Høst-tur til Blåfjellenden med både regn og sol.

En våt høst-tur.

Jeg blir liksom aldri ferdig med værmeldingen. Etter en uke med drittvær, så det ut som om det ville være greit å gå innover mot Blåfjellenden på fredagen. Yr – og storm – mente det ville komme regn, men mindre på ettermiddagen.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen innover uansett hvordan været ville bli, men mindre regn var bra. Jeg kom meg avgårde slik at jeg ville få «værvinduet» om værmeldingen holdt hva den lovet.

Jeg sjekket bestillingen, og på en fredag var det selvsagt andre enn meg som ville på tur. Det var bestilt en del sengeplasser, jeg ville ikke bli alene. Det er hyggelig med selskap, og fjellfolk er alltid grei å ha med å gjøre.

Det regnet da jeg kom til parkeringsplassen i Hunnedalen, og det regnet da jeg gikk oppover mot Oleskaret. Ikke langt opp ble det opphold og over kanten innover mot Fossebekken tittet så vidt sola fram. Det hadde ikke YR nevnt et ord om.

Det ble faktisk ganske bra vær innover selv om det kom noen bøyer på slutten av turen. Det var flott å se heia i høstfarger. De lyste gyldent bortover, og myrene var dyp røde. Fargene er flotte, men de varsler at det ikke er lenge igjen av sommersesongen.

Det satt fire fra Nederland og hadde pause omtrent halvveis innover. De kom ned til hytta en god stund etter meg, og da regnet det skikkelig. Inne på hytta var det andre gjester. Etter å ha fyrt opp i ovnen og hentet ved var det tid for en liten matbit.

Litt senere på kvelden kom Steffen fra Hunnedalen. Denne dagen ville det bare bli en kort tur, men neste dag ville det bli en langtur om Mikkelshytta og Hogganvatnet før han tok inn på Langavatn.

Steffen kom innom på Nilsebu da vi var hyttevakter der, og da ville han også på langtur. Han gå ganske ofte over 20 kilometer i terrenget- uten sti – på en dag, noe som er helt umulig for meg. Selv om han ikke er gamle karen, har han rukket å trapse over det meste av heia rundt Årdal og Hjelmeland.

Hjemturen ble en våt greie. Det regnet da jeg startet og det regnet stort sett sammenhengende til jeg kom halvveis mot Hunnedalen. Jeg traff to jenter som kom i mot. Også de ganske våte.

Etter kunne jeg se folk og sauer lengre framme. Selve sauesankingen var i forrige uke. Nå er det ettersankingen og folkene på Fidjastølen var på vei mot Hunnedalen med en liten flokk sauer. De manglet fortsatt en god del dyr, så det ville bli flere turer i heia før vinteren.

Det ble til at jeg tok følge med folkene og sauene nedover mot Fossebekken og videre til Tangane. Jeg har truffet disse folkene mange ganger opp gjennom årene, og som alltid fikk vi en skikkelig hyggelig prat nedover.

Det ble en stopp til nesten nede ved veien. Jeg har mange ganger stoppet for en prat med folkene i hytta som ligger kloss i stien. Dette året har vi ikke truffes siden tidlig på våren. Det ble en kjekk pause, før jeg fortsatte ned til bilen.