Bynuten Søndag 26. mai.

Sommertur med små forviklinger.

Etter å ha vært på Blåfjellenden fra fredag til lørdag, ville det passe med en tur i ”lavlandet”. Vi kunne velge å ta 7. nutsturen. Med fint vær, så ville det bli en grei tur. Nå hadde broderen vært dårlig på lørdagen og ville ”ta det med ro”. Vi valgte Bynuten.

Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom.  Det var noen i bakken, og vi gikk forbi disse ved leet.  Det var også en hel del folk på vei oppover, som måtte ha startet omtrent samtidig. Vi lurte på om det var en fellestur for ”turgjengen”.

Været var bra – sol og lite vind. Hjemme var det overskyet/tåket og helst litt kaldt. Broderen hadde på skjorte, men den ble tatt av alt på parkeringsplassen.  Vi tok det med ro oppover, og det gikk greit til å begynne med, men etter hvert ble broderen mer og mer tung, med høy puls i bakkene. Det ble ikke bedre oppover og oppe i den lille dalen før siste brekke, satte han seg ned. Jeg fortsatte opp til topps.  Han var bedre da jeg kom ned igjen, men det skulle ikke store bakken til før pulsen igjen var på topp.

Dette var helt likt med det jeg hadde opplevd på forrige turen til Bynuten. Da kreket jeg meg opp, men ble andpusten selv ned bakkene.  Nå var det ikke hyggelig å se at broderen slet med pulsen, men med bakgrunn i at jeg hadde hatt det helt likt på forrige tur, lurte vi på om det kunne være medisinen som gjorde utslaget. Vi hadde begge tatt migrenemedisin dagen før turen.

Eller det kan være varmen.  For min egen del gikk turen helt uten problemer, så det er i hvert fall ikke noe som trenger å komme igjen.

Turen ned gikk omtrent i normalt tempo, og akkurat som for meg forrige uke, gikk siste bakken opp i et ”godt” om ikke fullt tempo. Hva det enn var, så påvirket det ikke kroppen vesentlig i den siste bakken. (Underlige greier…)

Nå var jeg klar for tur dagen etter, og jeg håper broderen også vil være oppegående på mandagen.

Uansett en fin tur i godt vær. Og med en god del folk på tross av at 7. nuts turen ble arrangert samme dag.