Jernaldergården Lyngaland

Tur med en flott overraskelse.

Av og til kommer det noen overraskelser ganske uventet. Siden jeg ofte går de samme turene, blir det sjeldnere og sjeldnere det er særlig mye nytt å oppleve. Det meste er som før.

Å gå tur var ikke noe vi vanligvis drev med da jeg vokste opp. Skiturer på vinteren – ok. Fjelltur – ikke så ofte. Det er med andre ord lite som minner om «gamle dager» når jeg sliter meg opp – eller ned, bakker.

Denne gangen ble det et møte med barndommen, selv om jeg ikke kom på det før etterpå. En tur i et ukjent landskap, men med et innhold gjenkjennelig fra besøk på Stavanger Museum på tidlig 50 tall.

Museet hadde en modell av en jernalderbosetning, Med noe av taket tatt bort, slik at det er mulig å tenke seg hvordan livet inne i et slik hus måtte ha vært. Og nettopp det var noe jeg gjorde den gangen - drømte meg vekk...

Lyngaland, navnet hadde jeg hørt og koblet det med jernalderboplass. Men hvor denne lå, hadde jeg ikke peiling på, før nå. Det kom som en stor overraskelse.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen står det et skilt som viser Lyngaland og Melsvatnet . Bestyrerinnen og jeg hadde ikke helt klart å bli helt enige om hvor dagens tur skulle gå. På vei mot Høgjæren kom spørsmålet: hva med å undersøke stien mot Melsvatnet? Vi fant ut at det virket som en god ide.

Fra parkeringsplassen gikk vi over veien og fulgte et skilt videre mot nordvest. Det bar over et jordet, videre over en eng og så utmark til Lyngalandsveien. Denne fulgte vi mot nordøst som skiltet viste, til ny gjerdeklyver og skilt.

Og bare hundre meter videre, dukket dagens store overraskelse opp. Jernaldergården Lyngaland. Her var det lett å se hvor husene hadde stått, og i muren var det døråpninger med dørhella som jeg senere husker fra modellen på museet.

Bestyrerinnen og jeg brukte tid på å få med alt. Rominndeling, geilen ut fra anlegget og alle gravhaugene i nærheten. Som jeg mente kunne være rydningsrøyser fra mellomalderen da vi gikk forbi.

Et fantastisk anlegg, vel verdt et besøk. Omtrent ikke en henvisning, Omtrent ikke spor i stien til og fra anlegget. Stedet fortjener mye mer enn dette. Det burde stå på alle lister over steder som må besøkes i området.

Det er jo kort avstand til parkeringsplassen både ved Sælandsskogen og ved Melsvatnet. Det burde ha vært masse folk her.

Nå var de jo litt fuktig i myra, så det hindrer vel mange i å gå til stedet. Vi fortsatte mot Melsvatnet og runden der før vi tok tilbake samme vei forbi Lyngaland. På Lyngalandsveien – bare et drøyt steinkast fra selve anlegget – uten plass til å parkere, gikk vi ut veien mot Sælandsveien og videre til ånå og tilbake til parkeringsplassen.

Både Bestyrerinnen og jeg var enige om at dette hadde vært en av de virkelig kjekke turene. Nå var været skikkelig bra, med sol og blå himmel. Det var så vidt frost i bakken så myra bar – enkelte plasser og det var lett å komme fram.

Selv om turen frem og tilbake til Melsvatnet bare er 4 kilometer, så ble det en grei tur siden vi også la inn runden rundt vannet. Tilsammen 8 kilometer, men omtrent uten en bakke. Det var det Lyngaland som gjorde turen spesiell og flott.