Resasteinen, flyvrak og Dalevann fra Gramstad

På nye stier over Skjørestadfjellet 

Det må nesten være en liten rekord. 8 dager på tur på rad. 7 av turene med sekk på ryggen og 6 av turene godt over to timer. Jeg pleier å ta en «hviledag» sånn inne i mellom – omtrent hver 7 dag.

Det vil si tur i 6 dager og så en dag i godstolen. Bestyrerinnen er forståelsesfull, og hybelkaninene formerer seg i hurtig tempo. Det mangler litt på «overskuddet» til å ta i et tak hjemme. Tur får 1. prioritet. Det er kjekt å gå tur.

Det har vær vår de siste dagene. Flott vær og nesten tørre forhold. Alt for bra vær til å slite stolen hjemme. Yr mente vinteren vill komme tilbake, med både snø og vind. For noen dager ville det være skikkelig utrivelig med kuling og kuldegrader. Det var bare å pakke sekken og komme seg ut på tur.

Som vanlig er det ikke helt lett å finne en tur som frister. Det blir jo mye de samme turene, og jeg er ikke direkte kjent for å tråkke utenom «den smale sti».

Nå var «ekspedisjonen» innover Bjørndalsmyra rimelig vellykket, og jeg har tråkket der noen ganger. Ville det muligens være andre uoppdagete stier? Jeg snakket med noen ved Resasteinen og de hadde kommet fra Skjørestad. En kort tur, men det kunne jo tenkes at det var andre stier som kunne gi en rundtur fra Gramstad.

Planen var altså å ta til Gramstad for å gå til Resasteinen og videre mot Skjørestad – om jeg fant fram. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta tilbake til bilen gjennom Fjogstadskaret og til Gramstad, eller om jeg skulle forsøke meg på Dalevann, Dale og tilbake til Gramstad.

På kartet så det ut til å være en helt grei tur, men det var bare delvis tegnet inn sti. Jeg fikk ta innover og sjekke ut forholdene.

På Gramstad var det mye folk og biler, fortsatt noen ledige plasser, men det fullt opp fort. Så snart jeg forlot stien mor Dalsnuten, var jeg alene. Det var en gjeng foran meg, og litt etter Resasteinen tok vi omtrent samlet mot toppen av Skjørestadfjellet og flyvraket et lite stykke bortenfor toppen.

Det var ikke lange stykket, men jeg hadde aldri tatt bryet med å gå bort til der restene av Henkelen ligger. Det var egentlig på tide.

Jeg var på jakt etter stien fra toppen og ned til Fjogstadskaret. Den var ikke vanskelig å finne. Ikke merket på noen måte, men grei å følge ned fra toppen. Like under toppen gikk stien over i en skikkelig opparbeidet sti. Her var det ingen tvil om hvor jeg skulle.

Litt lengre ned møtte stien en skogsvei, som jeg bruker for å komme ned til Dalevann fra - i stede for å gå den T-merkede stien. Som nok er litt for bratt for meg.

Så var spørsmålet om jeg skulle ta mot bilen eller gå rundt til Dalevann. Siden jeg aldri hadde fulgt skogsveien annet en et stykke, valgte jeg å gå oppover igjen, nesten parallelt med stien jeg hadde kommet ned.

Fra der jeg gikk inn på skogsveien og til der jeg vanligvis kommer inn, var det omtrent 500m og videre til jeg igjen var på den T-merkede stien et lite stykke over Dalevann, var det nye 500m. Det siste stykker går i skog, nesten uten sti og i bratt bakke. Den halve kilometeren tar tid.

Fra demningen og ned til Dale gikk fort, og videre tilbake mot Gramstad fulgte jeg den vanlige stien. Det betyr en ganske lang bakke opp, men denne dagen gikk det greit.

Turen var antakelig ikke mer enn omtrent en mil, men jeg brukte ganske lang tid. Det tar tid å gå ukjente stier. Det var likevel en flott tur. Neste oppdagelsesferd går da i samme spor, men tilbake til bilen fra Fjogstadskaret.