Til Blåfjellenden - frem og tilbake samme dag.

En tur i virkelig flott vær.

Etter å ha vært på Blåfjellenden i dårlig vær noen ganger, var det skikkelig kjekt å se værmelding med sol og nesten ikke vind. Det var en stund siden jeg hadde gått inn – eller tilbake fra hytta i brukbart turvær.

Per sendte meg en epost. Han håpet det ville bli mulig med en helikoptertransport innover. Spørsmålet var hva som burde være med på lasset. Han lurte på om jeg kunne sjekke opp hva som var inne på hytten.

Med bare noen uker igjen av sesongen – det kan i grunnen komme is og snø ganske snart, ville det passe om jeg kunne komme med en tilbakemelding ganske kjapt. Denne gangen ville jeg ha en jobb å gjøre inne på hytta.

Planen var å gå innover ganske tidlig. Det gikk ikke helt etter planen og først i 10-11-tiden var jeg på vei innover heia. I solskinn og nesten uten vind. Likevel ble det en tur med bluse og tynn jakke på overkroppen. Det var under ti grader.

Selv med sol og flott vær, var det skikkelig bløtt i marka. Det var tørket litt der sola fikk tak, men i skyggen var det fortsatt vått. Jeg gikk forsiktig, men ikke forsiktig nok. Nedover bakken mot Blåfjellenden glemte at det var glatt og skled ut med den ene foten.

Med sola imot, og trekken fra nord, var det godt og varmt utenfor annekset. Det ble en hyggelig stund i eget selskap, med mat og varm te, før jeg satte i gang med å finne ut av hva vi trenger å få innover.

Slik opptelling tar litt tid. Det medfører også litt rydding og flytting av ting og tang. Jeg ble ferdig med den jobben, og kunne ta en vanlig runde med kost for å få skut og uthus presentabelt. En jobb jeg gjør hver gang jeg er innover.

Litt ut på ettermiddagen var jeg ferdig med jobben jeg var kommet inn for å gjøre. Siden jeg hadde spist «frokost» da jeg kom inn, var det for tidlig å tenke på middag. Det ble en liten time utenfor hytta, før jeg fant ut at det denne gangen kunne passe å ta tilbake samme dag.

Tidligere i livet, var det helt vanlig at jeg gikk frem og tilbake samme dag, og dagen etter tok turen til en av de andre hytten inn av Hunnedalen. To dager på rad med 6-timers tur var ikke noe problem. Det er lett å glemme såre bein og stive muskler etter noen år.

I fjor ble det bare en tur frem og tilbake på dagen, og i år har det bare blitt en tur inn til Sandvatn. Nå har jeg heldigvis en unnskyldning. Igjen har jeg hatt en sommer med akillesproblemer. Det har blitt få langturer.

Det blir mørkt i 8-tiden, og selv om det går fortere, beregner jeg etterhvert tre timer på turen. Det ble start fra hytta, slik at jeg ville ha dagslys omtrent helt hjem. Det er kjekkere å kjøre i dagslys enn i mørke....

Turen tilbake over heia mot Hunnedalen gikk greit. Jeg hadde regnet med å bli stiv og støl etter hvert. Nedover mot Fossebekken ble det vanskelig å holde farten oppe. Ikke så mye på grunn av stive bein, men det ble vanskelig å styre beina.

Nede ved bilen kunne jeg se at tilbaketuren hadde gått omtrent i samme tempo som turen innover. Det går absolutt seinere enn for noen år siden, men utholdenheten er fortsatt på plass.