Søndagstur i havkanten.

Fra Hå til Varhaug – og tilbake.

Lørdagens snø la seg som et teppe over landet. Det ble ikke mye av det, men hjemme ble småveier som skøytebaner.

Ute ved sjøkanten er det ofte både mindre snø og is og høyere temperatur. Det kan noen ganger være forholdsvis tørt selv om det kommer nedbør lengre inne i landet. Og på Hå, 2-3 mil lengre sør for oss, er det også ofte mindre snø om været kommer vestfra.

Broderen var svært skeptisk til en runde rundt Dale/Li. Han mente det lett kunne våre både is og snø, og derfor fare for skade.

Ingen av oss liker å utfordre skjebnen. Det er mye bedre å holde seg på den smale sti.

Det måtte bli en tur langs sjøen.

Det var håp om litt finvær fra morgenen av. Senere på dagen kunne det komme en og annen bøye, men vinden – som kan være en utfordring – skulle ikke bli sterkere enn en bris.

Det var små brøytekanter og snø/slaps på veiene hjemme. Bare et stykke sør for Bryne ble det grønne marker og helst lite snø. På Hå gamle prestegård var det kommet noen biler, vi var ikke nede der før nærmere 11. Men ingen på tur.

Vi så ikke ferske spor før nede ved Reime.

Og denne dagen var det rett både å gå nede ved sjøen, og å starte fra Hå og gå sørover. Vi fikk sola i ansiktet, og trekken bakfra.

Det har vært fint vær noen turer i det siste, men inne i skogen rundt Li, merkes ikke sola på samme måte som ved sjøkanten.

Søndagsmorgenen hadde høy himmel, lange skygger og skarp sol. Det er mye god helse i å kjenne sola i ansiktet.

Det var varmegrader ved sjøen. Snøen smeltet sakte, men det var ikke is. Selv om det var sleipt og glatt, var det greit å gå. Det er en fordel med frost, myrsøkkene blir harde. Det er litt nifst å gå over «dinså» å kjenne at det er rett før føttene forsvinner ned i dypet. Og jeg undres på hvor dypt det er?

Jeg har gått gjennom en gang, og kan ikke huske at jeg var i bunn. Jeg la meg fremover og inn på fast grunn.

Det kom en del folk imot da vi nærmet oss Varhaug. Det fine været hadde lokket flere enn oss til Kongeveien. 

Ute i horisonten mot vest, bygget det seg opp noen mørke skyer som trakk mot land. Ikke lenge etter at vi tok fatt på tilbakeveien, fikk vi noen dråper i ansiktet.

Med regn og trekken imot ble det kaldt.

De truende skyende kom innover land, men slapp nok mesteparten av innholdet lenge inne i landet. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen, selv om det blåste på toppen av Kommedelen.

Som så mange ganger før. Det blir tungt på slutten. Turen langs sjøen er enkel, men lang. Opp mot et par mil om alt tas med. Det er lett å få gnagsår, eller i det minste bli varm under foten. Og det er ikke langt og flatt vi trener mest på.

Det var kjekt å kikke på klokka da vi satte oss i bilen. Vi hadde brukt mindre tid enn forrige gang. Ting blir lettere med trening.

Vintertur på toppen.

Lørdagstur rundt Li.

Enten vet ikke værgudene hva de holder på med, eller så er det et alvorlig brudd i kommunikasjonen mellom værgudene og metrologene.

Lørdag var det meldt om regn. Og hva får vi servert? Snø…

Uten noen forklaring og forvarsel.

Fredagskveld og natt til lørdag blåste det skikkelig. Opp mot liten storm rett ute i havet. Det ristet i huset og klapret i takpanner. Jeg fant en takhatt som hadde blåst av et eller annet tak.

Det var ikke vanskelig å bestemme nok en tur rundt Dale/Li. I regn og vind, så er denne turen det beste alternativet på vinteren.

Lørdagens værmelding lød på bra vær, men også noe regn og bare litt vind. Ikke umulig vær for en lørdagstur.

Det ble en sen start. Morgenen ville liksom ikke helt gå over i dag. Det var grått, trist og kaldt. Men ikke mye nedbør.

På Dale var det ikke en eneste bil uten om min. Ikke mye folk på tur med andre ord.

