En regnfull lørdag med fire topper fra Gramstad.

En våt høsttur.

Det var snakk om regn hele dagen, og det regnet i hvert fall de timene jeg var på tur. Det ble en tur der jeg til slutt var våt fra innerst til ytterst – av svette for det meste. Det ble likevel en helt grei tur.

Det hadde vært noen dager uten tur. Værmeldingen var ikke god, og jeg holdt meg hjemme. Selvsagt ble været ikke så dårlig som jeg trodde, og det hadde gått helt fint å komme seg ut om jeg bare hadde ventet noen timer.

Lørdag måtte det bli tur, selv om det kom regn. Det var jo ikke noe i veien for å gå en kort tur. Bare opp og ned til Matirudlå og Bjørndalsnuten ville ta godt over en time, og det var i hvert fall noe som minnet om tur.

Nå kunne jeg jo selvsagt ta med Fjogstadnuten i tillegg og da ville turen bli så pass lang at den burde være med i loggen. Mer enn to timer eller 8 kilometer, er det vanlige «kravet» for å bli med i min oppramsing.

Det regnet da jeg kom til Gramstad. Likevel var det mange andre som ville på tur. Selv familier med små unger tok veien mot Dalsnuten. Jeg fikk også noen foran meg oppover mot Bjørndalmyra. De holdt litt høyere fart enn meg i de bratteste kneikene, men jeg tok innpå på de mer flate partiene. Det er ikke lett å bli gammel. Selv ungdommen går fortere oppover bakkene.

Det var trøstesløst vått i myra, og det kom fortsatt ned mer vann. Jeg kan ikke huske å ha vasset innover med mer vann i stien noen gan. Likevel holdt skoene meg tørr på beina. Jeg forstår ikke helt de som synes Gore-tex i skoene er en ulempe.

Det gikk ikke lett opp bakkene mot Matirudlå. Antakelig hadde jeg tatt i mer enn vanlig for å holde følge med gutta. Det ble lettere bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet.. I siste skaret traff jeg igjen de jeg hadd – nesten – holdt følge med oppover.

Det kom noen i mot i den siste bakken opp mot toppen. Øverst var jeg helt alene i skoddehavet. Det var null utsikt fra toppene denne dagen.. Etter de ble det en heller ensom tur. Nedover mot veien var det ingen, og selv om jeg vurderte å gå direkte til bilen, ble det til at jeg satset på Fjogstadnuten.

Det kom bare mor og datter i mot på turen over mot Kvitemyr. Først nede på myra bestemte jeg meg for å ta med Dalsnuten også denne dagen. Heller ikke oppover mot toppen var det mye folk, og helt oppe satte det et par ved varden ellers var det tomt.

Denne dagen tenkte jeg mye på været – den første timen. Etter det var jeg våt, og det var bare å gå videre. Det ble den vanlige runden, selv om det regnet hele tiden.