Blåfjellenden en august dag

Som vanlig - en flott tur.

Etter nesten en uke i Rondane, en tur rundt i Madland – og en dag med styrketrening var det igjen tid for en tur til Blåfjellenden. Værmeldingen er det som styrer mine turer innover i heia. Denne gangen var det snakk om litt regn, heller lite vind, og mye sol. Og værmeldingen ble bedre de siste dagene. Jeg så fram til en tur i heie i godt vær

Det har egentlig ikke vært dårlig vær denne sommeren, men den lange perioden med godt sommervær har uteblitt. Det samme har muligheten for en dukkert i friskt fjellvann. Det har liksom ikke blitt anledning til dette – så langt. Med væremeldingen for denne turen kunne det se ut som det ville bli en anledning denne gangen.

Jeg hadde sjekket bestillingene for sengeplass, og det var ingen som ville innover- Det er normalt lite folk på hyttene midt i uka, og denne gangen var det altså muligheter for at jeg ville bli alene.

Den uka som skolen begynner, er det vanligvis lite folk på ubetjente turistforenings-hytter. Helga før, kan det være nesten fullt. Det var med andre ord ikke uventet at jeg ikke ville få følge innover, eller treffe folk som kom i mot.

Det ble en ensom tur over heia. I godt turvær, var det likevel skikkelig greit å gå innover. Det triste var at de aller første tegn på høst alt har vist seg. Myrene er ikke lengre grønne, men begynner å bli brune. Gresset er fortsatt grønt, men ikke den friske vårfargen. Bjørkene har gule blader.

Som så mange ganger før, kom jeg til tom hytte. Jeg hadde startet hjemmefra litt tidligere enn vanlig, og ville bruke noen timer til å jobbe. Planen var å få noe lakk utover noen gulv, mangel på utstyr gjorde at det ble en omgang med støvsuger i begge hyttene. Slikt tar tid.

Værmeldingen hadde ment det ville bli opphold, og en god del skyer. Det klaret opp ut over etter middagen, og jeg kunne trenge en dukkert i friskt fjellvann. Det ble årets første (og siste?) bad i ferskvann.

Vannet i Leitebekken er kaldere enn vannet i Adriaterhavet. Det ble en kjapp dukket. Jeg fikk tid til å jobbe litt ut over kvelden, og først i syv-tiden fant jeg fram lesestoff og Pepsi.

Det kom folk. Et tysk par, kom opp fra Mån. De viste meg en tysk turbok, hvor Fidjadalen be beskrevet som en av de ti flotteste turene i Norge, men 5 timer opp – og 5 timer ned, er vel optimistisk.

Det er alt mørkt noen timer på natten, men med klarvær er klokka fortsatt rundt 11 før det ikke lenger er fremkommelig uten lykt. Det var klarvær på morgenen også. Pytten utenfor annekset lå speilblank, og selv om det var kaldere enn dagen før, var det fortsatt nesten sommer.

Med flott turvær, burde jeg jo helst tidlig tatt av gårde over heia mot Hunnedalen. Nå er det så pass kjekt å være på Blåfjellenden – eller bakken opp er så pass bratt og lang – at jeg utsetter avgangen til ut på dagen.

Det ble en grei tur tilbake. Heller ikke på den turen traff jeg folk som skulle til hytta, men noen «utlendinger» ville innover i heia men de skulle ligge i telt.

Nede ved bilen sjekket jeg klokka. Denne gangen hadde jeg ikke forsøkt å gå fort, men holdt et «vanlig» tempo. Klokka fortalte at jeg ikke hadde brukt lengre tid en det jeg gjorde for noen år siden. Det kan se ut som om det vil være mulig å komme innover i noen år til...