Det var opphold ved start, men over Stavanger lå det et lokk av tunge mørke skyer. Og de kom i retning meg…

At jeg ville få nedbør i hodet, var helt sikkert. Spørsmålet var når og hvor mye. Utover langs sjøen var det egentlig greie forhold. Som normalt for januar, det vil si vått og fuktig. Det var faktisk så greit at jeg hev av jakken. Jeg ble nok litt fuktig av vann fra busker og trær, men ikke mer enn jeg hadde blitt av svette under jakken. Det er kjekkere og lettere å gå uten jakke.  Det kom noen små spredde forsøk på nedbør, men ikke noe å bry seg om, før et stykke oppe i bakken fra Bymarka.

Litt lengre nede i bakken traff jeg på to karer som kom fra veien. Ikke helt vanlige turfolk. Det viste seg å være den siste bonden på Lihalsen som var ute og inspiserte gamle tomter.  Driften og garden var lagt ned for mange år siden, men de var ute for å gå gjengrodde stier, og friske opp bekjentskapet med utmakra som han hadde hatt sauene i.

Som så mange ganger før, i det jeg kommer ut av småskogen og opp på snaue heia, fikk jeg været på meg. Det både blåste og snødde. Øverst var det så avgjort en vintertur.

Helt øverst begynte det så vidt å fryse på, men berget og steinene var aldri glatte. Ikke langt nede i bakken lysnet det i vest. Snøværet ga seg og det ble igjen lyst. Nede ved Dalevann var det igjen normale forhold. 

Fredagen hadde det ikke vært tur eller trening. Det kunne merkes på både tempo og pust. Denne lørdagsturen gikk kjappere en de fleste turene denne vinteren, selv om været ikke var noe spesielt bedre.

Nå er det ikke store forskjellen, men det er mer oppmuntrende og føle at det går greit enn å stresse med tunge turer.

Det var andre på tur denne dagen, men jeg traff bare noen få. Da jeg kom ned til parkeringsplassen, var det en fire, fem biler.

En kjekk tur, på tross av snø.

Nyttårstur på kjente stier.

 Fjord og hei.

Nytt år og nye turer. Årets første tur kunne gå på bar bakke, med fjellsko og ikke ski. Det var ikke en gang nødvendig med brodder. Ikke hverken is eller snø og se.

Det var egentlig det beste vinterværet, som kan bestilles. Det var varmt. Opp mot 9 grader. Det var overskyet.

Jeg fikk noen svært få dråper i hodet helt først og helt sist, men uten at det var nødvendig å ha på jakken.

Det var vind. Men bare helt øverst, og selv der bare så vidt opp mot bris.

Det er skikkelig vintervær. Ikke Regn eller frost.

Eneste problemet er at det selvsagt er fuktig på bakken. Jeg gikk forsiktig nede ved sjøen. Det var mulig å gå oppe i henget i stede for nede i skogen. Det er ikke alltid det er mulig midtvinters. Jeg syntes at støvlene hang godt, men jo høyere jeg kom jo mer bakglatt ble det.

Selvsagt skjedde det ingen ting så lenge jeg konsentrerte meg og passet på. Ett stykke fra toppen over noen flyer - en plass hvor det ikke er bratt eller vanskelig forsvant foten under meg og jeg lå langflat på svaberget. Heldigvis ble det ingen skader, ut over noen blå merker. Men slike hendelser gjør det klart for meg at det ikke finnes noen garanti. Det ble tungt en stund, lettere skjelven fortsatte jeg nedover.

Første nyttårsdag er helligdag og derfor offisiell turdag. I følge min logg er Dale/Lifjell den turen jeg oftest tar denne dagen. 

Med snø og is siden julaften, var det langt fra sikker at det ville bli mulig å ta turen rundt denne første nyttårsdag.

Det ordnet seg i siste liten. Godt og varmt i været etter hvert ,og is og snø forsvant.

Som oftest blir det en sen kveld/natt på nyttårsaften, men denne gangen var det mulig å komme av gårde omtrent på vanlig tid.

Til min stor overraskelse var det en del biler på Dale. Jeg så et parti på vei opp mot toppen fra stidelet. Fra der og til jeg var omtrent nede ved Dalevann, så jeg ikke andre.

Stien rundt var som vanlig våt og fuktig. Kristtornen hadde fortsatt røde bær. Det har så langt ikke vært nødvendig for fuglene å ty til disse.

Vanligvis er det mulig å se at folk har vårt på toppen nyttårsaften. Det har alltid tidligere vært rester etter raketter og det har ofte vært tomgods slengt rundt om. Denne dagen var det kun et enkelt plastglass som kunne minne om festligheter.

