Jernaldergården Lyngaland

Tur med en flott overraskelse.

Av og til kommer det noen overraskelser ganske uventet. Siden jeg ofte går de samme turene, blir det sjeldnere og sjeldnere det er særlig mye nytt å oppleve. Det meste er som før.

Å gå tur var ikke noe vi vanligvis drev med da jeg vokste opp. Skiturer på vinteren – ok. Fjelltur – ikke så ofte. Det er med andre ord lite som minner om «gamle dager» når jeg sliter meg opp – eller ned, bakker.

Denne gangen ble det et møte med barndommen, selv om jeg ikke kom på det før etterpå. En tur i et ukjent landskap, men med et innhold gjenkjennelig fra besøk på Stavanger Museum på tidlig 50 tall.

Museet hadde en modell av en jernalderbosetning, Med noe av taket tatt bort, slik at det er mulig å tenke seg hvordan livet inne i et slik hus måtte ha vært. Og nettopp det var noe jeg gjorde den gangen - drømte meg vekk...

Lyngaland, navnet hadde jeg hørt og koblet det med jernalderboplass. Men hvor denne lå, hadde jeg ikke peiling på, før nå. Det kom som en stor overraskelse.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen står det et skilt som viser Lyngaland og Melsvatnet . Bestyrerinnen og jeg hadde ikke helt klart å bli helt enige om hvor dagens tur skulle gå. På vei mot Høgjæren kom spørsmålet: hva med å undersøke stien mot Melsvatnet? Vi fant ut at det virket som en god ide.

Fra parkeringsplassen gikk vi over veien og fulgte et skilt videre mot nordvest. Det bar over et jordet, videre over en eng og så utmark til Lyngalandsveien. Denne fulgte vi mot nordøst som skiltet viste, til ny gjerdeklyver og skilt.

Og bare hundre meter videre, dukket dagens store overraskelse opp. Jernaldergården Lyngaland. Her var det lett å se hvor husene hadde stått, og i muren var det døråpninger med dørhella som jeg senere husker fra modellen på museet.

Bestyrerinnen og jeg brukte tid på å få med alt. Rominndeling, geilen ut fra anlegget og alle gravhaugene i nærheten. Som jeg mente kunne være rydningsrøyser fra mellomalderen da vi gikk forbi.

Et fantastisk anlegg, vel verdt et besøk. Omtrent ikke en henvisning, Omtrent ikke spor i stien til og fra anlegget. Stedet fortjener mye mer enn dette. Det burde stå på alle lister over steder som må besøkes i området.

Det er jo kort avstand til parkeringsplassen både ved Sælandsskogen og ved Melsvatnet. Det burde ha vært masse folk her.

Nå var de jo litt fuktig i myra, så det hindrer vel mange i å gå til stedet. Vi fortsatte mot Melsvatnet og runden der før vi tok tilbake samme vei forbi Lyngaland. På Lyngalandsveien – bare et drøyt steinkast fra selve anlegget – uten plass til å parkere, gikk vi ut veien mot Sælandsveien og videre til ånå og tilbake til parkeringsplassen.

Både Bestyrerinnen og jeg var enige om at dette hadde vært en av de virkelig kjekke turene. Nå var været skikkelig bra, med sol og blå himmel. Det var så vidt frost i bakken så myra bar – enkelte plasser og det var lett å komme fram.

Selv om turen frem og tilbake til Melsvatnet bare er 4 kilometer, så ble det en grei tur siden vi også la inn runden rundt vannet. Tilsammen 8 kilometer, men omtrent uten en bakke. Det var det Lyngaland som gjorde turen spesiell og flott.

Blåfjell og Bjødnali i flott vær.

Broderen trenger trening.

Yr var klar på at det ville bli dårlig vær utover i uka. Varsel om ekstremvær kom senere, men selv med bare regn og vind som fremtidsutsikt, ville både broderen og jeg utnytte det gode turværet.

Enkelte ganger tar selv yr feil, Selv for været bare noen timer inn i fremtiden. Det skulle ikke bli dårlig vær, men sola var trygt plassert bak skyer – mente yr. Vi fikk sol, omtrent fra blå himmel, og skikkelig bra vær.

Nå var ikke alt like rosenrødt. Det hadde vært frost om natta, og med regn tidligere, kunne det bli is i stien. Litt avhengig av hvor vi la turen. Som alltid er det mange muligheter å velge blant.

Denne gangen, som så mange ganger denne vinteren, ønsket broderen en tur opp til Bjødnali. Broderen er litt opphengt i ruta over blåfjell. Den turen er omtrent like lang som den opp Urdådalen, men har en god del flere høydemeter.

