En ny tur rundt Engjavatnet med broderen.

Sol og vind - flott turvær.

Den første dagen i mai var også den første dagen dette året med temperaturer over 20 grader. Yr mente det ville være opphold og en del sol, men det skulle og så blåse. Ikke nok til at det ville lage problemer for en tur, men nok til at det ville kjennes.

Broderen holder fortsatt på å trene seg opp til sommeren. Han satser på en tur inn til Blåfjellenden, og gjerne til Sandvatn og han kunne også tenke seg en tur til Tomannsbu. Slike turer er omtrent 6 timers tur frem og tilbake, men broderen seg for seg en tur inn med overnatting og så tilbake.

Selv det krever at formen er sånn noenlunde på plass. Han kunne tenke seg en treningstur denne dagen, og vi avtalte å treffes på parkeringsplassen i Sælandsskogen.

Som vanlig var broderen i utgangspunktet innstilt på den kjappe turen rund Bjødnali, men over Vindskaret og ikke opp Urdådalen.

Som så mange ganger før hadde jeg i bakhodet at det ville være bra trening å ta rundt Engjavatnet. Siden vi hadde to biler ville det nok bli den turen for meg – om broderen ble med eller ikke.

Nå var det ikke lenge siden vi hadde gått denne turen, men siden broderen mener dette er en grei treningsrunde, ble det til at vi avtale å møtes i Sælandsskogen.

Det var andre på tur denne dagen. Mange andre. Det flotte været hadde fått folk til å pakke sekken og laste bilen med hund, kjerring og unger og så «ut på tur»

Nå er det ikke så mange som tar turen om Stølsletta og Vindskaret, men det er en del som synes det er en grei rundtur å gå opp Urdådalen og opp til Håfjell og ned og tilbake via Stølsletta. Vi traff et par partier denne dagen. Det dukket også opp en huggorm i stien. Den første vi har sett dette året. Den forsvant kjapt, før vi fikk tatt bilder.

De fleste har Bjødnali som turmål. Mange går opp og ned samme vei. Andre går runden, men etter hvert er det en del som parkerer i «Kleiva» og går traktorveien til Bjødnali – både fram og tilbake.

Det var folk oppe ved Bjødnali da vi kom. Broderen og jeg tok oppover til treet, og fortsatte videre langs veien mot Skogen og Breilia. Som vanlig var vi ganske alene til vi igjen sto på veien oppe i Jærbuskaret.

Nå er stien rundt Engjavatnet mer brukt enn da jeg de første gangene gikk her. Nå er det et tydelig tråkk og det burde være greit å finne fram, men det er ikke merker. Det gjelder bare å finne porten ved Skogsånå nesten nede ved vatnet.

Vi møtte en kar som var på god vei nedover mot vatnet, Han skulle til Bjursfjellet, men da vi traff karen, var han kommet litt for langt nedover traktorveien.

Det er et litt kjedelig strekk fra Jærbuskaret mot Sjelset, men heldigvis er det nedover bakke og det er mulig å gå fort. Merkelig nok treffer vi sjeldent folk mellom «Skaret» og parkeringsplassen. Slik var det også denne dagen.

Broderen var godt fornøyd med dagens tur. Det hadde blitt en litt lengre tur enn han hadde regnet med, og han var fortsatt i fin form ved bilen.