Tilbake mot Hunnedalen etter jobbing på Blåfjellenden

En virkelig flott tur.

Etter mye jobbing på Blåfjellenden, med rengjøring og skifting av sengetøy, var jeg klar for turen tilbake til Hunnedalen. Jeg kunne ha vært en dag til, men ut over morgenen ble været bedre og bedre, og det kunne se ut som om det ville bli en tur i sol tilbake.

Det er jo alltid en del ting som må ordnes, og de siste «oppgaven» tok litt lengre tid enn hva jeg hadde trodd. I to-tiden var alt klart. Hyttene var klare for nye gjester, og selv om det er ting som burde gjøres, så syntes jeg det var greit å forlate hyttene – i god stand.

Med regn og yr på vei innover, var det greit å starte oppover bakkene i sol. Jeg hadde bare på jakke og en tynn ullbluse. Det ble varmt, og jeg svettet skikkelig. Til og med vinden samarbeidet , den kom bakfra.

De vanlige fennene i nordhellingen oppover lå fortsatt som på veien nedover, selv om det hadde smeltet mye snø. I noen år, ligger disse fennene til august. Det vil ikke ta veldig mange uker før all snøen er vekke fra stien her.

Det merkelige er at det tar tid å gå oppover på snø. Øverst i bakken, sjekket jeg klokka og fant ut at jeg hadde brukt litt lengre tid en vanlig. Vaet, som jeg vasset over på vei inn, var litt lavere, og jeg kom over uten problemer.

Videre bortover mot Saftbekktjønet (halvveis mot Hunnedalen) og ura der, var det tørr mark og lange fenner om hverandre. Jeg lurte et øyeblikk på om det ville komme folk som ville til Fidjastølen, men jeg så ikke andre.

Halvveis, var det nå enklere å krysse ura enn på vei inn. Mye av snøen inne i mellom steinene var vekk, og siden jeg har gått her noen ganger, kom jeg greit forbi og bortover mot Saftbekken. Jeg synes ikke det er greit å gå på snøen i henget over ura, selv om det er der stien går.

Ved Saftbekken var det folk. Et par hadde tatt turen innover. Han på lave sko. Jeg er litt usikker på om de ville inn til Blåfjellenden for å overnatte, eller om de bare var på dagstur, men uansett tror jeg de snudde.

I sørhellingen nedover mot Fossebekken og stien langs Fossetjødnene, var snøen minket. Her under 700 moh, vil det ikke ta lang tid før det sommerforhold. Med mye snøsmelting, gikk Fossebekken stor, og som på vei inn, ble det vassing over – noen få skritt.

I det flotte været hadde jeg nesten trodd det ville være noen på tur inn til Blåfjellenden. Jeg møtte ingen andre, og det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. Jeg gikk fortsatt rundt den lille bakken opp mot toppen av Oleskaret, men her vil det være greit å gå opp og ned om bare en dag eller to.

Nedover mot veien og parkeringsplassen med sola midt i mot, ble det varmt. Sola skinte, og hjemme kunne jeg kjenne at jeg var varm i ansiktet. Jeg burde ha tatt av jakken og gått det siste stykket i bare ullblusen. Det var skikkelig kjekt med en tur i heia igjen.

Tilbaketuren, i virkelig flott vær, hadde gått mye greiere enn turen inn. Det ble de vanlige nesten 15.000 skitt. Det tok meg likevel nesten tre timer på 8 kilometer – som det står på skiltene. Jeg mener det er litt mer – 8,4 kilometer.