Sammen med "Onsdagsgjengen" til Lyngaland.

En flott gjeng og en fin tur.

Bestyrerinnen inviterte «onsdagsgjengen» på tur. Det var Lyngaland som var turmålet. Et område med rester av en bosetning fra folkevandringstiden og med en masse gravrøyser rundt om. Kjekt å se for de fleste.

«Ondagsgjengen» er gjengen fra nabolaget, som flyttet inn i ny bolig samtidig med oss. Ikke i folkevandringstiden, bare nesten.

Alle er i pensjonistalder. Opp gjennom årene har vi hatt mye med hverandre å gjør. Det har blitt en del St. Hans bål og krabbefester.

Noen sliter med ettervirkninger av alvorlige ulykker, mens andre har plager som ofte kommer med alderen. Ikke alle er i like god form. Alle er i alder der tidligere generasjoner omtrent var «borte».

En flott gjeng naboer og tidligere naboer. Vi møte som oftest på handelslaget til kaffe og drøs – på onsdager.

Bestyrerinnen mente det ville være kjekt – koselig – om vi, de vil si «onsdagsgjengen» kunne dra på en tur sammen. Med korona har det jo ikke blitt de vanlige onsdags-samlingene.

Noen av oss er også interessert i «gamle dager» og ville sette pris på å få se restene etter en bosetning som er omtrent 1500 år gamle. Fra før vår tid...

Siden nesten ingen har vært på Lyngaland, men de fleste har gått rundt Melsvann, ble det til at vi skulle samles på parkeringsplassen sånn i tolv-tiden.

Bestyrerinnen - og jeg, var overrasket over hvor mange som møtte opp. Jeg hadde trodd vi ville bli noen ganske få, men hele 11 stykker ville til Lyngaland for å se på resten av bosetningen.

Fra parkeringsplassen er det et par hundre meter til der stien ta over veien og mot Lyngaland. Vi kom alle velberget over veien men ikke alle kom over myra uten å bli litt våte på beina.

Etter 500 meter opp en slak bakke kunne vi alle beundre bygningsrestene. Hella i inngangsdøra lå og ønsket velkommen. Vi gikk inn og benket oss langs veggene for litt kaffe, noe mat og masse prat.

Det ble selvsagt også tid til å se på anlegget og lese hva som står på informasjonsplakaten. Hva skulle vi så finne på?

Mitt forslag var å gå til Sælandsskogen og parkeringsplassen der. Det hele ville bli grei tur på 4 – 5 kilometer totalt. En av gjengen måtte dessverre stå over rundturen på grunn av problemer med beina, men resten satte kursen nedover Lyngalandsveien mot Sæland.

Det ble en hyggelig tur nedover mot ånå og videre til parkeringsplassen. En del hadde gått stykket langs ånå tidligere, men ikke alle. Det er et så pass flott stykke at det er vel verdt å få med seg.

Fra parkeringsplassen gikk vi over veien og fortsatt over gjerdeklyvere, jorder og myrer tilbake til
Lyngaland. Igjen ble det stopp med litt kaffe og en god del drøs. Stoppen ble kortere denne gangen, men det var også turen tilbake til bilen synes en del.

Ved bilene var det bare å si takk for turen og takk for følget, og takk for kaffe for de som ikke hadde «medbrakt». En vellykket utflukt.

Bjørndalsmyra og Mattisrudlå - igjen.

Vårtur i flott vær.

Jeg, sammen med broderen var tilbake på Gramstad og klare til å ta fatt på samme runde som jeg tok tidligere i uka. Broderen ville prøve seg på Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet fra Bjørndalsmyra – igjen.

Denne ruta opp til Mattisrudlå, er adskillig «enklere» enn den vanlige opp fra Paradisskaret. Vel å merke er det ikke en meter å spare i høyde – og antakelig omtrent samme lengde, men den veien blir det aldri bratt eller eksponert.

Både broderen og jeg synes at den vanlige veien er på kanten av å være for bratt, og litt eksponert enkelte plasser. Den ruta er ikke helt noe for oss med et snev av høydeskrekk.

Det er ikke mye «nytt» på ruta oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt snø, eller helst hagel, ligger fortsatt igjen. Det er så pass kaldt om nettene at det smelter sakte.

