Søndagstur med flott vær og flott følge

Langs Jærkysten.

Værmelding er en fin ting. Etter å ha meldt om finvær, null regn, lite vind, sol, men litt kalt i lengre tid, hender det at bestyrerinnen finner ut at hun vil på tur.

På fredagskvelden ble det gitt klar melding om at det måtte bli tur på lørdagen. Helst langs sjøen, fra Hå til Varhaug for eksempel.

Kjekt det, og det kunne for så vidt passe greit med en tur nede i strandkanten.  Jeg tok kontakt med broderen, og han ville ta opp turforslaget med sin frue.

Planen for søndagen ble også luftet med svoger og svigerinne på fredagen.

Søndagsmorgen ble det klart at vi ville bli 6 stykker på turen. Det var også enkelt å fastslå at turen måtte starte på Hå gamle prestegård. Og at v i måtte ha transportmulighet fra Varhaug tilbake til Hå.

Resten av opplegget lå mer i tåka. Hvor mange som skulle gå begge veier, om noen, og hvor vi skulle treffes. Hvilken bil som skulle stå igjen. Ikke alle kunne kjøre alle bilene…

Logistikken kom på plass, men ikke uten en viss forvirring og diskusjon.

Jeg så ikke syn på en skitur. Legger og lår var stive og vonde etter lørdagens tur. Det var ikke helt enkelt å krølle seg inn i bilen, men humøret steg adskillige hakk etter som hele gjengen kom sammen på Hå.

Været var usedvanlig samarbeidsvillig.  Sol, lite vind og temperaturen steg etter hvert til over null.

Turfølget var på samme måte samarbeidsvillig. Det gikk greit fra start. Vi holdt et mer enn greit tempo. Alle hadde likevel pust nok til å holde praten gående.

Fint vær, godt selskap, flate veien og skikkelig fin natur, hva mer skal til for å ha det bra?

Det gikk fort og lett over Komedelen og ned til Reimebukta. I hvert fall syntes jeg det. Ved sjøhusene, nede i vannkanten er det laget sitteplasser og bord. Vi hadde omtrent gått halve turen. En pause var på sin plass. Vi skremte antakelig vekk et par som hadde slått seg ned her, men forhåpentlig vis ikke for brutalt.

Når bestyrerinnen er med på tur, er det obligatorisk med kaffe og kjeks. Og prat. Det var mulig med en skikkelig pause denne gangen, for sola sørget for passe varme.

Videre nedover mot Varhaug, måtte vi ta det litt mer forsiktig. Sola hadde tint det øverste laget, og gjort det skikkelig sleipt. Det var noen lange spor et par plasser, men heldigvis var det ingen av oss som skled ut.

På Varhaug ble det tatt midlertidig farvel med damene. De satte seg i bilen for å kjøre tilbake. For oss ble det å gå.  Nå var vi ikke alene. Det var mange andre på tur, og med folk foran, blir det lett litt høyt tempo – for å komme forbi, selvsagt…

Det gikk greit unna, og det tok ikke så veldig lang tid før vi atter var ved Reimebukta. Der sa broderen fra om at vi nok måtte ta det litt med ro. Han har skulket treningen en del i det siste. Hytteprosjektet krever sitt.

Det ble ikke så veldig mye roligere videre, og jeg tror vi alle var glade for å se Hå gamle prestegård dukke opp bak neset.

En kjekk søndagstur i godt selskap, og med et skikkelig bra vær.

---

 [E1]