Vinter med snø og is - uten ski.

En tung tur rundt Li.

Lørdag er turdag. Punktum.  Det er fastslått for lenge siden. Og tur går på beina. Uten ski.

Så kommer vinteren med både snø og is.  Hvor går turen da?

På torsdagen kunne jeg se at det lå snø p toppen av Lifjell. Siden fjellet omtrent ligger midt i Sandnes er det ikke vanskelig å sjekke forholdene her. Det har vært lite nedbør i d et siste. Dagene har vært milde, men det har vært frost om nettene. Hvordan ville det da være rundt Li?

Nede ved sjøen var det helt greit. Inne i skogen så jeg bare så vidt snø, men det var blank is et par plasser. Blank is er ikke alltid like enkelt å få øye på, og har gitt meg noen overraskelser opp gjennom årene.

Med en gang stien snudde mot nord ute ved Einernestet ble det vinter. Hardt i bakken og både is og snø.  Det ble litt forsiktig i fortsettelsen. Den lange bakken var snødekket. Det ble mer og mer snø etter som jeg kom oppover. Heldigvis var det spor foran, og da snøen ble over 20-30 cm valgte jeg å følge sporene i stedet for å brøyte nye spor. Det tok likevel tid. Og det var tungt.

Ski hadde muligens vært bedre.

Gjengen foran fulgte stien rimelig bra, men selv med spor i snøen, var det mange steg der jeg måtte ta sats og håpe at det ikke var for glatt underlag.  Det gikk heldigvis greit, men jeg synes framdriften var dårlig. Det tok tid å komme opp. Det er også et stykke fra toppen og bort til huset.

Jeg har sjelden vært så pass kjørt som på denne turen. Bakken opp ble tung. Jeg måtte ta en liten pause på toppen får å få igjen pusten. Syren i beina kjentes også godt. Og fortsatt hadde jeg «den fordømte bakken» igjen…

Fra Øksendal mot Dalevatn stiger det noen meter. Slakt til å begynne med, men brattere etter hvert. Her gjelder det å spare på kruttet og holde litt igjen nederst. Denne dagen var det tråkk i snøen utenom stien. Det gikk litt sånn på skrå oppover, og jeg kom opp uten å ta i for mye. Men øverst var likevel puls og pust på topp.

Nedover mot Dalevann var det normale vinterforhold. Selvsagt is og snø, men helt greit å komme fram.

Ned bakken i skogen var det mer vår enn vinter – sola var igjennom, det var ingen vind, og temperaturen et stykke over frysepunktet. Mer en greit, og det  ble som vanlig småspringing nedover bakkene.

På denne turen så jeg mer spor enn folk. Det var en god del mennesker på toppen. Det så ut som de fleste hadde kommet opp veien.  Det kom en del i mot mellom toppen og Øksendal/Revesdal, men ikke de mengdene som det oftest er her.

Selv nede ved Dalevann var det lite folk.

Isen på vannet brummet godt. I bakken nedover lurte jeg på om det var noen som kjørte bil på vannet. Det lød omtrent slik, men etter en stund kom jeg på hva det var. Isen sprekker opp, og gnir kantene mot hverandre – den brummer…

En tung tur, men det var sikkert god trening.