Denne natta hadde det ikke vært så kaldt at myra var hard. Det var vått da vi tråkket innover Bjørndalsmyra. Her er det likevel så få som går at stien ikke er tråkket gjennom. Med flere folk innover kan det lett bli dype sorpehull i stien.

Stien vi benytter innover går på nordsiden av dalen. Det er også mulig å gå på sørsiden, men der er enkelte skikkelig våte partier. Det var folk som kom ut fra dalen og til stien mellom veien og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg gikk her.

Det er selvsagt like mange høydemeter til toppen av Mattisrudlå uansett hvilken vei du går fra Gramstad. Det er likevel enklere å ta noe av høyden på vei, og opp bakkene mot Bjørndalsfjellet er nærmest «trapper».

Fra Bjørndalsmyra er det bare noen ganske få meter med bratt bakke før den vanlige stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Denne gangen gikk vi også helt til topps. En liten ekstratur opp og ned, før vi fortsatte den vanlige stien nordøstover. På toppen satt det to blide jenter som ikke hadde noe i mot å bli med på bilde fra toppen.

Det er litt opp og ned, og noen bratte kneiker før vi sto på Bjørndalsfjellet. Med utsikt over fjord og fjell – sammen med hav og by.

Det var mye folk på tur denne dagen. Over toppen på Bjørndalsfjellet kom det en jente , og hun forsvant fort nedover bakkene mot veien. Vi bruker lengre tid.

Det er noe spesielt med vårsola når den står ned mellom trær uten blader. Varmen fra sola kjennes i ansiktet og selv om det ikke er blader, så er småfuglene ikke i tvil om at vinteren er forbi.

Vi stabbet i vårt tempo oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Her snek vi oss forbi uten å besøke selve toppen, selv om det bare er 100 meter opp og ned.

Det ble kaldere opp på den lille «heia» mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr. Her er det ikke mye som tar av for trekken, og det var aldri snakk om å hive av jakken.

Mot Gramstad var det masse folk. Ikke alltid like enkelt å holde avstand – det er ikke alle som synes det er nødvendig.

En flott tur i virkelig fint vårvær.

Fra Vistnes til Møllebukta.

En ganske lang tur med mye "kultur".

For ganske lenge siden var det snakk om en tur fra Tungenes og sørover. Siden vi ikke hadde gått den «nye» turveien fra Tanangerbrua til Møllebukta, var den med i planen.

Sigbjørn sto på, og vi avtalte turen, og så utsatte greiene. I mellomtiden ble det også diskutert lengden på turen og vi fant at fra Tungenes ville det bli en – lang – tur.

Om vi startet fra Visnes ville det bli en god del kortere, men fortsatt omtrent 15 kilometer. Siden både Anne Lise og Bestyrerinnen mente at 15 kilometer er nok på en dag, ble det til at dette ville vi forsøke.

Tirsdag var alle klar for tur. Vi, det vil si: Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og jeg kjørte til Møllebukta og satte igjen en bil og fortsatte til Vistnes.

Det var litt vanskelig å finne en parkeringsplass, og vi endte ut med å stoppe på Vistnesturnet. Og fikk en liten kikk på dette anlegget.

Som første «kulturelle» innslag var det fort gjort, men det skulle vise seg at «kultur» skulle følge oss gjennom dagen. Ikke noe galt i det, men det er ikke helt det vi hadde planlagt, men kjekt var det uansett.

Siden vi ikke hadde «funnet» startstedet, tok vi en tur nordover først. Det første stykket rundt Vistnes var det sti i utmark, med enkelte stykker av gårdsvei. Helt greit å gå, men det kan være bløtt.

Etter et par kilometer fra der vi snudde, kikket jeg opp på et skilt og så «Vistehåla». Helleren ligger et lite stykke opp for turveien, men vi måtte selvsagt oppom. En liten parkeringsplass og en informasjonstavle. Ingen store greier. Tydeligvis ikke mye besøkt.

Etter Vistestranden gikk turveien delvis ute mot sjøen, men også gjennom boligfelt til Kvernevika. Mot Smiodden gikk turveien mellom sjøhus og båtstøer, og helt i sjøkanten.

