klart at det blir mindre langturer de siste årene, og en langtur er etterhvert blitt alle turer på over tre timer. Noe kan nok forklares med at det blir vesentlig flere turer, og det erstatter langturene.

For egen del, er det ikke fullt så kjekt som det en gang var, å ta ut på en tre-timers tur etter noen dager med kortere turer. Det passer best med en to-timers tur. Med det som utgangspunkt, var det ikke vanskelig å bli enig med broderen om at en tur fra Tovdalsveien til Steinkjerringå ville passe denne dagen.

Det ble til at vi kjørte en bil opp til parkeringsplassen ved Tovdalsveien – i Veisedalen, som Lokalnamn.no mener det heter. Til en forandring var vi ikke alene på tur fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Det var faktisk hele 5 andre biler.

Jeg hadde sånn halvt om halvt forberedt meg på sommerforhold. Vi skriver jo bare 1. august. Det viste seg å være feil. Det var kaldt og en ganske sterk vind Minst 11-12 m/sek på parkeringsplassen.

Vi måtte hive på mer klærog for meg som fortsatt kjenner ettervirkningene av korona, ble det nærmest vinterklær. Nå hadde jeg ikke hetta oppe, så noe viste at det faktisk fortsatt er sommer.

Mandag og mye folk, er ikke helt normalt. Vi traff en del av de som hadde parkert på samme plass som oss, men det var mange flere på tur på Høgjæren denne dagen. Nå er det jekt med folk, og vi vekslet noen ord med flere etter hvert.

Nede ved Steinkjerringå kunne vi se at statuen var blitt «reparert». Armen var igjen på plass, men ansiktet var det ikke gjort noe med. Hvordan noen får seg til å dra med en drill for å ødelegge en statue, er noe jeg ikke kan forstå. Rent hærverk. Helt uforståelig.

Tilbaketuren, over Synesvarden og tilbake til parkeringsplassen, ble en repetisjon av turen nedover. Det var tørre og fine forhold. Heldigvis. Jeg hadde klart å glemme fjellskoene, og måtte ta til trakke med et par terrengjoggesko. Som litt tilfeldig lå i bilen.

Joggeskoene er en god del lettere enn fjellskoene, og det tror jeg gjorde en forskjell. Det gikk i hvert fall ganske lett for meg opp bakkene både mot Synesvarden og Kartakalven.

Turen er på omtrent 10 kilometer, og denne gangen gikk turen unna på nok så nær to timer. 5 kilometer i timen sier noe om hvor «enkel» denne turen egentlig er.