Høydemeter er det vi trenger for å komme i form. Vi satset på bakken denne gangen. Nå var det mye mer is i stien enn det vi hadde ventet oss. Vi måtte ta ut i terrenget et par plasser for å komme fram.

For at turen skal få «godkjent» lengde må vi også oppom toppen. En avstikker fra stien på en del meter og høydemeter. Nedover dalsiden mot Urdådalen fikk vi igjen for frosten natten før. Her hadde det vært skygge, og myrsøkkene var frosset. Det var for en gang skyld enkelt å komme ned bakken.

Vi legger alltid turen oppom gården i Bjødnali. Det må til for at turen skal bli godkjent. Broderen har også et tre han må ta bilde av. Hver gang. Hva han bruker bildet til er jeg ikke sikker på.

Det var folk oppe ved gården. En enslig kar som var ute på samme tur som oss, bortsett fra at han hadde gått opp Urdådalen. Utenom denne karen traff vi ikke et menneske på hele turen.

Bakkene opp mot skaret over Sjelset ble tatt i god fart. Her ledet broderen ann igjen. Han mener han trenger trening og få få på plass kondisjonen så er det bakker som gjelder. Kondisjon for folk godt oppe i voksen alder?

Nedover mot Sjelset fikk vi trekken bakfra og sola i ansiktet. Det ble ennå kjekkere å være på tur. Vi lurte på pm det var så pass varm i sola at jakken kunne hives av. Det ble kaldt igjen før vi fikk bestemt oss.

Nede ved ånå den siste kilometeren mot bilen var det frost i bakken og varmt i sola. En riktig flott avslutning på en beskjeden tur.

Omtrent 8 kilometer og 2 timer ble fasiten denne dagen. Noe som får godkjent karakter fra oss begge. Ved bilen var det bare å takke for turen og sende en mer enn vennlig tanke til YR som denne dagen skjenket oss sol hele veien rundt – selv om varselet var litt annerledes.

Vi er snart tilbake.

Bestyrerinnen og Vårlivarden

Enten vinter eller vår - muligens. 

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er vinter eller vår. Naturen klarer heller ikke å bestemme seg. Vi har vinter på natten og vår på dagen.

Søndag var nettopp en slik dag. Det var kuldegrader om natten – og langt ut på morgenen, og varmegrader ut over dagen. Søndag ble det aldri mange varmegrader, men siden det var sol fra blå himmel, så ble det varmt - inne i skogen.

Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Hun så for seg en ganske grei tur antakelig. Jeg hadde andre planer, og den gangen var det greit for Bestyrerinnen å følge med på lasset.

De siste tre årene har det blitt en eller et par vårturer til Vårlivarden. Spørsmålet som jeg ikke helt fikk svar på, var om det alt var blitt vår. Eller var det fortsatt vinter.

Turen til Vårlivarden er ikke lang. Nesten uansett hvor starten går fra. Det er mulig å starte fra Øvre Hetland eller fra Myrland. Nå er det også mulig å starte fra Nodhagen helt nede ved sjøen, og gå til toppen. Det er en lang tur.

.Fra Myrland er det to veier til toppen. Enten rett opp eller gå nordover og rundt tilbake til toppen. Den lange veien rundt er bratt. Den kjappe veien rett opp er enda brattere og ikke mer en godt under en kilometer.

Jeg parkerer ved Øvre Hetland, og får på den måten en tur på omtrent 6 kilometer. Det er som regle ikke nok til å bli i nærheten av å være sliten. Bort sett fra at turen gir en god del høydemeter. Det går stor sett oppover fra start til toppen. Det siste stykket innebærer en god del bratte kneiker med litt klatring inne i mellom. Klatring med lite mellom meg og stuuupet, er ikke noe jeg synes er morsom.

Nå er det bare et par plasser denne beskrivelsen passer, men det er mer enn nok. Heldigvis er det slik at selv slike utfordringer blir enkle etter noen omganger.

For bestyrerinnen betyr oppoverbakker også mye tung pust og høy puls. Vi tok det med ro, og hadde noen små pauser oppover, og ble forbigått av familier med unger....

Sola skinte på oss og alle andre heldige turgåere. Det var et skikkelig flott vær for tur. Det var is enkelte plasser, men greit å komme rundt. Der sola fikk tak tinte det, men i skyggen var bakken steinhard.

Det var mye folk på toppen. Selv om det bare var tre kilometer til bilen så hadde vi brukt omtrent en time, eller noe mer. Det ble pause med te og kjekt før vi satte kursen nedover. Det gikk forsiktig nedover også.