Rundt Smiodden var det god turvei. Antakelig anlagt i forbindelse med monumentet. Vi måtte selvsagt bortom en tur. Jeg hadde aldri sett dette før, og var imponert over størrelsen.

Ved Kjøbenhavnerbukta sto neste «kulturelle» innslag for tur. En oppslagstavle viste vei til helleristninger, og også her måtte vi ta en tur (40 meter) bort for å se.

Ikke lenge etter var vi ved Tanangerbrua og kunne se innover Hafrsfjorden. Vi hadde diskutert hvor lang turstien fra brua til Møllebukta egentlig var. Det viste seg ganske kjapt at Sigbjørn hadde rett. Stukket er omtrent 7 kilometer.

Det er lett å gå på god turvei. Vi kom oss ganske greit innover langs sjøkanten. Meste parten av stranden var i bruk til båtplasser og sjøhus, eller hadde vært i bruk til naust og annet. Det var ikke mye igjen av vanlig strand, men enkelte badeplasser inne i mellom.

Rundt Håhammeren hadde noen brukt imponerende mye penger på turveien. Veien var lagt utenpå berget over sjøen og var skåret gjennom fjellet. Flott gjort.

Da vi gikk langs skytebanen kunne vi så vidt skimte Møllebukta en god kilometer lengre framme. Før vi kom så lang måtte vi forbi neste «kultur» innslag. Statue av fiskerkona fra Tananger som gikk med fisk til Madlaleiren.

Vi hadde brukt mange timer på turen. Med en del småstopp og en spisepause ble det omtrent 4 timer. I følge Sigbjørn var turen på opp mot 16 kilometer. Innholdsrike kilometer og en flott tur i godt vær.

Vi var i hvert fall godt fornøyd da vi sto på parkeringsplassen ved Møllebukta.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Snø og vått midt i april.

Det har vært mye vær i det siste. Med snø og frost om nettene, og hvit plen på morgenen, og sol og plussgrader på dagen, som får snøen til å forsvinne. På plenen hjemme.

Med plussgrader – på dagen – er det lett å tenke seg en tur oppover i høyden. Det kan ikke være topper innover i landet, der regjerer snøen fortsatt, men de nærmeste toppene burde være greie turmål – mente jeg.

Siden sola skinte og det var meldt om bra vær, så måtte det jo bli en tur. Forrige uke hadde det blitt to dager på rad uten at jeg kom meg ut av huset. Både på grunn av været, men også på grunn av et lite stikk i armen. Som forhåpentligvis gjør at jeg kan ta på tur uten å tenke på korona.

Jeg var temmelig sikker på at det ville være snø i høyden. Antakelig mest i skyggene på nordsiden. Det viste seg å stemme ganske bra. Det var bare mer snø enn jeg hadde tenkt, og den lå lengre nedover i lia en hva jeg hadde trodd.

Jeg hadde tenkt meg en tur til Bjørndalsfjellet. Jeg fikk se hvordan forholdene i Bjørndaldmyra var før jeg bestemt om det også skulle bli en tur mot Mattisrudlå.

Det var ikke snø på myra – men vann. Myra var våt. Det ble likevel til at jeg vasset innover, og innenfor myra ble det – snø.

Det ville antakelig ligge enda mer snø i det siste ganske bratte skaret opp mot Mattisrudlå. Hva med å gå opp et skar før. Jeg hadde jo sett dette skaret, og det så ikke bratt ut, og ganske enkelt å komme opp.

Selv om det var litt snø, kom jeg opp bakken uten problemer. Jeg fant ingen sti, men det var så pass slakt opp at det ikke var noe problem. Skulle jeg gå mot Bjørndalsfjellet eller Mattisrudlå.

Det ville bli en ganske kort tur om jeg gikk mot Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Mattisrudlå. Og fikk bakken opp mitt i fleisen. Den var både brattere og lengre enn jeg hadde trodd. Jeg har nokk gått opp der før, men de siste årene har det bre blitt ned denne bakken, og ned er jo ikke vanskelig å komme. Opp derimot...

Det ble en runde til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det var også andre på tur denne dagen, men ikke mange. Jeg kunne se tre andre på vei mot Mattisrudlå. Og de samme tre nedover bakken mot Bjørndalsfjellet. Så forsvant de.

