Sandvatn - første turen i 2023

Siste tur for sekken og første tur for stokken.

Sandvatn har vært et turmål i svært mange år. For lenge siden, da jeg fortsatt var fikk lønn for å jobbe, ble det ofte en tur til Sandvatn, et par ganger i måneden. Turen er fortsatt på programmet, men ikke så ofte som før.

Dette året har det blitt sent for første turen innover. Den har normalt gått to uker etter første turen til Blåfjellenden. Snøen får ta skylden for at det ble en sen start på sesongen, og sommeren som kom «tidlig» og fort, er årsaken til at jeg synes jeg kom sent i gang med fjellturene.

Det ble fort høye temperaturer, og selv om det var mye snø, så forsvant den ganske kjapt dette året. Det ble sommerforhold i løpet av bare et par uker.

Jeg var selvsagt spent på hvor mye snø som fortsatt ligger igjen opp i høyden. Sandvatn ligger på litt over 900 moh, og det var skiføre inne med hytta til langt ute i juni. Det var ikke skiføre nå.

Alt fra Lortabu, den lille bua som står for seg selv helt øverst i Hunnedalen, var et klart at det nå var sommer. Nesten ikke noe hvitt å se oppover. Selv den vanlige fonna, som ligger inne i skyggen hele dagen, var forsvunnet.

Videre oppover lå det fortsatt noen fenner, og jeg måtte tråkke på snø et par plasser. Det er en spesiell fonn som noen år ligger til langt ut i august. Et år kan jeg huske at jeg så rester av fonna i oktober. Den lå stor og bred på den vanlige plassen. Det skal bli spennende å se hvor lenge den ligger i år.

Det var hyggelig å være på tur i heia denne dagen. Oppe i bakken ble jeg hilst velkommen av en steinskvett og litt lengre oppe fant jeg den gamle kjenningen «fjelltjæreblom». Begge deler er ting jeg mener hører med på en sommertur.

Det var andre på tur. Jeg traff på folk som var på vei inn til turistforeningens hytte, som meg, men også folk som var på vei mot Mohildler. Det var et følge på tre. En gutt på omtrent 15 år som var med, hadde på seg en «vekt-vest» med 15 kilo. God trening, mente faren.

Jeg var egentlig i fin form da jeg kom til hytta. Planen var å ta en god pause, drikke både saft og te, og få i meg litt mat. Det var folk på hytta, som holdt på å rydde og vaske, og det ble litt prating med disse.

Da jeg, etter en god halvtime, gjorde meg klar for tilbaketuren, kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Det tok likevel ikke lang tid før jeg glemte å kjenne etter om beina var grei, og det ble tur som vanlig.

Innover heia hadde det vært sol og greit vær. Det trakk over mens jeg spiste, og jeg lurte på om det ble nødvendig med mer klær – eller om det skulle komme noen dråper. Værmeldingen mente det skulle være en «tørr» dag.

Det ble en tur -begge veie – i bare ullblusen og korte bukser. En skikkelig sommertur, selv om det ble litt kaldt over kantene. Uten sol og en litt kald trekk ble det likevel ikke en stopp i den vanlige badekulpen denne gangen. Det håper jeg det blir anledning til senere på sommeren.

Turen frem og tilbake er på 16-17 kilometer, og selv om denne turen går i et nok så greit terreng, tar det mellom fire og fem timer for meg. Det er en litt lengre tur enn de fleste turene jeg tar ut på, men selv om den er lang, var jeg i rimelig god form nesten helt ned.

Jeg kunne, etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, men jeg tenkte tilbake på «gamle» turer, og kunne ikke huske en tur til Sandvatn der jeg ikke var litt trøtt på slutten.

Det hadde vært en grei tur. Med på turen hadde jeg ny stokk. Presang fra broderen, og den måtte selvsagt bli med. Jeg bestemt også at sekken – en Bergans Helium 45 liter, hadde vært med på sin siste tur. Sol og mange turer har tatt knekken på topplokket – ikke mitt, men sekken sitt, og nå var det på tide å skifte sekk til en ny lik, som har ligget hjemme i et par år.

Det var på tide å si takk for mange turer til sekken, og håpe på mange fremtidige turer med stokken.