Etter å ha kommet velberget ned de bratteste kneikene, ble det en skikkelig fin tur. Stien går nedover. Sola steikte over og skogen stå rolig. Det var nesten ikke et vindpust. Jeg gikk så langt at jeg heiv jakken i sekken og gikk i skjorte og bluse. Det er et skikkelig vårtegn.

Både Bestyrerinnen og jeg var mer en godt fornøyd med turen. Både fordi vi tross alt hadde nådd toppen, og på grunn av den usedvanlig kjekke og flotte turen nedover i skogen.

Bestyrerinnen var også fornøyd med de poengene hun samlet denne dagen. Vårlivarden var verdt turen.

Høgjærenrunden sammen med Bestyrerinnen og broderen.

Fortsatt vinter.

Etter å ha vært på tur hver dag i over en uke, lurte jeg på om det virkelig ville være bra for helsa å dra på tur denne fredagen. Bare et lite problem dukket opp. Yr melde dårlig vær på lørdagen og det kunne muligens være lurt å utsette «hviledagen».

Fredag var det et skikkelig bra vær. Nå var vinteren så vidt kommet tilbake. I hvert fall om nettene. Det var kuldegrader og det frøs is på alle pytter og tjern. Ville det også være is i stien om turen ble lagt inne i landet?.

Jeg nevnte så vidt for Bestyrerinnen at jeg håpet å få med Broderen på en tur rundt på Hørjæren. Hun hadde ikke andre planer, og ville gjerne på tur. I fint vær.

Broderen stillet også gjerne opp som turfølge denne dagen. Han hadde også tenkt på en tur ut fra Holmavatn, og vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt gjelder det restriksjoner for hvor mange....

Da vi startet hjemme var det noen varmegrader. Oppe i høyden slet kvikksølvet med å komme over i rød sone. Det var fortsatt frost i bakken og det tinte ikke mye i skyggen.

Litt uventet blåste det. Ikke mye, men en liten bris. Nok til at det så avgjort ble kaldt både på hendene i kjakene. Heldigvis var vi alle godt forberedt, og hadde vintertøy på.

Som alltid ble det varmt under jakken, og svetten kom piplende etter en halvtime eller så. Det var for kaldt til å hive av jakken, og med jakken på ble det varmt og vått. Det har vi prøvd før.

Denne gangen valgte vi å gå mot Synesvarden først. Av erfaring vet jeg at vi oppover bakkene får en god del ly for nordavind, og det var nettopp det vi hadde i mot oppover.

Med en kjølig vind i mot, var det Bestyrerinnen som bestemte tempo. Broderen og jeg hang bare med. Det var is et par plasser, men helt greit å komme fram. Og fram kom vi. Til toppen av Synesvarden gikk det som en lek.

Etter en liten pause på toppen, Bestyrerinnen holder på å samle poeng, og de er viktige å få med, bar det nedover mot Steinkjerringå. I bakkene mot sør hadde sola fått tak, og det øverste søle-laget hadde så vidt smeltet. Det ble viktig å unngå å tråkke i søla....

Som vanlig var det folk ved statuen. En hel gjeng hadde klatret opp på Steinkjerringå og nede sto andre og tok bilder.

Vi fortsatte mot bilen og Holmavatn. Det er denne delen av rundturen vi som oftest treffer mest folk. Så var det også denne gangen. Det var ikke så mange at det ble «trangt», men flere enn vanlig.

Rundturen er på omtrent 8 kilometer, og selv om det er flatt på Høgjæren så blir det noen bakker både opp og ned. En flott rundtur, som vi brukte omtrent to timer på.

Selv om turen ikke hadde vært lang, så kjente jeg det i beina. Lørdag ble «hviledag» selv om sola skinte et par timer på dagen. På etter middagen regnet det skikkelig.

Resasteinen fra Gramstad.

En flott runde.

Det ble bare en kjapp tur fra Sele til Hellestø på onsdag. Torsdag var det fortsatt godt vær, og da måtte det bli nok en tur. Yr mente det ville komme nedbør på fredag, så her var det bare å nytte de gode dagene. Selv om det hadde blitt tur hver dag de siste 6-7 dagene.

Selv med mange turer, og noen ganske bra lange, så hadde jeg lyst på nok en litt lengre tur. Helst ikke i sjøkanten. Det kunne passe med noen bakker. Lifjell hadde jeg gått for ikke så lenge siden.

