Tur om Steinkjerringå og Vandavatnet.

En flott tur i godt vær.

Det er ikke alltid like lett å finne en plass å gå tur – som jeg ikke har gått på lenge. Fortsatt er det mye snø i heia. Selv om det var mulig å komme til Viglesdalen, er det ikke mange andre plasser i heia som kan besøkes.

Det får bli en tur på kjente stier i lavlandet. Nå var det ikke lenge siden jeg gikk fra Holmavatn på Høgjæren til Steinkjerringå med broderen og Bjørg og Bestyrerinnen. Det er en alt for kort tur til å bli med i loggen.

Det er mulig å utvide denne turen ved å ta om Vandavatn og så tilbake til Gauleiksvarden og så mot bilen. Bestyrerinnen og jeg tok den turen en gang, og jeg mente den gang at turen var på 13-14 kilometer. Det kunne passe med den turen på ny.

Det bør være tørt i marka på denne turen. Den går over noen skikkelige myrer, og det var faktisk vanskelig å komme fram forrige gang jeg gikk der. Nå har det omtrent ikke kommet regn på flere uker. Det burde være tørt nok i marka til å gå denne rundturen.

Det var en del andre biler på parkeringsplassen ved Holmavatn. Et par – tyskere, gjorde seg klar til en tur. De viste meg kart over området, og der den turen jeg tenkte på var markert. De ville antakelig samme vei som meg.

Det var sol, men ganske sterk vind. Det var fortsatt ikke sommertemperatur, og jeg hadde på vindfleece i tillegg til ullbluse.. Det ble ingen tur i bare blusen, men jeg hadde ikke på vantene på denne turen.

Det gikk ganske lett sørover mot Gauleiksvarden og videre mot Steinkjerringå. Det var tørt i marka og jeg kunne greit å klart meg med lave sko – på det strekket. Mellom Steinkjerringå og Holmavaten er det faktisk noen bakker, og denne dagen kom jeg opp bakkene uten å utfordre kondisjonen noe spesielt.

Det var ikke mange andre på tur. Det kom et par ovenfra Synesvarden, men jeg så de bare på avstand. Så snart jeg snudde og tok stien mot Vandavatnet, var jeg alene. Det var greit å gå det stykke også. Jeg kunne ha hatt lave sko.

Mellom Steinkjerringå og Vandavatnet er det spor av torvskjæring. I myrene viser det hvor skjæringen foregikk og rundt om mer det rester av flere torvløer. Det er også vei innover mot myrene.

Ved Vandavatnet i Vasshodelen, er det rester av et gårdsanlegg fra jernalderen/middelalderen. Fra Vandavatnet og innover mot Skrubbhodelen og Podhodelen er det i dag store områder som er dyrket.

Det var arbeid på veien innover, og over et par av de verste myrsøkkene var det nå god vei, og slik jeg forsto det, så skulle veien videre også oppgraderes. Med veien forbedret innover, vil det faktisk ikke bli så galt å gå turen selv om det er bløtt i marka.

Stien, som hele tiden var bra merket med blå maling på pinner, går gjennom en skog og ut i heielandskapet. Med myr, bekker og rygger lagt igjen av isen. Her følger stien ryggene over til høyden opp mot Gauleiksvarden.

Fra der er det samme vei tilbake til bilen. Jeg mente dette var en ganske lang tur, men ved bilen fortalte telefonen meg at jeg ikke hadde gått mer enn 16.000 skitt og ca 11 kilometer. Turen hadde likevel tatt nesten tre timer.