Etter å ha vært på toppen, og igjen kom ned på myra, kunne jeg se spor som kom innen fra og så videre nedover stien. Jentene hadde antakelig gått ned der jeg gikk opp.

Det måtte også bli en tur til Fjogstadnuten. Eller ville det ikke bli en «skikkelig» tur. Rett under toppen gikk jeg på kjentfolk. Gaute med følge hadde gått Resasteinen og Skjørestadfjellet, og var nå på vei mot bilen.

Jeg gikk videre mot Kvitemyr og Revholen. Det var bare noen dager siden jeg hadde fått sprøyte mot Korona og dagen før hadde jeg kjent meg litt «rusjen». Jeg utsatte turen til Dalsnuten og gikk direkte mot bilen. En litt våt, og noe mer anstrengende enn vanlig tur. Flott tur likevel.

Fra Friluftshuset på Orre til Hå gamle prestegård.

Forberedelser for "Strandvandring 2021"

Etter en uke med en god del dårlig vær, vind og regn eller snø og vind, så kunne det se ut som om søndagen skulle bli litt annerledes. YR meldte om sol og ikke mye vind, selv om den skulle komme fra nord og det skulle fortsatt være kaldt.

Det var vanskelig å bestemme hvor turen burde gå. Bestyrerinnen var oppsatt på tur, men ville helst ikke på «langtur» eller topptur. Vi ble ikke helt enige om turmål for dagen.

Nå har vi heldigvis Anne lise og Sigbjørn som gjerne går tur, og som denne søndagen sjekket om vi ville være med. Fortsatt var det slik at turmålet kunne diskuteres, men Sigbjørn mente at det måtte være en dag for strandtur.

Forslaget var å gå fra Orre og ende ut på Hå gamle prestegård. Med kald nordavind og sol fra sør, var dette et godt forslag. Det kunne være kjekt å gå langs stranden sørover.

Det var også lenge siden vi hadde gått denne spesielle turen. En sjekk i arkivet viste at vi hadde gått denne turen i januar 2017. Det var på tide med en repetisjon. Spesielt siden vi bare hadde gått turen den ene gangen.

Nå hadde i hvert fall Bestyrerinnen og jeg også en annen god grunn for å ta denne turen. Bestyrerinnen har meldt seg som turleder for «Strandvandringen 2021», som er en organisert tur over flere dager langs hele Jærkysten.

Klepp kommune har ansvaret for turen langs stranden i «vår» kommune og det er her vi skal være med som «turledere». En liten oppdatering av ruta er avgjort på sin plass.

Vi har alt gjort unna den første delen, og resten er nettopp den tur Sigbjørn ville ha oss med på. Her var det bare å bli enige om «når» og «hvor».

Vi startet fra Friluftshuset på Orre. Kursen ble satt mot munningen av elva og Bestyrerinnen fiklet med mobilen. Det var noe med en app. Etter litt over to kilometer sto vi på brua ved Orre gamle kirke og så ned mot stranden.

Det første stykket gikk på traktorvei til første hindring. Det går en grunn kanal på tvers av elva her, og første gang måtte vi gå sørover til vi kom forbi kanalen. Denne gang gikk vi på gangsteiner over kanalen helt uten problemer.

På andre siden fulgte vi traktorspor sørover et stykke og så var det Sanddyner til vi kom ut på åpne stranden. Uten sand. Rullestein og store steiner. Det var igjen en traktorvei som tok oss et godt stykke sørover forbi Gjerdstangen.

Derfra til Skeievika var det utmark og myr, uten skikkelig sti, men med gjerdeklyvere som var lett synlig. Vi snakket med en kar fra Vik, og han kunne fortelle at at hadde gått mye folk langs stranden det siste året. Mye mer enn før. Vi var heller ikke alene denne dagen, men kunne se folk både foran og bak oss.

Både Sigbjørn og jeg var usikre på hvordan vi skulle komme oss over, eller forbi Skeie kanalen. Det var, også her mulig å krysse på gangsteiner, men vi så ikke syn på å balanser over, og gikk rundt – halvveis opp til veien og rundt kanalen. En liten omvei på noen hundre meter.

