Lang sjøkanten i februar.
Selv om vi burde ha vært på Blåfjellenden på ski, så er ikke dette noen grunn for ikke å gå tur. Og en tur på beina i februar betyr ofte en tur langs sjøkanten. Som vanlig hadde broderen og jeg en liten runde på hvor vi skulle gå. Broderen var skeptisk til forholdene rundt Obrestad. Med bakgrunn i gårsdagens tur, kunne jeg nok så sikkert si at det ikke ville være snø helt nede ved sjøen.
Det ble, i mangel av mulighet til å ta turen i heia, den vanlige turen langs sjøen.
På en dag som søndag, var det faktisk rette plassen. Det var sol og stort sett blå himmel. Lite vind, og selv om det var noen kuldegrader da vi startet, ble det litt varmere etter hvert, og det var ikke langt i fra null på parkeringsplassen da turen var slutt.
Det var en hel del biler på Hå da vi kom. Men det var ingen på vei mot Obrestad. I le for trekken, som nok gikk over til vind litt sent på dagen, var det vårstemning. Vi måtte ta på vintertøy – hette og tykke vanter i motevinden det første stykket ut fra Hå. Her går stien langs en liten brink, og da blir det et vist trykk i vinden, selv om det ellers bare er så vidt trekk.
Men bare i le av brinken ved Obrestad fyr og med sol i mot ble det behagelig.
Ved fyret så vi de første folkene, og etter det så vi egentlig folk på tur hele tiden. Ikke noe 17. mai tog, men mange folk, og det var spesielt mange godt voksne som var ute og gikk.
Denne dagen var det tørt men hardt i bakken. Det var ikke sleipt i det hele tatt, og fult mulig å holde trykket oppe.
Men som så mange ganger før: vi kom i godt drøs og brukte tid på problemer og løsninger i stede for å presse opp farten. Det skjer svært ofte at vi sammen ser på problemer og sammen finner fornuftige løsninger, på disse turene. Litt ergerlig at vi ikke får timebetaling. Det hadde vært en grei ordning. Gå tur og samtidig fått betalt. For jobben gir disse turene, der vi tar for oss forskjellige problemer, godt utbytte og det er langt fra sikkert at de løsningen vi kommer fram til hadde blitt satt på kartet om vi ikke gikk en slik runde.
Vel framme ved Varhaug gamle kirkegård, godt fornøyd med noen løsninger på jobbproblemer, var det tid for en liten pause og varm saft. Aldri kald saft om vinteren, det stjeler for mye varme fra kroppen, og erfaring har vist oss verdien av varm saft.
Tilbaketuren ble bra. Da hadde vi vinden bakfra, og det blåste litt opp etter hvert. Vi møtte ikke så mange folk, men tok igjen noen ved Reimebukta.
Med forrige tur i tankene, gikk jeg å ventet på å kjenne at resten ville bli ”tungt”. Forrige turen langs sjøen ble skikkelig tung på slutten. Det var derfor herlig å kjenne at kroppen, og ikke minst beina fungerte som de skal. Selv helt på slutten var det greit å gå. Men med frost i bakken, så blir det en tung belastning på anklene. Det kjentes etter hvert.
Det var ikke kaldt å skifte klær på parkeringsplassen på Hå. Det var ikke nødvendig å gå i dekning for trekken en gang. Sola varmet og det var bare greit.
Det var ikke vanskelig å bli enige om at dette hadde vært en fin tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar