Eikefjellet i Gjesdal.

En flott rundtur i godt selskap.

Min svoger Sigbjørn er med i en turgjeng, som hver tirsdag tar ut på en ganske lang tur. De legger litt arbeid ned i å finne nye turmål, og på den måten har de blitt kjent med mye av området i nærheten.

For meg som går mye alene blir det ofte til at jeg går i samme spor som jeg har gått noen, ganske mange, ganger før. Av og til er vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, så heldige at vi får følge Sigbjørn og Anne Lise på en av disse turene de har gått sammen med turgjengen.

Denne lørdagen var Edvin og Anne Margrete også invitert med. De er vårt vanlige turleder par på turene fra Puerto Rico. Vi har gått mange turer sammen, og fikk nå anledning til å ta en tur sammen her hjemme.

Siden det var Sigbjørn og Anne Lise som ba oss med på tur, og som kjente terrenget, var det naturligvis de som ble turledere for anledningen.

Dagens turmål var Eikefjellet i Gjesdal. Det var ikke helt lett å fortalt oss som aldri hadde vært på de kanter tidligere, hvor dette egentlig var. Forklaringen om at starten ville være fra en liten parkeringsplass på østsiden av Limavatnet – på veien mellom indre Lima og Gjesdal kirke (Våglandsveien), gjorde det mulig å avtale møte klokka ti. Jeg klarte likevel å kjøre forbi parkeringsplassen på første forsøk..

Med Anne Lise i front og Sigbjørn bak, startet vi oppover bakkene mot Eikefjellet. Som egentlig var lett synlig der oppe. Det står en mast på toppen.

Dette er en rundtur hvor Eikefjellet bare er første stopp, men hvor mye av høyden blir tatt på vei opp. Det er omtrent 200 høydemeter fra bilen og opp til masten. Nesten alt på god traktorvei, men som nevnt – ganske bratt.

Det siste stykket opp mot toppen gikk på sti, men hele turen er merket med blå-merkede stolper og merker. Det er mulig å gå turen bare på merkene, men det er selvsagt en fordel å ha med kart.

Vi hadde med et par år gammelt turorienteringskart. Harry hadde lagt ut postene i nærheten av løypa, og selv om han også hadde hentet inn flagg og nøkkel, så var Sigbjørn og Edvin ganske sikker på at de hadde funnet alle postene . Eller i det minste hvor de burde ha vært.

Videre forbi Eikefjellet gikk det sti videre forbi Bjørndalsskaret, hvor det gikk en litt utydelig sti mot Bjelleand. Så bar det over Skjenefjellet og rundt Ulvanuten bort til Sjurstjørnet og speiderhytta, hvor det ble pause med mat og te.

På kartet er dette strekket – og videre et stykke, merket som traktorvei. Det var lite vei og mye sti. God – og gammel, sti. Det er virkelig flott å følge slike gamle tråkk som dette må være. Stien tråklet seg flott forbi brattheng og over småtopper og opp og ned bratte kneiker. Det var hele tiden enkelt å komme fram, og vi var aldri i tvil om hvor vi skulle.

Vi skulle krysse en vei som kom opp fra Ravndal. Det gikk greit, men etter det måtte vi kikke litt etter merker for å komme videre – oppover. Det var et par bratte bakker videre før vi kom opp til skaret og kunne se nedover mot Streitatjørn. Det var vei på andre siden av bekken, men vi skulle holde venstre side nedover mot skogen.

Det var et flott stykke gjennom åpen skog og på god sti, før vi igjen sto på god traktorvei på andre siden av det oppdyrkede stykket.

Det var fortsatt et par kilometer ned til Indre Lima og Våglandsveien, men det var god vei nedover og lett å gå. Utsikten mot Limavatnet og Skurvenuten (Hvor vi også har vært.) var god. Nede på veien hadde vi en kilometer bort til bilene.

På informasjonsskiltet står det at turen er på 8 kilometer. Vi brukte i overkant av to timer, og med noen pauser ble det tre timer.

Dette var en skikkelig flott tur, som gikk i et spennende terreng. Det var egentlig en god del opp og ned, og noen ganske bratte kneiker, men likevel vil jeg si turen ikke er «tung». En hyggelig overraskelse med en så bra tur så nær. Takk til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med på denne utflukten