Det hadde vært mulig å gå uten jakke nede i skogen, opp mot toppen var det vind og tåke. Det ble betydelig kaldere et stykke. Som vanlig ble det greit igjen nede i skogen, og de siste bakkene går i springfart. Denne dagen var det greit å skifte til tørt tøy ved bilen. Termometeret viste ni grader et øyeblikk.

2-3 timer fjelltur midt i Sandnes uten å treffe et eneste menneske - nesten.

Himmel og hav.

Søndagstur som fortsettelse på dagen før.

Samme sted, men motsatt vei. Og i et helt annet vær.

Det var ikke vanskelig å bestemme søndagens turmål. Fortsatt var alt utenfor kjøkkenvinduet dekket av et tynt lag med is. Det var også kuldegrader på morgenen. Lenge før vi tok ut i halv ellevetiden, hadde det imidlertid begynt å regne. Det silte ned, mer korrekt.

Og det ble ikke mindre glatt med regn oppe på isen.

Men selv regn og noen få varmegrader var ikke nok til å ta knekken på isen og snøen.

Da er det bra å vite at nede på Hå er det nesten ikke snø og is i det hele tatt.

Vi ble to også på søndagens tur. Broderen ringte. Han kjørte. Nedover mot Hå fikk vi en skikkelig bøye, som gikk mer og mer over til slaps jo lenger sør vi kom.

Skikkelig ufyselig drittvær.

Vi ble fort enige om å ta turen i motsatt retning av i går. Det gjorde at det verste været var over da vi steg ut av bilen ved Varhaug gamle kirkegård.

Og ikke lenge etter ble det opphold.

Det kom noen dråper et par ganger på turen. På tilbakeveien, etter Grødaland, ble det mørkt. Noen skrudde av lyset inne i skogen. Det trakk stor tunge skyer inn fra havet. De la seg som et teppe over oss. Vi var litt i forkant, og fikk bare en liten bøye i hodet.

På hjemveien, i bilen, ble det igjen skikkelig regn og vind.

Vi sendte alle gode turguder en spesiell takk for å ha holdt en beskyttende hånd over våre hoder denne dagen.

Det var ikke mange andre på tur en tidlig søndagsmorgen. Ved Kvilesteidn kom det en kar med hund i mot oss. Han tok opp på jordet, og ved hjelp av hunden fikk han samlet sammen sauene. Det er fascinerende å se en godt dressert hund i arbeid. For de som kan dette, virker det hele veldig enkelt.

Første del av turen var underlaget glatt, og vi gikk svært forsiktig. Etter hvert så tinte det slik at det bare var enkelte plasser det var glatt. Ved Hå gamle prestegard var det grønt og fint. Mesteparten av hjemturen kunne vi holde vanlig tempo og ikke tenke på underlaget. Det vil si at det fortsatt var is og snø i over “dinså” som gjorde at vi gikk litt forsiktig.

Jeg har en gang gått gjennom det tynne jord og gresslaget over “dinså” det virket temmelig bunnløst under-

Ordet “dinså” er lånt fra Garborg, men beskriver godt en myr med et tynt lag gress og jord over. Her “dinser” (rister/sjelver) overflaten når det passerer folk.

Søndagsturen ble fin den. Det så - bokstavlig talt - mørkt ut en stund. Men isen forsvant, og regnet holdt seg borte.

Vintertur langs sjøen i romjula.

　Is og snø hjemme, nesten bart på Hå.

Lørdagsturen er obligatorisk. At alt er glasert utenfor kjøkkenvinduet er ekstratilbehør.

Nå har det omtrent ikke vært frost så langt denne vinteren. Det har så vidt vært nødvendig å skrape bilen en gang. Så hvorfor frost etter nedbør, som gjør at alt blir dekket av en hinne med is, på en lørdag?

Vi tar det vi får.

Men med et såpeglatt underlag, er det ikke snakk om annet en å gå langs sjøkanten.

Håpet var at det på Hå, ikke ville være fullt så vanskelige forhold. Og heldigvis så stemte det.

Værmeldingen lød på fint vær, lite vind, men fortsatt frost. Denne gangen stemte det nesten 100 prosent.

På parkeringsplassen på Hå gamle prestegård var det tørt og helt greit. Ute i terrenget hadde frosten gjort bakken hard. Det var is og litt snø enkelte plasser, men egentlig ikke vanskelige forhold. Som vanlig var gjerdeklyverne steinglatte, og måtte forseres med forsiktighet.

Jeg hadde snakket med Bernt 2. Juledag. Vi gikk begge samme turen, men i motsatt retning, rundt Gruda, og møtte. Han ville gjerne være med på en lørdagstur.

