Opp fra Paradisskaret og fem topper.

En grei langtur, med en del høydemeter.

Det er ikke lett å finne en kjekk og grei tur, som jeg ikke har gått en del ganger alt denne våren. Vinteren ble det mange turer i sjøkanten. På våren blir det turer fra Gramstad og Sælandsskogen, med noen andre inne i mellom.

Jeg kikket på noen gamle innlegg på loggen, og fant ut at jeg for et par år siden mente at fem topper fra Gramstad nok ville bli en «klassiker». Det vil si Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten.

Den gang gikk turen opp «Rindå» fra Paradis-skaret til Mattirudlå. Etter hvert har det blitt en standardtur å gå inn Bjørndalsmyra og opp til Mattirudlå. Det er enklere å komme opp fra Bjørndalsmyra, og i hvert fall mye mindre «stup til venstre». Det siste er nok en hovedårsak til omleggingen.

I tillegg har jeg også lagt inn et besøk på Resasteinen og Skjørestadfjellet, og på den måten fått fem topper – uten å ta med Øvre Eikenuten. En tørr dag blir det nok til at jeg tar med den også..

Den gamle turen om «Rindå» fra Paradisskaret, har jeg ikke gått på lang tid, og det var muligens på tide å friske opp bekjentskapet med denne litt «utsatte» bakken. Vel å merke: de aller fleste går opp denne bakken uten en gang å tenke på at det er bratt og luftig.

Denne dagen var også en «sommerdag» med sol, lite vind og temperatur på rette siden av 20 tallet. Det ble en tur i kortbukse og bare en tynn ullbluse, men med fjellsko. Jeg mener de henger bedre enn de lave skoene.

Jeg hadde ikke gått innover fra Gramstad mot Paradisskaret på en stund, og kunne igjen fastslå at det er flott innover. Nå har stien i tillegg blitt forbedret med lange strekk med ganglemmer, så det er mulig å komme innover uten å bli våt på beina.

Jeg var ikke alene på tur denne flotte dagen. Det kom et par jenter bak meg, og som ventet tok de meg igjen i bakken oppover. Her går det ikke fort med meg. Det blir til at jeg sikrer med et solid tak i fjell ganske mange ganger.

Nå kom jeg opp til toppen av bakken før ungdommen. De tok en pause for å beundre utsikten, og jeg gikk forbi.

Ikke langt bortover mot Bjørndalsfjellet kom det en kar løpende, i god fart. Han var ned fra toppen før jeg kom bort til den siste bakken oppover mot Bjørndalsfjellet.

Nå traff jeg ikke mye folk før jeg nærmet meg Dalsnuten. Selv om de stiene jeg bruker på denne turen er blant de mest brukte i området, så blir det stor sett en ganske ensom tur. Bort sett fra Dalsnuten selvfølgelig...

Denne dagen var det bra sikt fra toppen, og det er jo kjekt å se ut over både Stavanger og Sandnes. For den saks skyld også innover heia – hvor det fortsatt er nok snø til å gå på ski.

Jeg fulgte planen og tok mot Øvre Eikenuten også. Igjen ble jeg ganske alene, og siden det denne dagen var tørt i bakken, ble det en kjapp kilometer bortover.

Bakken ned til Gramstadtjørnet er lang, men helt grei. Denne dagen ble det småløping nedover. Ikke så mye for å spare tid, men i bakker som ikke er for bratte, er det lettere å løpe enn å gå.Dagens tur tok godt over tre timer. I det flotte været ble det en kjekk og grei opplevelse.