En kjapp tur fra Gramstad - som ble lang.

En helt vanlig tur.

Det skulle bare bli en kjapp treningstunde, men det ble en topp etter topp. Tilslutt endte jeg på fem topper fra Gramstad. Noe som jo er en god runde.

Søndag blir det jo som regel tur med Bestyrerinnen. Hun har en stund vært ute av stand til å gå lange turer – eller turer i steinet terreng. Hun klarte å tråkke over på en strandtur. På nesten flate marka, og det ble både vondt og blått.

Heldigvis var det ikke noe brudd, men det ok en dag å få alt under kontroll, Først besøk hos legen, og så et besøk på sykehus for røntgen. Ting tar tid.

Med Bestyrerinnen ute av stand til søndagstur måtte jeg finne på noe. Det hadde jo blitt en del turer denne uka. Jeg hadde besøkt Sandvatn på dagstur og hvert frem og tilbake til Blåfjellenden. Det hadde også blitt en tur til Vårlivarden. Jeg hadde ikke behov for en skikkelig langtur.

Likevel måtte det bli tur når værmeldingen var sånn passe. YR mente det kunne komme noen små dråper, men det skulle stor sett være tørt.

Som alltid kunne jeg ikke helt bestemme meg for hvor turen skulle gå. Det ville uansett bli en alenetur, og muligens passet det best med en tur der det også er andre på tur. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Den vanlige turen om Matisrudlå og Bjørndalsfjellet kunne passe, og så fikk jeg se hvor jeg tok videre.

Søndag betyr mye folk på Gramstad, men det var fortsatt ganske mange plasser ledige for bilen da jeg kom. De fleste tar mot Dalsnuten, men jeg går bakken oppover mot Bjørndalssjellet.

Ikke langt oppe i bakken tar jeg inn Bjørndalsmyra og inne til enden og opp mot Matisrudlå. Denne gangen var det vanskelig å se stien oppover. Selv om jeg har gått her ganske mange ganger var jeg av og til usikker på hvor stien egentlig går. Stien var nesten skjult i gresset.

Oppe i høyden var stien mot Bjørndalsfjellet som før. Der minner det mer om den brede landevei enn den smale sti. Jeg var alene på toppen, men det var folk på vei både opp og ned. Nede på veien igjen var jeg ikke i tvil om at jeg også skulle videre mot Fjogstadnuten.

Ved stidelet mot Resasteinen måtte jeg ta en avgjørelse, skulle jeg ta ut over Løemyr mot Skjørestadfjellet, eller mot Dalsnuten. Det ble til at jeg gikk mot Dalsnuten og opp til toppen – sammen med en masse andre voksne, utlendinger, unger og småbarn.

Nedover bakken fra toppen, kom jeg igjen på at det kunne være en grei avslutning på turen å ta stien mot Øvre Eikenuten. Det ville gjøre turen til en «langtur», men formen var så pass grei at jeg trodde det ikke ville være en for stor utfordring.

Det minket litt på folkene mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men jeg traff flere her en det jeg noen gang har gjort. Det ble ingen tur helt opp til toppen, kun en kjapp tur forbi.

Jeg kom meg greit ned til Gramstadtjørnet og bort til bilen. Det hadde vært en tur på omtrent tre timer, men jeg syntes likevel det ikke hadde vært en skikkelig «langtur». Det hjelper å trene.