Den vanlige runden
.Det ble tur i tre dager på rad. Først
til Blåfjellenden, så en rundtur på Høgjæren med broderen. Med
en ødelagt for de siste månedene, har det ikke blitt «langturer»
i det hele tatt, og selv de «vanlige» turene på to-tre timer blir
tunge på slutten.
Likevel måtte det bli en tur denne
lørdagen. Det var meldt om dårlig vær i dagevis videre. Lørdag
skulle det være sånn noenlunde bra vær. Bortsett fra at det kunne
komme litt regn og at det skulle blåse – omtrent stikker og
strå....
Det skulle bare bli enda dårligere vær
senere, så her var det bare å pakke sekken og komme seg ut.
Spørsmålet var selvsagt hvor jeg skulle gå tur. Det kunne – på
mange måter – passe bra med en tur fra Sælandsskogen, men der var
det mye dyr på beite sist jeg gikk der.
Det måtte igjen bli en tur fra
Gramstad, og siden jeg ikke tok om Matisrudlå og Bjørndalsfjellet
forrige gang jeg var i området, satset jeg på å gå opp der denne
gangen. De siste søndagene hadde det vært nesten fullt på
parkeringsplassen, og vanskelig å få parkert.
På lørdag var det god plass selv om
det kom en del biler samtidig med meg. Jeg la merke til ent par som
gikk mot stien innover mot Paradisskaret, og trodde nok at de også
ville opp mot Matisrudlå. Det kunne jo være kjekt å se hvor jeg
traff folkene.
Oppe ved Mattirudlå, etter en tur inn
Bjørndalsmyra og opp skaret mot Bjødnaskaret, traff jeg på de to
som hadde kommet opp Rindå. Med andre ord er det omtrent like kjapt
å gå opp Rindå som inn Bjørndalsmyra.
Oppe i høyden fikk jeg vinden på meg.
Den var kraftigere enn det Yr mente det ville blåse. I kastene var
det nok opp mot 16-17 m/sek. Jeg hadde i hvert fall problemer med
holde stø kurs i de verste kastene.
Selv om det ikke var tørt i myra, så
var det ganske greit i stien. Nedover fra Bjørndalsfjellet kunne jeg
derfor holde bra fart. Uten å være redd for å skli ut i sorpa. Det
gikk kjapt å komme ned til veien og videre mot Fjogstadnuten.
Nede ved veien sto det tre utenlandske
jenter og kikket oppover mot Bjørndalsfjellet og lurte på om det
bar bratt. Der har jeg et problem, for hva som er bratt for noen er
helt greit for andre. Jentene tok i hvert fall videre oppover mot
toppen.
Det var ikke mange andre på tur mellom
Kvitemyr og Fjogstadveien. Det er jo et litt åpent stykke og mange
trodde nok det ville blåse oppe på Rindå. Vinden laget ikke
problemer for meg, og jeg gikk som vanlig mot Dalsnuten.
Det var folk på vei opp mot, og ned
fra Dalsnuten. Helt øverst, hvor vinden ikke var så sterk som på
Bjørndalsfjellet, var det merkelig få folk. Bare tre stykker satt i
le for vinden bak varden. Det pleier å være mye mer folk.
Tilbake ved bilen kunne jeg se det
hadde gått litt under tre timer. Jeg har gått fortere på denne
turen. Jeg håper farten vil komme tilbake så snart beina igjen blir
bra.
