Med Turistforeningens turgruppe 60+ til Dalsnuten og Bjørndalsfjellet.

På nye stier med gamle kjente.

Det hender jeg får noen kjekke overraskelser. Og denne gangen var det totalt uventet, Det blir mange turer alene for min del. De siste turene har gått i godt selskap, og denne dagen var jeg innstilt på en litt lengre tur – i eget selskap.

Siden det hadde blitt en del turer fra Sælandsskogen tenkte jeg å gå ut fra Gramstad og ta til Bjørndalsfjellet og over til Fjogstadnuten og Skjørestadfjellet og tilbake til Dalsnuten via «Skaret».

Dette er en tur på tre-fire timer, og er en tur jeg har gått noen ganger. En flott tur som også går litt utenom de vanlige stiene.

Værmeldingen var ikke så aller verst. Det var snakk om sol, men det kunne komme noen dråper ut over dagen. Det ville være greit å starte litt tidlig.

Det var nettopp hva jeg gjorde, og var på Gramstad tidligere enn vanlig. Det var en hel gjeng som sto og gjorde seg klar for tur. Etter å ha kikket på folkene, så jeg jo at dette var mange kjentfolk fra Turistforeningen.

Turgruppa 60+ skulle på tur. Det vil si, det var egentlig to grupper, men den ene gjengen skulle på topptur. Toppturgruppa skulle først opp på Dalsnuten, og så over mot Fjogstadvatnet, og «bakveien» opp til Bjørndalsfjellet.

Nå har jeg prøvd å finne denne stien til toppen av Bjørndalsfjellet, og kommet et stykke nedover, før jeg mistet merker og sti, og fra Fjogstadvatnet, har jeg bare funnet et tråkk, som ikke ført noen plass.

Det var muligens på tide å sjekke ut denne ruta – i godt selskap. Og i denne gjengen var det mange som kom under betegnelsen «godt selskap».

Jeg gikk litt av turen og pratet med Guro, som også denne gangen var en av turlederne, og underveis fikk jeg også fornyet bekjentskapet med Fredrik, som av alle ting var min lærer på et kurs – en gang i tiden....

Kjell dukket også opp og flere andre som jeg har hatt kontakt med gjennom Turistforeningen opp gjennom årene. Det er alltid kjekt å treffe folk igjen for en liten prat.

Første stopp var Dalsnuten, hvor vi ikke var alen. En hel skole var på tur denne dagen. En mengde unger på vei oppover og på vei nedover. Det gikk ikke stille for seg, men alle så ut som om de syntes det var greit å være på tur.

Fra Dalsnuten skulle vi over mot «Skaret», og alle – utenom meg – tok ned den bratte bakken. Jeg tok «bestemor- stien» i sør og rundt til trappene mot Revholstjørn. Øverst i trappene sto en del av gjengen og ventet på de som klatret nedover fjellsiden.

Dette var en gjeng – med turledere – som har gått tur i området før og kjente de fleste stiene og snarveiene. Det tok ikke lang tid før vi sto ved «Skaret» og kikket nedover mot Fjogstadvatnet.

Det kom som en overraskelse at vi tok over Skaramyra og ned til Vassvigå i Fjogstadvatnet. Denne stien hadde jeg ikke lagt merke til før, men det sto merkepåler nedover og det var folk i gang med å merke stien bedre.

Over Kulå mot demningen fulgte vi noe som er merket som Kjerringstien på kartet. Dette er ikke nettopp en sti for kjerringer. Den gikk ganske bratt oppe i lia og det gikk bratt både opp og ned. Ikke helt slik jeg vanligvis går, men jeg hang da med gjengen som ikke tok notis av terrenget i det hele tatt.

Det ble ikke stort bedre på andre siden av demningen. Det gikk temmelig bratt oppover, og jeg forsto ganske fort hvorfor jeg ikke hadde funnet stien ovenfra, Her var det ikke mye spor. Mye av stien gikk på bare berget oppover.

Jeg regner ikke meg selv som å være i dårlig form, men denne gjengen må være i god form. Det gikk ganske fort oppover de bratte kneikene og for min del ble det både pusting og pesing – før vi sto på toppen ved varden. Heldigvis var det et par litt «roligere» partier på vei oppover, der det var mulig å ta seg inn litte granne.

På toppen ble det en liten pause, før gjengen tok nedover mot veien og Gramstad. For min del stakk jeg av mot Mattirudlå og Bjørndalsmyra. Under Stavstol ble det hvitt. Nedbøren YR hadde nevnt kom som hagel, og la seg i stien.

Jeg vurderte å ta over Fjogstadnuten også, men med litt dårligere vær tok jeg den enkle veien direkte ned til bilen.

Det hadde vært en kjekk tur i god selskap. Jeg kom på stier som jeg ikke hadde gått og fikk en tur jeg ikke hadde regnet med i utgangspunktet. Det ble også en liten rundtur der jeg gikk fra de andre – uten å si takk for turen. Det glemte jeg i farten. Det passer i hvert fall å si det nå : Takk for turen.