Puerto Rico - siste tur.

Norgesplassen, "Våres plass" og "Karpedammen"

Fredag og siste dag i «syden». Fortsatt med varme og noe sol, selv om det denne dagen var meldt regn. Det måtte bli tur denne dagen også. Været var uansett ikke så bra at det fristet til å ligge strekk ut ved bassenget.
Turkomiteen var ikke helt klare på hva dagens mål egentlig var. Innover fra Norgesplassen var den eneste ting som var sikkert. Det ble også en diskusjon hvilken vei til Norgesplassen vi skulle ta.

Der ble vi for enige om korteste vei. Og da bar det til himmels. Korteste vei er opp en forholdsvis bratt bakke. Mye av stigningen tas her. Og bakken begynner omtrent ved porten til hotellet.

For oss gutta, var det en vei vi hadde gått for noen dager siden så vi sparte litt på kruttet helt i starten. Som vanlig ble det etter bakken, en «lang» tur inn mot Norgesplassen. Litt kjedelig å gå sånn oppe på en grus-slette. Men vi kom da fram etter en liten stopp underveis. Og som vanlig var det mye folk – norske pensjonister – på plassen.

Rundebordskonferansen (det er et rundt bord på plassen) avgjorde at vi skulle ta turen inn til «Våres plass» over «Sukkertoppen». Nå er ikke «Sukkertoppen» langt fra Norgesplassen, men noen hundre meter og en bakke opp. Fra toppen gikk det langs grusveien slakt opp over til vi tok et spor til høyre.

Samme vei som vi hadde tatt på onsdagens langtur, bare det at vi holdt rett fram til vi kom til «Våres Plass». Her var det folk og utsikt. Det var lett å forstå at dette hadde blitt en «plass», men ikke hvorfor navnet ble «våres plass».

Her kunne vi se ned i en frodig dal, med skikkelige klipper og kanter. Bra utsikt å ta med. Det gikk en sti ned – eller opp, og denne turen kom da opp som et alternativ for neste ukes turer. Den får ikke jeg og bestyrerinnen være med på – vi må ta hjemover på lørdagen.

Etter stopp og prat med andre som også var her for å beundre utsikten, tok vi fatt på veien mot «Karpedammen». Turen gikk tilbake samme vei som vi kom, men etter et kort stykke opp til høyre.

Og som vanlig, slakt oppover over sletter mot målet. Det var mindre grus her, og mer busker. Ikke så bart, og litt mer interessant å gå. Vi kom inn på stien vi brukte onsdag, fulgte denne en stund, men brakk av mot venstre og ned mot et elvefar. Uten vann, men fra et rør pumpet det vann ut i «Karpedammen».

Karpene likte brød.

På turen oppover hadde vi diskutert om vi ta innom «Eivinds plass». Etter en liten kikk på klokka til Kjell utstyrt med GPS, ble det avgjort at også denne «plassen» fikk vente til neste uke.

Vi trasket derfor nedover mot «Norgesplassen». Vi fulgte grusveien, og det er kjedelig.

Nede på Norgesplassen, ble det igjen en diskusjon. Hvilken vei skulle vi ta tilbake til hotellet.

Vi hadde gått flere veier, men den enkleste – ikke den korteste, gjensto. Det betød mer trasking på grusvei, ned til asfalt. Nå var vi bare så vidt innom asfalten før vi igjen tok fatt på en grusvei som førte oss ned til avsaltingsanlegget. Her ifra og til hotellet er det bare et kort stykke – oppover.  Etter 14 kilometer, tre timer og førti minutter og 468 høydemeter opp, kunne vi slenge sekken av ryggen.

Etter 6 dager på tur, var det også på tide å oppsummere litt når det gjelder føtter og form.

Jeg brukte, som nesten alle andre, joggesko. Det gikk forbausende bra. Et lite gnagsår på en hel, litt problemer med føttene generelt, men ikke mer enn at det gikk helt greit. «Alle» brukte «rompetaske». De ville jo selvsagt ha sol på ryggen. Jeg brukte sekk…

Alle bar vann, og det var nødvendig, men på langt nær så nødvendig som i «syden» om sommeren. Varmen ble aldri påtrengende, selv om det inne i mellom ble skikkelig varmt i sola og i le for trekken.

Konklusjonen må være at det så avgjort var greit med kortbukseturer midt på vinteren. Mye takket være hyggelig selskap, gikk det utrolig lett, selv i varmen, i slake oppoverbakker, på grusvei og uten noe særlig utsikt. Som det tross alt ble en del av.

Derfor takk til reisefølge for en hyggelig og fin ferie i «syden» midt på vinteren.