Et par ganger har jeg startet fra Gramstad og gått forbi Dalsnuten og videre til Resasteinen. Så mot Dalevann og tilbake til bilen. Burde ikke det være en grei tur – siden været var bra.

Det var sol, men med frost på natten, var jeg ikke sikker på om det ville være brukbare forhold. Det vil si uten is og glatte bakker- spesielt nedover.

Jeg bestemte meg for å dra til Gramstad og prøve meg mot Resasteinen. Det var jo alltid mulig å snu. Selv om jeg ikke ofte har gjort nettopp det....

På Gramstad ventet en overraskelse. Det var flott vær og det er vinterferie, men trenger alle å dra til Gramstad? Det var nesen fullt på parkeringsplassen og mye folk både på vei mot Dalsnuten og Bjørndalsfjellet.

Siden jeg går veien mot Revholstjørn og ikke rett over markene mot Dalsnuten, blir det ikke den store trengselen. Det var noen voksne og unger på vei, men ikke mange.

Det hadde vært frost om natten. På vei mot Resasteinen var det is enkelte plasser, men greit å komme fram. Bakken opp ligger mot sør og der var det greit. På samme måte som bakken opp mot Matisrudlå, liker jeg heller ikke bakken opp mot Resasteinen. Denne gangen satt det en jente nederst, og det fikk meg inn på et spor som var enkelt å komme opp.

Det bar forbi steinen, hvor det satt en hel gjeng, og videre over Skjørestadfjellet og videre mot myra under Jødestadfjeller. Her tar jeg av den vanlige stien og går rundt i stede for over.

Det bestyr litt tråkking, men også denne gangen fant jeg en nesten usynlig sti og fulgte denne tilbake til den merkede stien. Selvsagt var det folk ved demningen ved Dalevann.

Det ble veien ned til Dale og bort til bakken opp mot Dalsnuten, Det er godt merket, og ikke vanskelig å finne fram. Øverst i bakken er det et stidele hvor det er mulig å gå mot Kvitemyr og Revholstjørn eller videre opp over mot Dalsnuten.

Jeg fulgte stien mot Dalsnuten, en ny sti for meg, mot stien til toppen av Dalsnuten. Det ble en liten diskusjon med meg selv om hva jeg skulle gjøre. Mot toppen eller tilbake til bilen.

Denne gangen la jeg turen opp til toppen. Det betydde en ekstra tur på 2-3 kilometer, for som vanlig gikk jeg rundt til stien på sørsiden og tilbake samme vei. Med andre ord ned trappene i nord.

Turen rundt Resasteinen hadde antakelig normalt tatt 2 1/2 time, med avstikkeren til topps av Dalsnuten ble det omtrent 3 timer.

Telefonen min påsto med styrke at jeg hadde gått 15 kilometer på disse tre timene. Det tror jeg ikke spesielt mye på. Jeg regner tur til rundt 12 kilometer, men med noen saftige høydemeter inne i blant.

En kjekk tur i flott vær selv om det var frost i bakken.

En god runde fra Gramstad.

 Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten - og Dalsnuten.

Det har ikke regnet på en stund. I tillegg har det vært ganske bra temperatur. Flott turvær med andre ord. Fredag ville det bli adskillig kaldere, helst frost på natten. Ville det igjen bli vinterturer langs stranden?

Jeg gikk og kikket på termometret på morgenen. Kjøkkenvinduet står ganske beskyttet, og termometeret der viser ofte noen grader varmere enn det i virkeligheten er. Det viste 4 grader. Ville det være is i stien om jeg tok mor Gramstad for en tur i det området?

Hvor skulle truen gå, i så fall? Mange spørsmål, og få svar på kjøkkenet hjemme. Jeg bestemt meg for å kjøre til parkeringsplassen på Gramstad og så ta en avgjørelse der.

Det var sol, men ingen sommer. Heldigvis lå fjorden blank og det var meldt lite vind fredag. Fra Gramstad satte jeg kursen mot Paradisskaret og bakken opp mot Matisrudlå.

På vei mot sør og «Rindå» så jeg blank is på et par pytter. Det må ha vært frost på natte, men bare så vidt. Det ville antakelig ikke gi problemer oppover de bratte bakkene, siden det hadde vært tørt lenge.

Frosten laget ikke kvalm, men pusten var ikke like samarbeidsvillig. Det gikk trått oppover, og selv om jeg tok det med ro, ble det tungt. Ikke så for karen som kom opp bak meg. Det var omtrent lett jogg opp de bratteste kneikene.

