Tur-retur Taumevatn.

Tidlig høst.

Sjefen for været må ha fått ny assistent eller lærling. Sjefen må ha sagt noe sånt som: “Du får ta ansvaret for været i sør-Rogaland i dag. Jeg er opptatt med “Petra” på sør og Østlandet. Men hold deg vekk fra øst-agder.”

På Jæren startet dagen uten en sky på himmelen. Det var mørke skyer innover. Oppe i Hunnedalen var det regn,

Det var 15 grader hjemme, men bare 10 oppe i høyden. Typisk for en nybegynner å forsøke med alt vær på en gang.

Assistenten var antakelig så fornøyd med jobben han hadde utført i Rogaland, at han følte at han kunne gjort mer, Hva med Sirdal? Der var det opphold, skyer og litt sol. Helt greit.

Ikke for assistenten.

Han forsøkte med litt nedbør - fra omtrent blå himmel. Og sendte noe vind inne i mellom. Et stykke fikk det være skikkelig varmt, men lengre inne ble det forsøkt med adskillig kaldere vær.

Sjefen må ha oppdaget hva assistenten hold på med. Ut på ettermiddagen kom det vanlig vær med overskyet og litt nedbør.

Inne i Flatstøldalen og på stien mot Taumevatn, var det ikke mye folk. Faktisk ingen andre. Det var spor - antakelig jegere eller bønder på sauesanking, men jeg så ikke en kjeft.

Høstfargene var derimot alt kommet. En del bjørker var alt gule. Myrene hadde fått en gul-,rød farge. Ikke skikkelig høst, men helt klart en forsmak på hva som kan komme. Nå mangler det bare en frostnatt eller to, så blir det et skikkelig maleri.

Selv om det er vemodig at sommeren er over og vinteren ikke langt unna, var fargene og været bra. Det ble en tur der jeg gikk og gledet meg over naturen, turen og - av og til - været. Det var kjekt å gå innover, det var helt greit med en liten pause på hytta, og det var vikelig fint å gå tilbake mot bilen. Kjenne sola i ansiktet av og til, selv om det var kaldt der vinden tok tak.

Skulle jeg klage på noe, måtte det være “tilretteleggingen”. Det er brukt uhorvelig mye plank, plastmatter og jernbanesviller fra Holmavatn til Taumevatn.

Alternativet til all tilretteleggingen ville antakelig være å nærmest svømme i sorpe. Kanskje det likevel er greit med plank og sviller?

　
　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

　

Taumevatn

En fin feriedag i heia.

Det er jo litt kjøring for å komme inn Flatstøldalen, øverst i Sirdal. Men når det er en god del år siden jeg har vært på disse kanter, og da betyr ikke noen kilometer fra eller til. Og jeg hadde ærend. Det kan være det blir en tur innover mot denne hytta senere i år, men da sammen med barnebarn, og da er det greit å være forberedt.

Bommen i  Flatstøldalen var oppe. Det gjør det hele litt enklere. På vei opp gjennom dalen, tok jeg opp en fyr som skulle til statskog sin hytte ved Holmavatn.  Det ble i det minste noen kilometer mindre å gå på asfalt med tung sekk for ham.

Det sto noen biler langs veien. Helt alene ville jeg ikke være i heia. Innover mot Anlaugbekken og hytta ble det varmt.  Dette var ikke dagen for å ta bakkene i full fart. Fortsatt var det et par fenner som måtte forseres, Selv her nede i lavlandet var det snø, Det tror jeg ikke er vanlig. 

Turen inn mot Taumevannsvasdraget går gjennom småskog og over myrer. Mange myrer. Selv om det er lagt ut svært mange planker, sviller og stein i stien, er det mange plasser der det er mulig å synke ned til kneet – eller lengre, om det er vått…

Men på denne turen var det tørt. Tørrere enn på lenge, og det gjorde det enkelt å krysse myrene – der det ikke var plank eller liknende. Og, som sagt, det er lagt ut mange planker og sviller.

Jeg knagget oppi en grein på vei inn, og selvsagt var jeg oppe i samme grein på vei tilbake.  Noen lærer seint.

Taumevatnhytta ble bygget i 97/98. Jeg husker fortsatt den gamle hytta, med en ”umulig” hems. Dagens hytte er stor og romselig.   

Taumevatn var (er) kjent som et godt fiskevann. I dag er det nok en god del småfisk. Det var i hvert fall det to karer, som kom imot, kunne fortelle. De spurte om andre fiskevann, og jeg fikk da anledning til å ramse opp noen navn, Lettere forvirret vandret de videre, med en kommentar om at de skulle sjekke kartet.

Det var også i dette området, på andre siden av Taumevann, Lars Monsen vandret på sin tur i området. Før han klatret ned i Lysedalen  og ut til Lysebotn. 

På hytta traff jeg kjentfolk. Nevø til en jeg traff på Nilsebu, og som jeg også har truffet før. Den nye generasjon er klar til å ta over….

Og ikke minst, en gammel bekjent. Voksen dame i sin beste alder, på alenetur i heia. Hun lurte på transportmuligheter, og siden jeg uansett skal samme vei, ville ikke det være noe problem.

Hun pakket og gjorde seg klar i en fart. Hun mente at jeg nok gikk noe fortere. Vi fikk følge det siste stykket mot bilen, og hele turen mot sivilisasjonen. 

På en liten rygg rett før veien står det en varde som et minne om en forferdelig snøskedulykke i 1980, der 5 ungdommer mistet livet. Og Stavanger var den gang ikke større enn at jeg kjente faren til en av ungdommene. En trist historie.