Etter flystripa var det sandstrand og mye folk helt til Håtangen. Det ble til at vi sto i kø for å komme over brua ved prestegården.

Omtrent 13 kilometer og vi brukte god tid i det flotte været. En fin tur i godt selskap, med skikkelig søndagsvær. Det var selvsagt fullt på parkeringsplassen. Mange andre ville på tur denne dagen.

Fra Bore til Orre i kuling

Dårlig vær? Ikke med vinden bakfra.

Nei, vinteren var ikke over. Snarere tvert i mot. Den siste uka har det virkelig vært vinter. Snøstorm om natten og ny snø på dagen. Rundt null og vind så det holder. Kuling og vind opp mot storm i kastene.

Det har blitt noen småturer, men med gode klær og vindtett ytterst. Det ble en klapp tur med broderen, og vi hadde storm (i hvert fall vind opp mot 17-18m /sek) snø og hagel, og sol og vind på «bare» 10-11m/sek, og igjen snø, hagel og sterk vind – i løpet av fem minutter.

Siden Bestyrerinnen ikke var med på den kjappe turen ville hun på tur onsdag. En kikk ut vinduet var nok til å utelukke de fleste turene oppe i høyden. Med snødekket plen ville det være mer snø høyere.

Det lå så avgjort til rette for en tur i sjøkanten. Nå har vi mye og lange sandstrender, med rullestein og grus strender inne i mellom. Det er mye å velge blant.

En titt på Yr la en viss demper på turplanene. Det ble meldt om vind – stiv kuling, opp mot liten storm på ettermiddagen. Og det var alt langt på dag....

Det var egentlig klar at det ikke kunne bli snakk om å gå fram og tilbake. Det måtte bli en vei – sørover, med nordvesten i ryggen. Heldigvis var det ikke snakk om mye nedbør, og det var muligheter for sol – inne i mellom.

For bare noen dager siden gikk Bestyrerinnen og jeg fra Orre til Bore, men da med vinden i fleisen. Hva med å gå motsatt denne dagen. Med vinden i ryggen.

Det er likevel godt over ti kilometer, så det ville bli en tur på omtrent to timer. Med sterk vind og temperatur på 4-5 grader. Jeg har gått i storm og dårlig vær tidligere. Spesielt med vinden i ryggen, er det helt greit.

Siden både Bestyrerinnen og jeg er oppsatt med egen bil. Det var derfor enkelt å kjøre til Orre, parkere den ene bilen og så dra til Borestranden Begge stedene er det store parkeringsplasser. Det er populære plasser om sommeren med sol og blå himmel.

Denne dagen var våre biler de enste som sto parkert i det vi startet. Ingen andre på tur da. Og det var i grunnen forståelig. Det var riktig kaldt i starten. Bestyrerinnen gikk virkelig raskt det første stykket bortover mot Fuglingane. Vi ble selvsagt varme etter hvert.

Langs Jærstrendene er det storhavet rett ut. Det er ingen øyer som tar i mot. Nå kom vinden langs stranden, så det bygget seg ikke opp inn mot stranden. Likevel var det «mye sjø». Havet gikk hvitt så langt ut vi kunne se, og bølgene brøt langt ute. Toppen av bølgene ble tatt av vinden og vannet slo høyt opp.

Det er kjekt å gå tur med naturkreftene som følge. Vi måtte stoppe opp et par ganger å bare se. Vi kunne se båter ute på havet, og de hadde ingen problemer. Det hadde egentlig ikke vi heller...

Fra Bore til Reve havn gikk greit. Vi kom også bort til Blomhaug, men i det vi kom ut på sandstranden fikk vi virkelig kjenne vinden – i ryggen. Vi blåste bortover stranden. Det gikk fort.

På Revtangen ble det enda mer vind. Her var nok vinden opp mot liten storm. Vi hadde problemer med å holde oss på beina. Sandstranden mellom Revtangen og Sørnes gikk ennå kjappere en tidligere. Det ble bort i mot småspringing, med hagel fykende rundt ørene.

Ved Friluftshuset trakk vi innenfor sanddynene og fikk litt livd. Det ble til at vi tok turen bort til Orreleva. Bare for å gå likt forrige gang.