Nå var han mer en 40 år yngre, så det gjorde muligens litt. Vi tok følge et stykke bortover mor Bjørndalsfjellet, og fikk en hyggelig samtale. Det er kjekt å treffe folk i fjellet, og ofte har vi så pass mye felles, at det blir kjekt.

Da jeg kom bor til Bjørndalsfjellet satt karen og hadde en pause. Han ville komme i form, og planla å ta turen rundt både Fjogstadnuten og Dalsnuten, sammen med Matisrudlå og Bjørndalsfjellet noen ganger i uka fremover.

På vei over den lille heia med Fjogstadnuten på toppen, måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle ta turen opp på toppen av Dalsnuten. Det ville bety et par kilometer ekstra, men en god del høydemeter.

Flott vær og bare en kort tur i kilometer – på tross av bakken opp mot Matisrudlå, gjorde at jeg tok opp om Dalsnuten.

Opp trappene mot nord gikk greit, og det er ikke menge meterne til den enkle stien i sør. Det var mye folk på toppen. Det tok ikke lang tid å ta noen bilder, sjekke om karene fra andre siden var på toppen, og så starte nedover.

Jeg går som oftest tilbake samme vei som jeg kom opp, og tar trappene i nord nedover også. Det er mindre folk på den siden og litt enklere å gå veien rundt Revholstjørn.

Det ble en skikkelig tur denne dagen. 4 topper, og ganske mange høydemeter. Turen er ikke veldig lang, og selv om min telefon snakker om over 12 kilometer, så er det antakelig bare rund en mil. Likevel en grei tur midt i uka.

Blåfjell og Bjødnali med broderen

Mandag og flott tur.

Vinteren har sluppet taket for denne gang, og det har til og med tørket litt opp i marka. Broderen ville på tur denne dagen. Mandag og første dag i mars.

Jeg hadde i utgangspunktet tenk på en tur fra Gramstad, men broderen var klar for å prøve seg mot Bjødnali. Det ble til at vi skulle møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Det er vinterferie, og da var det også andre som ville på tur. En familie med unger gjorde seg klar. De spurte om veien til Urdådalen. Nå var ungene ikke så gamle at de ville synes en tur på 7 kilometer er stas. Både broderen og jeg var ikke spesielt overrasket da bilen var vekk da vi kom tilbake. Det hadde blitt en litt kortere tur enn planlagt.

Etter en lang vinter og mye tur på flate stranden, er broderen innstilt på å komme i form til å gå bakker. Det er ikke helt det samme å gå i sjøkanten som å kravle opp baker og og over knauser.

Turen fra Sælandsskogen kan legges over Blåfjellet.. I lengde blir det omtrent som å gå Urdådalen, men med en god del flere høydemeter. Opp bakken er det egentlig god sti, men etterhvert har vann vasket ut mye av stien, slik at det blir litt høye steg enkelte plasser.

Vi la i vei oppover fjellsiden. I greit tempo. I en slik lang bakke, med bare neon få meter flatt terreng, gjelder det å finne den farten som er høy, men ikke så høy at pulsen komme i rød sone. Etter noen år med tur, har vi begge lært noe om slike ting.

Jeg hadde litt ekstra i sekken i forhold til broderen, og de få kiloene utlignet hele treningsforskjellen mellom oss. Jeg går tur 9-10 timer i uka, broderen halvparten. Likevel skal det bare et par kilo i ryggsekken, så kommer pusten på høygir omtrent samtidig.

For å få litt lengde på tur legger vi vanligvis turen om toppen av Blåfjell. Et avstikker på ikke mer enn 2-300 meter, men frem og tilbake blir det en halv kilometer. Selvsagt med noen høydemeter der også. Mest mulig tur for pengene.

Vi går også oppom garden på Bjødnali. Det blir også en halv kilometer «ekstra», men vel verdt den lille turen. Det er virkelig flott opp på garden med utsikt over marker vann og vei.

Det ble ingen tur rundt Engjavannet denne gangen. Broderen var ikke klar for en ekstra time denne dagen. Vi fortsatte rett mot Sjelset.Den siste delen av turen gå mye å vei eller god sti.

Siden det var forholdsvis tørt, gikk det greit å gå rett over de vanlige våte plassene. Det gjør at vi komme litt fortere fram. Og farten er jo viktig...

Selv med vinterferie og skolefri, var det ingen andre på tur denne dagen. Mandag er muligens ikke en stor utfartsdag, men vi fikk en skikkelig flott tur.

Slik vi legger turen blir det 8 1/2 kilometer, og denne dagen tok det oss nesten to timer å komme rundt.