Det var bare så vidt sola viste over høyden ved Obrestad fyr da vi startet. Og den kom ikke høyt på himmelen i det hele tatt. Det ble nærmest kveldslys da vi nærmet oss bilen igjen.

Hele dagen med mulighet for å ta solnedgangsbilder.

Det var kjekt å gå nedover mot Varhaug. Vi fikk sola i ansiktet og det var en stund siden sola hadde vært framme på den måten. Det var også en stund siden Bernt og jeg hadde gått tur sammen. Vi hadde en del å snakke om, og tiden gikk fort.

I bakken opp fra Obrestadhavn var det bart på gammel asfalt, men speilblankt på ny. Litt rart det der, men det finnes nok en naturlig forklaring. Over Komedelen og rundt Reimebukta gikk det i et greit tempo, Det var lenge siden Bernt hadde gått her nede i sjøkanten, og nybygget på Grødaland var nok mer dominerende i landskapet enn det Bernt hadde sett for seg. Halve skogen ved Grødaland var også vekk. Det er nok ikke mulig å stoppe utviklingen.

Da er det godt å komme til Varhaug gamle kirkegård. Her er alt som før med gamle gravstøtter i silhuett mot havet.

Vi måtte krype inn i inngangen på kapellet for å komme i le av trekken. Det trakk nok noe mer her nede i sør enn lengre oppe.

På vei oppover mot Hå, fikk vi trekken og sola bakfra. Det ble varmere med trekken bakfra, og jakken måtte opp og lua kunne tas av enkelte plasser.

Det var andre på tur denne dagen, men hvor folka i de tre bilene som sto parkert ved Obrestad var, fikk vi ikke noen forklaring på.

Avstanden mellom Hå og Varhaug er opp mot 9-10 kilometer. Til sammen blir turen nær et par mil. Det er en lang tur. Uten bakker og på vei/god sti for det meste, så går det likevel greit.

Det ble en kjekk lørdagstur.

Juletur med julestemning.

Reve stranden i selskap med bestyrerinnen.

Tur er greit. Men 1. Juledag? Og hvor lang, eller tung, eller spesiell må turen være for at den kan være med i loggen?

Bare lavmelt mumling om en tur fikk bestyrerinnen til å trekke øyenbrynene sammen. Det var mange på gjestelisten, og mye som skulle på plass før klokken fire.

En tur langs stranden fra Reve sørover mot Orre, måtte være mulig. Og om vi gjorde turen kort og var hjemme før ett, så kunne bestyrerinnen tenke seg å være med.

Det er ikke verdens lengste tur, men tar fort et par timer. Det er så avgjort ingen ekspedisjon, men løs sand kan være tungt nok. 

Ok, så ble det en tur langs stranden. Og som for andre turer, det som ikke er noter er glemt for alltid. En tur, i jula, langs stranden og med bestyrerinnen, skal med i loggen.

Nå hadde værgudene vært nådige med oss på Jæren. Det var stødd et lett lag med snø over landskapet. Alt var hvitt og rent. Julestemningen var til å ta å føle på. En av hyttene langs stranden spedde på julestemningen med å fyre i peisen, slik at peislukt og peiskos fulgte oss et stykke over de hvite jordene.

Det var ingen andre i sikte da vi tok ut, men som vanlig var det en del på tur som oss. Det er greit å brenne julefett, og gjøre plass for neste måltid på tur. 

Ute på Reve møtte vi en kar, godt utstyrt med store og tunge objektiver og kikkert, pluss et skarpt blikk. Reve er fuglereservat, og det er ikke uvanlig å møte folk som er spesielt interessert i å fotografere flest mulig arter.

På søndagens tur så vi ørn nede ved Hå. Jeg spurte derfor karen om han hadde sett ørn her oppe ved Reve. Han kunne fortelle at ørna holdt til ved elvene om vinteren. Det var der maten fantes. Og at det derfor var sjeldent å se ørn ved Reve, hvor det jo er et stykke til en elv.

Det er en forklaring på det meste, og jeg lærer stadig noe nytt, Og takk for det.

Det så en stund ut som om det skulle klare opp. Sola var fremme et lite øyeblikk. Men selv om klokke var 12 så var sola bare så vidt over horisonten. Her nede i sjøkanten er det fri sikt til vindmøllene på Høgjæren, Det må være minst et par mil i luftlinje opp til Synesvarden, og ikke et fjell i sikte. Det kan ikke være mange plasser i Norge hvor det er mulig å se så langt over land og ikke ha fjell i bakgrunnen.

