Bjørndalsmyra og Mattisrudlå - igjen.

Vårtur i flott vær.

Jeg, sammen med broderen var tilbake på Gramstad og klare til å ta fatt på samme runde som jeg tok tidligere i uka. Broderen ville prøve seg på Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet fra Bjørndalsmyra – igjen.

Denne ruta opp til Mattisrudlå, er adskillig «enklere» enn den vanlige opp fra Paradisskaret. Vel å merke er det ikke en meter å spare i høyde – og antakelig omtrent samme lengde, men den veien blir det aldri bratt eller eksponert.

Både broderen og jeg synes at den vanlige veien er på kanten av å være for bratt, og litt eksponert enkelte plasser. Den ruta er ikke helt noe for oss med et snev av høydeskrekk.

Det er ikke mye «nytt» på ruta oppover mot Bjørndalsfjellet. Litt snø, eller helst hagel, ligger fortsatt igjen. Det er så pass kaldt om nettene at det smelter sakte.

Denne natta hadde det ikke vært så kaldt at myra var hard. Det var vått da vi tråkket innover Bjørndalsmyra. Her er det likevel så få som går at stien ikke er tråkket gjennom. Med flere folk innover kan det lett bli dype sorpehull i stien.

Stien vi benytter innover går på nordsiden av dalen. Det er også mulig å gå på sørsiden, men der er enkelte skikkelig våte partier. Det var folk som kom ut fra dalen og til stien mellom veien og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg gikk her.

Det er selvsagt like mange høydemeter til toppen av Mattisrudlå uansett hvilken vei du går fra Gramstad. Det er likevel enklere å ta noe av høyden på vei, og opp bakkene mot Bjørndalsfjellet er nærmest «trapper».

Fra Bjørndalsmyra er det bare noen ganske få meter med bratt bakke før den vanlige stien mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Denne gangen gikk vi også helt til topps. En liten ekstratur opp og ned, før vi fortsatte den vanlige stien nordøstover. På toppen satt det to blide jenter som ikke hadde noe i mot å bli med på bilde fra toppen.

Det er litt opp og ned, og noen bratte kneiker før vi sto på Bjørndalsfjellet. Med utsikt over fjord og fjell – sammen med hav og by.

Det var mye folk på tur denne dagen. Over toppen på Bjørndalsfjellet kom det en jente , og hun forsvant fort nedover bakkene mot veien. Vi bruker lengre tid.

Det er noe spesielt med vårsola når den står ned mellom trær uten blader. Varmen fra sola kjennes i ansiktet og selv om det ikke er blader, så er småfuglene ikke i tvil om at vinteren er forbi.

Vi stabbet i vårt tempo oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Her snek vi oss forbi uten å besøke selve toppen, selv om det bare er 100 meter opp og ned.

Det ble kaldere opp på den lille «heia» mellom Fjogstadnuten og Kvitemyr. Her er det ikke mye som tar av for trekken, og det var aldri snakk om å hive av jakken.

Mot Gramstad var det masse folk. Ikke alltid like enkelt å holde avstand – det er ikke alle som synes det er nødvendig.

En flott tur i virkelig fint vårvær.