Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Snø og vått midt i april.

Det har vært mye vær i det siste. Med snø og frost om nettene, og hvit plen på morgenen, og sol og plussgrader på dagen, som får snøen til å forsvinne. På plenen hjemme.

Med plussgrader – på dagen – er det lett å tenke seg en tur oppover i høyden. Det kan ikke være topper innover i landet, der regjerer snøen fortsatt, men de nærmeste toppene burde være greie turmål – mente jeg.

Siden sola skinte og det var meldt om bra vær, så måtte det jo bli en tur. Forrige uke hadde det blitt to dager på rad uten at jeg kom meg ut av huset. Både på grunn av været, men også på grunn av et lite stikk i armen. Som forhåpentligvis gjør at jeg kan ta på tur uten å tenke på korona.

Jeg var temmelig sikker på at det ville være snø i høyden. Antakelig mest i skyggene på nordsiden. Det viste seg å stemme ganske bra. Det var bare mer snø enn jeg hadde tenkt, og den lå lengre nedover i lia en hva jeg hadde trodd.

Jeg hadde tenkt meg en tur til Bjørndalsfjellet. Jeg fikk se hvordan forholdene i Bjørndaldmyra var før jeg bestemt om det også skulle bli en tur mot Mattisrudlå.

Det var ikke snø på myra – men vann. Myra var våt. Det ble likevel til at jeg vasset innover, og innenfor myra ble det – snø.

Det ville antakelig ligge enda mer snø i det siste ganske bratte skaret opp mot Mattisrudlå. Hva med å gå opp et skar før. Jeg hadde jo sett dette skaret, og det så ikke bratt ut, og ganske enkelt å komme opp.

Selv om det var litt snø, kom jeg opp bakken uten problemer. Jeg fant ingen sti, men det var så pass slakt opp at det ikke var noe problem. Skulle jeg gå mot Bjørndalsfjellet eller Mattisrudlå.

Det ville bli en ganske kort tur om jeg gikk mot Bjørndalsfjellet. Jeg satte kursen mot Mattisrudlå. Og fikk bakken opp mitt i fleisen. Den var både brattere og lengre enn jeg hadde trodd. Jeg har nokk gått opp der før, men de siste årene har det bre blitt ned denne bakken, og ned er jo ikke vanskelig å komme. Opp derimot...

Det ble en runde til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det var også andre på tur denne dagen, men ikke mange. Jeg kunne se tre andre på vei mot Mattisrudlå. Og de samme tre nedover bakken mot Bjørndalsfjellet. Så forsvant de.

Etter å ha vært på toppen, og igjen kom ned på myra, kunne jeg se spor som kom innen fra og så videre nedover stien. Jentene hadde antakelig gått ned der jeg gikk opp.

Det måtte også bli en tur til Fjogstadnuten. Eller ville det ikke bli en «skikkelig» tur. Rett under toppen gikk jeg på kjentfolk. Gaute med følge hadde gått Resasteinen og Skjørestadfjellet, og var nå på vei mot bilen.

Jeg gikk videre mot Kvitemyr og Revholen. Det var bare noen dager siden jeg hadde fått sprøyte mot Korona og dagen før hadde jeg kjent meg litt «rusjen». Jeg utsatte turen til Dalsnuten og gikk direkte mot bilen. En litt våt, og noe mer anstrengende enn vanlig tur. Flott tur likevel.