På Revestranden fikk vi trekken i mot oss. Det kunne godt kjennes at temperaturen var under null. Og det ble fort “varmere” da vi snudde og fikk trekken bakfra.

De mørke skyene i horisonten kom fort og da vi nærmet oss Revehavn, dalte det små snøkorn. Ikke regn denne dagen.

Også andre ville utnytte forholdene. På Reve var det et par biler. En mann i vannet med brett og en på land en som holdt på å gjøre seg klar. Det kom et par biler til, men jeg tror ikke det blir direkte folksomt ute i vannet.

Et par timer langs stranden med julestemning, nysnø på bakken og snø i lufta, jo, denne turen bør også med i loggen.

Søndagstur i strandkanten.

Tre timers tur i regn.

Det ble en tur langs stranden fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård og tilbake. Reserveturen måtte tas i bruk. Egentlig så ville det vært mulig å ta en tur rundt Li denne søndagen. Men med så pass mange turer på samme sted i det siste, fristet det med tur en annen plass.

Vi forsøkte først høgjæren, men der var det snø og regn.  Og hverken broderen eller jeg syntes det var dagen for en tur der vi i tillegg til regnet måtte vasse i snø.

Broderen var dagens sjåfør – det var fortsatt morgenlys da v i tok ut, og bestemte turmålet.

Vi havnet på Varhaug gamle kirkegård.

En grunn til at vi valgte å gå langs sjøkanten er at vi begge misliker is og snø. Det er glatt og vanskelig å holde seg på beina. Et fall er ikke noe å trakte etter.

Denne søndagen var det like sleipt i stien langs sjøen som det antakelig hadde vært oppe i snøen. 

Det var omtrent umulig å få skikkelig feste utenom der stien var dekket med grus og småstein. Beina bare spolte, og det ble glipptak hele turen.  Jeg tok et par uoverveide steg noen plasser, og foten bare skled videre frem. Vondt og ubehagelig. Det var omtrent ikke mulig å gå på en «normal» måte.

Årsaken til det vanskelige underlaget var selvsagt regnet. Det øste ned. Hele turen.

Nå var værmeldingen rimelig klar på at det ville komme regn i bøtter og spann. Og at det ikke ville holde opp så lenge vi var på tur. Jeg mente det muligens ikke ville regne like mye helt ute ved kysten. Ved returen kunne vi se at Bodlebekken hadde mye større vannføring enn da vi passerte på vei nord.

Jeg mente at det måtte ha kommet mer regn lengre inne i landet for at bekken skulle ha steget så pass.

På vei nordover mot Hå, var det lett regn. Og bare opp mot frisk bris. Vi fikk været inn på tvers, og kunne til en viss grad «overse» det. Der vi fikk regnet og vinden bakfra, var det mulig å ta av hette. Men ikke lenge. Med regn og vind inn fra venstre, så måtte hetta på igjen.

Vi hadde ventet å kjenne vinden skikkelig over Kommedelen, men selv der var vinden grei.

Ved Obrestad havn kom det en bil og vi kunne se at de tok på turklær. Det var ikke bare oss på tur denne dagen.

Helt ute ved Hå gamle Kirkegård krøp vi litt i le for vinden og fikk i oss noe saft.

Vi møtte de andre vi hadde sett ved Obrestad, på tilbakeveien og fikk en liten prat. «Folk fra Bryne er på tur i all slags vær»….. 

Det første stykket etter at vi hadde snudd gikk greit. Vind og regn kom bakfra.

Det blåste opp etter hvert, og det ble mer og mer regn. Over Komedelen på tilbakeveien, var været så avgjort ikke det samme som bare 30-40 minutter tidligere. Hardt regn og vind opp mot liten kuling.

Tilbakeveien ble en våt opplevelse.

Som så ofte før, glemte vi vær og vind. Turen er så pass lang at den tar på. På slutten av turen kjentes det i beina og under fotsålen. Noe av dette skyldes selvsagt at vi ikke «trener» på å gå langt på hardt underlag. Det er ikke helt det samme som å gå ute i terrenget. Men turen tar selvsagt slutt.

Vi krøp inn på et toalett og skiftet til tørt tøy. Det var likevel en våt affære å få av det brukte tøyet. Alt var kliss vått. Det rant av jakken og sekken. Utstyret var flere kilo tyngre enn når det er tørt.

Det  ble søndagstur.