Bestyrerinnen og Vårlivarden

Enten vinter eller vår - muligens. 

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er vinter eller vår. Naturen klarer heller ikke å bestemme seg. Vi har vinter på natten og vår på dagen.

Søndag var nettopp en slik dag. Det var kuldegrader om natten – og langt ut på morgenen, og varmegrader ut over dagen. Søndag ble det aldri mange varmegrader, men siden det var sol fra blå himmel, så ble det varmt - inne i skogen.

Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Hun så for seg en ganske grei tur antakelig. Jeg hadde andre planer, og den gangen var det greit for Bestyrerinnen å følge med på lasset.

De siste tre årene har det blitt en eller et par vårturer til Vårlivarden. Spørsmålet som jeg ikke helt fikk svar på, var om det alt var blitt vår. Eller var det fortsatt vinter.

Turen til Vårlivarden er ikke lang. Nesten uansett hvor starten går fra. Det er mulig å starte fra Øvre Hetland eller fra Myrland. Nå er det også mulig å starte fra Nodhagen helt nede ved sjøen, og gå til toppen. Det er en lang tur.

.Fra Myrland er det to veier til toppen. Enten rett opp eller gå nordover og rundt tilbake til toppen. Den lange veien rundt er bratt. Den kjappe veien rett opp er enda brattere og ikke mer en godt under en kilometer.

Jeg parkerer ved Øvre Hetland, og får på den måten en tur på omtrent 6 kilometer. Det er som regle ikke nok til å bli i nærheten av å være sliten. Bort sett fra at turen gir en god del høydemeter. Det går stor sett oppover fra start til toppen. Det siste stykket innebærer en god del bratte kneiker med litt klatring inne i mellom. Klatring med lite mellom meg og stuuupet, er ikke noe jeg synes er morsom.

Nå er det bare et par plasser denne beskrivelsen passer, men det er mer enn nok. Heldigvis er det slik at selv slike utfordringer blir enkle etter noen omganger.

For bestyrerinnen betyr oppoverbakker også mye tung pust og høy puls. Vi tok det med ro, og hadde noen små pauser oppover, og ble forbigått av familier med unger....

Sola skinte på oss og alle andre heldige turgåere. Det var et skikkelig flott vær for tur. Det var is enkelte plasser, men greit å komme rundt. Der sola fikk tak tinte det, men i skyggen var bakken steinhard.

Det var mye folk på toppen. Selv om det bare var tre kilometer til bilen så hadde vi brukt omtrent en time, eller noe mer. Det ble pause med te og kjekt før vi satte kursen nedover. Det gikk forsiktig nedover også.

Etter å ha kommet velberget ned de bratteste kneikene, ble det en skikkelig fin tur. Stien går nedover. Sola steikte over og skogen stå rolig. Det var nesten ikke et vindpust. Jeg gikk så langt at jeg heiv jakken i sekken og gikk i skjorte og bluse. Det er et skikkelig vårtegn.

Både Bestyrerinnen og jeg var mer en godt fornøyd med turen. Både fordi vi tross alt hadde nådd toppen, og på grunn av den usedvanlig kjekke og flotte turen nedover i skogen.

Bestyrerinnen var også fornøyd med de poengene hun samlet denne dagen. Vårlivarden var verdt turen.