Med broderen på tur - igjen.

Den dagen vi fikk med oss finværet.

Broderen har vært indisponert den siste tiden. Enten på grunn av hyttebygging. Det manglet ikke på advarsler om at en hytte vil ta opp mye tid….

Eller på grunn av helse. Alderen kommer snikende bakfra av og til, og slår til når det så avgjort ikke er på sin plass.

For egen del var det «ungdommen» som overfalte meg på lørdagen. Det kunne kjennes søndagsformiddag. Jeg er fortsatt ung, men bare sånn inne i mellom.

Nå var værgudene ikke like blide og medgjørlige på søndagen som på lørdagen, men godt gjemt i værmeldingen fra Yr, var det et lite «vindu» med bedre vær midt på dagen.

Vi ble enige om at det tross alt ville være best med en tur rundt Li. Skulle det dårlige været komme inn tidligere enn lovet, ville det være greit å holde seg i skog. I hvert fall det siste stykket.

Vi var enige om å ta d et med ro. 

Og denne gangen måtte vi gjennomføre denne planen. Broderen så mørkt på en anstrengende tur i høyt tempo, og var ikke sikker på om han kunne gjennomføre dette.

Vi startet i hvert fall rolig – til første bakken. Vi stoppet for å hive av klær – det var varmt. Broderen mer enn antydet at det tempoet vi hadde holdt opp bakken var for høyt. Vi måtte ta det mer med ro om han skulle kunne komme rundt i fin stil. Det ble litt roligere tempo – omtrent som på tidligere turer.

Enkelte ganger har v i flaks med været. Som sagt var det antydet et «værvindu» midt på dagen. Vi traff dette midt i planeten. Det regnet da vi kom til Dale, men det ble fort opphold. Vi fikk ikke en dråpe på oss før godt over halv-veis. Da kom det noe forsiktig nedbør. Etter dette kom det litt yr, men det var ikke så pass at vi måtte lukke jakken.

Om lørdagen var fuktig, så var det ikke mindre vann på søndagen. Det surklet og rant overalt. Bekkene var store og strie. Det var bare så vidt ikke vannet gikk over fjellskoene et par plasser.

Det som er litt spesielt her nede ved sjøen, er at det blir svinglatt. Det er mye øyegneis, og den skal ikke være glatt, det er omtrent umulig å gli på øyegneis i heia. Her blir det skøyteis enkelte plasser.

Vannmettet sti er heller ikke å stole på. Det ble et par kjappe styresteg noen plasser. Nå unngikk vi å gå på rompa denne gangen – med unntak av et par plasser der vi setter oss nedpå for å ha kontrollen.

Med vanlig tempo og opphold, ble det etter hvert en fin tur. Det er ikke til å stikke under en stol, at bakkene er tunge, men det har de da alltid vært.

Selv «den fordømte bakken» gikk greit, uten banning og ukvemsord. Og det var ikke nødvendig med en pustepause på toppen. Støttesteg i sorpa, og forsiktig klyving nedover den bratte lia på andre siden, er en annen historie.

Broderen fikk se hærverket brannen hadde stelt i stand. Det ser fortsatt ikke så galt ut, det meste vil rette seg til våren.

Det håper vi formen også vil. Til det trengs flere treningsturer rundt Li. Forhåpentligvis.