Søndagstur med snø på toppen.

Vinteren slipper ikke helt taket

Det var ikke helt godt å gjøre seg klar til tur på søndagen. Lørdagens tur satt i kroppen. Jeg var stiv og støl.

Nå vet jeg at det ikke henger så veldig lenge i. Det er bare å gå seg skikkelig varm, så er det helt greit.

Men det kunne ikke bli en tur uten bakker. Nok en tur på flate stranden eller på høgjæren, så jeg litt mørkt på. Det måtte bli en vanlig treningstur rundt Li.

Broderen ringte på søndagsmorgenen, og vi ville bli to på tur.

Fortsatt var værmeldingen ikke helt klar på hvordan det ville bli utover lørdagen. Det var regn og vind på gang, men hvor mye regn, eller for den saks skyld hvor mye vind det ville komme var usikkert.

Nå er vi forberedt på det meste – bortsett fra at broderen hadde glemt lua hjemme…

Det var for så vidt ikke behov for hodeplagg så lenge vi holdt oss nede langs fjorden. Her var forholdene slik at vi hev av oss jakken og gikk i skjortearmene.

Så snart vi kom rundt Einernestet, og på nordsiden av Lifjell, var det frost i bakken og det lå snø i stien.

Jo lengre opp mot toppen vi kom jo meg hvitt ble det. Oppe over skogen var det ikke mye le for vinden. Min ekstra lue, som har ligget i topplokket en god stund, kom endelig til nytte. Broderen slapp å fryse på ørene…

Vi snakket med et par fyrer nede ved stidelet for stien rett til topps. De var antakelig ikke veldig godt kjente, men ville ta denne stien, om de bare kunne finne ut hvor den startet. Hunden de hadde med sto midt i stien og ventet, og når vi pekte på den første røde T`en, fikk de fart på seg oppover bratte henget.

Utenom det var det ikke mye folk på tur denne dagen. Fra toppen og mot Øksendalen, var det spor, men trakk vi vekk de to vi hadde snakket med, var det ikke mange ellers.

I «den fordømte bakken» var det som vanlig masse is. Det var et par laaange spor, så noen hadde hatt problemer.

Selv om det var både snø og noe is, var det helt greit å gå. Nede ved sjøen var det jo ikke vinterforhold i det hele tatt, og oppe i høyden var det denne gangen omtrent ikke is under det hvite.

Øverst var myra frosset, og greit å komme seg over.

Nedover bakkene mot Dalevann gikk greit. Under Dalevann forsvant vinteren og det ble gode forhold. Et stykke nede i lia renner det en bekk, og her er det mulig å vaske av den verste skitten fra buskebeina. Denne gangen var det heldigvis nok vann.

Det er greit å sette seg inn i bilen med noenlunde rene bukser.

Vi var nok en gang enige om at det hadde vært en fin tur. Greit å gå, greit vær, uten fall, og på en anstendig tid. Slik som søndagsturen skal være.