Som i forrige uke ble det - heldigvis – anledning til en tur til Blåfjellenden. Værmeldingen var bra. Det så ut til å være greit føre, og jeg hadde ærend.
Sengtøyet må av for å få på nytt. Det er en jobb, men også en anledning til å ta turen.
Jeg startet i ett-tiden. Det var ingen andre på parkeringsplassen, og heller ikke mange sporene innover. Heldigvis hadde Inge Marton kjørt innover, slik at det var spor. Nå var det helst enklest å gå utenom sporene – på ski.
Jeg vurderte truger, men i sporte var det så hardt at det var fint mulig å gå, så jeg valgte å legge trugene igjen i bilen.
Fra Kringlekveven og videre var det bare et spor, men over kanten ned mot Solhålå, kom det to karer i mot. De kikket nok litt ekstra på meg som kom spaserende ned bakken med skia på ryggen. Det får så være. Det går adskillig raskere enn å krysse frem og tilbake. Ned bakken fra Leitesvann, var det også bare å ta skia på nakken og jogge. Jeg tror det er sjelden jeg har kommet så kjapt ned til hytta.
På hytta viste det seg at det alt hadde kommet folk. En jente på tur alene. Det ble bare oss to på hytta denne natten.
Ved start var det minus en hel haug med grader – over 11. Inne i hytta var det 3-4 plussgrader og ute ble det raskt varmere – opp mot en til to minus.
Jeg jobbet noen timer, og fikk på plass en del av varene, og fikk også tatt av mesteparten av sengtøyet. Men jeg måtte jo selvsagt også legge på sengtøy på ”mitt” rom.
Det ble en hyggelig kveldsstund. Vi snakket en del om trening og kosthold som jenta var ekspert på.
Mitt kosthold ble kalt ”lavkarbo”. Jeg har aldri tenkt på dette, men i praksis blir det jo slik.
Max og peanøtter til Sudokuen, og en tidlig kveld.
Det ble tidlig opp, det var bare så vidt lyst. Det ble selvsagt frokost som vanlig – med egg og bacon.
Etter rydding og vask, var det å få av det siste sengtøyet på hemsen i annekset.
Jeg startet opp bakken, og ikke langt oppe, kom scootrene i mot. De var på vei inn med ved, og ville selvsagt også ta med det skitne sengtøyet ut. Det kunne ikke passet bedre.
Nedover mot dalen var det ikke mange folk, men jeg traff en som var på vei innover, med pulk og hund.
Lenger nede gikk jeg på kjentfolk som vanlig – Osmundsen er alltid på tur.
Jeg fikk med meg sekkene med sengetøy, og etter en stopp på Byrkjedalttunet, ble det hjem til divanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar