Overnattingstur til Støle turistforeningshytte.

En flott tur i godt vær.

Etter som årene går blir det til at jeg ofte besøker de samme hyttene, og helst de som ligger lagelig til og bare en kort tur fra vei. Både Sandvatn og Tomannsbu har i mange år vært faste turmål. Helst da frem og tilbake på dagen. Noe som etter hvert har blitt en skikkelig langtur.

Mens det kunne bli nesten ti besøk i året til Sandvatn tidligere, er jeg godt fornøyd med tre nå. Tomannsbu ble besøkt mindre. Turen inn til den hytta er nok kortere enn turen til Sandvatn, men den er noe mer opp og ned. Det har ikke blitt en tur til Tomannbu hvert år i de senere årene.

Støle, som ligger innenfor Tomannsbu, ble «gjenoppdaget» for noen år siden. Før pandemien, gikk Bestyrerinnen og jeg innover, og vi var da enige om at turen kunne godt gjentas. Nå hadde vi ikke vært innover fra Skreå siden den gangen. Det var på tide med et nytt besøk.

Bortsett fra at Bestyrerinnen har ødelagt en fot, og holder seg stor sett hjemme. Det fikk bli en tur alene for meg.

Yr melde sol og varme. Mye sol og mer enn vanlig sommervarme. Det var snakk om over 25 grader, men heldigvis litt vind, som kunne gjøre det levelig.

Det var varmt da jeg startet fra Skreå. Nå var jeg ikke helt klar over hvor langt veien innover var laget, men da jeg fikk se oppover var det klart at det ville bli trasking på grusvei helt opp til Grunnetjørnet og brua.

Det er mulig å gå den gamle stien i enkelte strekninger, men jeg valgte å holde meg på veien. Det tok en god time – i godt trav, og litt opp og ned – mest opp. Kjedelig, men raskt.

Det var et lite stykke fra enden av veien til brua uten merking. Stien på siden av veien, var merket med en pinne – en «fyrstikk» med rødt hode. Jeg tror det går kjappere å gå stien det siste stykket mot brua, enn å gå veien og så finne fram over myrene.

På brua står skiltet som viser vei videre, 7,5 kilometer til hytta og 5,5 kilometer tilbake til bilen. Fra brua og videre ville det bli tur på sti. Det første stykket opp og ned, over myrer og stein. Det er svaberg og stein en liten kilometer, og her er det ikke alltid lett å holde stien. Den viser ikke alltid likegodt over svabergene. Her gjelder det å følge med på merkene.

Etter nok en kort kilometer over en flate på Flæet, og forbi stidelet mot Tomannbu, går det litt over haug og hammer langs kanten av stupet. Stien er helt greit bygd opp, og for mange er det helt fint å komme over og mot Øyestøl. For meg er det en utfordring å gå på en smal sti med bergvegg på den ene siden og stup på den andre.

Som alltid kom jeg over og ned til Øyestøl uten problemer. Denne gangen var ikke myrene ved Øyestøl tørre eller våte, men litt våte og litt tørre. Jeg var glad for fjellsko med Gore-Tex, men det hadde vært bedre om myra var helt tørr.

De siste to-tre kilometerne inn mot hytta går over flate myra, hvor det er mulig å se enden på dalen langt der framme. Det er flott å gå slik i terrenget, med sol og fjell og blå himmel, men det ble varmt. Det gjorde godt med en stopp og litt å drikke halvveis over myrene.

Det var folk på hytta, jeg fant meg en plass på hemsen, og fikk «besøk» av to jenter som kom fra Stavtjørn – en tur på 18 kilometer.

Etter en flott kveld og fin morgen, ble det retur i samme spor som innover. Været var om mulig litt varmer, men vinden til gjengjeld sterkere. Det gikk greit opp til Grunnetjørn. Selv om det – igjen – ble høy puls over de mest «vanskelig» punktene med stup til høyre.

Ved Grunnetjørn ble det stopp for drikke og bading. Det var direkte herlig å dukke ned i det kjølige vannet - flere ganger. Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv for ikke ha brukt mer tid på badingen og solingen. Det ble en time på vei mot bilen. Det ble fort kjedelig.