Tilbake til Friluftshuset og bilen, gikk ikke like greit. Det var oppoverbakke, og det tok lengre tid enn turen bortover. Vi så et par mennesker uten om oss, og var enige om at været ikke var noen hindring for tur denne dagen.

Resasteinen, flyvrak og Dalevann fra Gramstad

På nye stier over Skjørestadfjellet 

Det må nesten være en liten rekord. 8 dager på tur på rad. 7 av turene med sekk på ryggen og 6 av turene godt over to timer. Jeg pleier å ta en «hviledag» sånn inne i mellom – omtrent hver 7 dag.

Det vil si tur i 6 dager og så en dag i godstolen. Bestyrerinnen er forståelsesfull, og hybelkaninene formerer seg i hurtig tempo. Det mangler litt på «overskuddet» til å ta i et tak hjemme. Tur får 1. prioritet. Det er kjekt å gå tur.

Det har vær vår de siste dagene. Flott vær og nesten tørre forhold. Alt for bra vær til å slite stolen hjemme. Yr mente vinteren vill komme tilbake, med både snø og vind. For noen dager ville det være skikkelig utrivelig med kuling og kuldegrader. Det var bare å pakke sekken og komme seg ut på tur.

Som vanlig er det ikke helt lett å finne en tur som frister. Det blir jo mye de samme turene, og jeg er ikke direkte kjent for å tråkke utenom «den smale sti».

Nå var «ekspedisjonen» innover Bjørndalsmyra rimelig vellykket, og jeg har tråkket der noen ganger. Ville det muligens være andre uoppdagete stier? Jeg snakket med noen ved Resasteinen og de hadde kommet fra Skjørestad. En kort tur, men det kunne jo tenkes at det var andre stier som kunne gi en rundtur fra Gramstad.

Planen var altså å ta til Gramstad for å gå til Resasteinen og videre mot Skjørestad – om jeg fant fram. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta tilbake til bilen gjennom Fjogstadskaret og til Gramstad, eller om jeg skulle forsøke meg på Dalevann, Dale og tilbake til Gramstad.

På kartet så det ut til å være en helt grei tur, men det var bare delvis tegnet inn sti. Jeg fikk ta innover og sjekke ut forholdene.

På Gramstad var det mye folk og biler, fortsatt noen ledige plasser, men det fullt opp fort. Så snart jeg forlot stien mor Dalsnuten, var jeg alene. Det var en gjeng foran meg, og litt etter Resasteinen tok vi omtrent samlet mot toppen av Skjørestadfjellet og flyvraket et lite stykke bortenfor toppen.

Det var ikke lange stykket, men jeg hadde aldri tatt bryet med å gå bort til der restene av Henkelen ligger. Det var egentlig på tide.

Jeg var på jakt etter stien fra toppen og ned til Fjogstadskaret. Den var ikke vanskelig å finne. Ikke merket på noen måte, men grei å følge ned fra toppen. Like under toppen gikk stien over i en skikkelig opparbeidet sti. Her var det ingen tvil om hvor jeg skulle.

Litt lengre ned møtte stien en skogsvei, som jeg bruker for å komme ned til Dalevann fra - i stede for å gå den T-merkede stien. Som nok er litt for bratt for meg.

Så var spørsmålet om jeg skulle ta mot bilen eller gå rundt til Dalevann. Siden jeg aldri hadde fulgt skogsveien annet en et stykke, valgte jeg å gå oppover igjen, nesten parallelt med stien jeg hadde kommet ned.

Fra der jeg gikk inn på skogsveien og til der jeg vanligvis kommer inn, var det omtrent 500m og videre til jeg igjen var på den T-merkede stien et lite stykke over Dalevann, var det nye 500m. Det siste stykker går i skog, nesten uten sti og i bratt bakke. Den halve kilometeren tar tid.

Fra demningen og ned til Dale gikk fort, og videre tilbake mot Gramstad fulgte jeg den vanlige stien. Det betyr en ganske lang bakke opp, men denne dagen gikk det greit.

Turen var antakelig ikke mer enn omtrent en mil, men jeg brukte ganske lang tid. Det tar tid å gå ukjente stier. Det var likevel en flott tur. Neste oppdagelsesferd går da i samme spor, men tilbake til bilen fra Fjogstadskaret.